Animert anarkisme

Bjørnen Ernest og den foreldreløse musepiken Celestine var et trivelig bekjentskap da de først dukket opp på kino for rundt ti år siden, og endte opp med å bli Oscar-nominert i kategorien beste animasjonsfilm. De måtte gi tapt til Disneys «Frost», som ble et popkulturelt fenomen og den mest innbringende animasjonsfilmen i verdenshistorien. Greit nok, den franske tegnefilmen hadde et mer beskjedent format, og det var neppe så mange smårollinger som plaget vettet av de stakkars foreldrene sine med å synge sanger fra «Ernest og Celestine» fra morgen til kveld. Nå kommer uansett endelig oppfølgeren «Ernest og Celestine – Reisen til Tulleby», som er helt på høyde med første film. I mellomtiden har dette radarparet dukket opp i to sesonger av TV-serien «Ernest et Célestine, la collection», som så vidt jeg vet ikke er vist her hjemme.

Den belgiske forfatteren/illustratøren Gabrielle Vincent (eller Monique Martin, som hun egentlig het) skrev en hel barnebokserie om Ernest og Celestine (her hjemme opprinnelig kalt «Bjarne og Stine» i Tor Åge Bringsværds oversettelse), så det er heldigvis nok materiale å bygge videre på. «Ernest og Celestine – Reisen til Tulleby» beholder den håndlagede akvarell-stilen fra bøkene, og er nok en koselig familiefilm med særegen, sjarmerende animasjon. Siden sist er regissørene byttet ut med Julien Chheng og Jean-Christophe Roger, som begge har jobbet med «Ernest et Celestine»-TV-serien. De følger uansett mønsteret fra første film, men har skrudd opp fortellertempoet og forflytter handlingen til et fargerikt tulle-landskap. Noe som forminsker det franske særpreget litt, men sørger for at dette universet fortsatt føles friskt og oppfinnsomt.

Den nusselige, entusiastiske musen Celestine klarer å ødelegge Stradivarius-fiolinen til bjørnen Ernest etter at hun snubler i trappen. Ernest har akkurat våknet opp etter flere måneders dvale, er skikkelig skrubbsulten og mer enn litt gretten, så han takler ikke dette uhellet særlig bra. Den eneste som kan reparere fiolinen er en maestro ved navn Octavius, og han bor langt borte i Ernests hjemby Tulleby. Et sted han ikke under noen omstendigheter akter å dra tilbake til, og sånn er det bare. Celine bestemmer seg for å snike seg på bussen i retning Tulleby på egen hånd, og Ernest blir skikkelig urolig for henne – så han følger etter i sin skranglete varebil.