Bannlyst i 1984 – æresgjester i Eurovision i år

Frankie Goes to Hollywood og singelen «Relax» var den store sensasjonen i popmusikken i 1984. Den hørtes først ut som en uskyldig danselåt med tekstlinjer man ikke tenkte mer over. Så kom en video med sangeren Holly Johnson struttende rundt på homseklubb, og sangen fikk plutselig en ny dimensjon: «Relax, don’t do it/when you wanna come». Dette var i begynnelsen av aidsepidemien, budskapet var fornuftig nok, men mange syntes utførelsen var særdeles upassende. At det nå er Eurovision som er vertskap for FGTHs første opptreden på 36 år er passende nok, som årets store festaften for mange i i LGBTQ+-miljøene. Gruppa skal riktignok ikke spille i selve finalen, men under en åpningsseremoni i hjembyen Liverpool søndag.

[ Everything But The Girl: Savnet siden "Missing", endelig tilbake ]

Helt konkret var det den britiske radio-DJ-en Mike Read som insisterte på at BBC skulle forby «Relax». Dermed var det oppstått en situasjon som minnet om da Sex Pistols kom med «God Save The Queen» i 1977. Men Sex Pistols var ikke nummer 1 på den offisielle singellista til BBC. «Relax» var nasjonens mest solgte singel i fem uker. Hver uke måtte hitlistene presenteres på radio, og i TV-utgaven «Top Of The Pops», uten at den mest populære sangen ble spilt. Sånt setter som kjent en ekstra spiss på syndige fornøyelser.

I Norge var det en nasjonal nyhetssak da videoen til «Relax» ble presentert i programmet Zikk Zakk på TV, 21. februar 1984. Etter leggetid for barna, ble det presisert fra NRK. «De lanseres som Liverpools svar på Sodoma og Gomorra», sa Petter Nome i introduksjonen til intervjuet med frontfigurene Holly Johnson og Paul Rutherford. «Relax» nådde bare en 2. plass på VG-lista etterpå, siden «Girls Just Wanna Have Fun» med Cyndi Lauper sto i veien. En annen av 80-tallets mest ikoniske låter. Lauper var forresten gjest i det samme Zikk Zakk-programmet – ei god uke for celebre promobesøk. Det ligger i NRK-spilleren.

Holly Johnson og Paul Rutherford snakket også med Nye Takter under denne snarvisitten i Oslo: – Noen mener at det vi bare er et påfunn, men vi gjør ikke dette for å sjokke folk, sa Holly Johnson. De mente at Mike Read var en DJ som først og fremst ville skape blest om seg selv, og derfor mente at «denne platen er vulgær». – Ingen hadde brydd seg om det før, for det er 1984, og who cares anyway, mente de.

[ Popmusikk over regnbuen: Homofile artister har hatt lyst og lov i en liten evighet ]

Frankie Goes to Hollywood førte seg inn en rekke nye popgrupper med homofile sangere i spissen. Soft Cell, Wham, Bronski Beat, Pet Shop Boys, Culture Club, men det var bare FGTH som vakte forargelse. Jeg holdt på å skrive at «Relax» ser veldig uskyldig ut i ettertid, men nå er vi plutselig der at noen går fra forstanden fordi Freia har kommet med Nonstop-sjokolade med regnbuefarger på posen. Popmusikken står heldigvis på sitt, og er rimelig upåvirket av sånt.

Frankie Goes To Hollywood var først og fremst Johnson og Rutherford, men også Peter Gill (trommer), Jed O’Toole (bass) og Brian Nash (gitar). De tre sistnevnte populært kalt the lads, på grunn av sine mer folkelige framtoninger. Holly Johnson hadde spilt bass i den omvendte supergruppa Big In Japan, omvendt fordi medlemmene ble berømte etter at de var oppløst. De andre var Ian Broudie (The Lightning Seeds), Bill Drummond (KLF), Clive Langer (plateprodusent) og Budgie (Siouxsie & the Banshees). Deres fremste rivaler i hjembyen var The Crucial Tree, Pete Wylie (senere Wah! Heat), Julian Cope (Teardrop Explodes) og Ian McCulloch (Echo & The Bunnymen). Liverpool-pop i sterk konsentrasjon der, selv om The Crucial Three aldri kom ut av øvingslokalet.

Frankie Goes To Hollywood startet som et ordentlig band. Det finnes et klipp av gruppa som spiller «Relax» på TV-programmet «The Tube» i begynnelsen av 1983. Men de fikk også en plateprodusent: Trevor Horn. Da Horn kom inn i spillet forsøkte han først å lage en ny versjon av «Relax» med hele gruppa, med droppet dem helt for den ferdige versjonen. Produsenten er verdt er par avsnitt for seg selv:

70-tallet sluttet med et nytt, pussig band på toppen av hitlistene. Duoen Buggles, Trevor Horn og Geoff Downes, og «Video Killed The Radio Star». Overraskelsen var stor da Horn og Downes ble presentert som nye medlemmer av Yes i 1980. Konger av progrock, motpoler til alle nye videostjerner. Det første Yes-albumet med Trevor Horn het «Drama». Drama er et godt stikkord for Trevor Horns virksomhet. Han sparte ikke på effektene. Med en ny, hovedsakelig elektronisk poplyd, ofte med bombastiske trommeslag og harde støt på synthesizere. «Owner Of A Lonely Heart» med Yes er et godt eksempel.

[ Trevor Horn og den største poplyden ]

Yes var ikke spesielt kule å høre på i mine kretser tidlig på 80-tallet. Trevor Horns plass i den moderne sammenhengen kom med albumet «Lexicon Of Love» med ABC i 1982. Et hvitt soulband, med musikk som kanskje ikke hadde hørt så bra ut om ikke Horn blåste dem opp i studio. Han gjorde albumet «Lexicon Of Love» til en 80-tallsklassiker, med sanger som «Tears Are Not Enough», «Poison Arrow», «The Look Of Love» og «All Of My Heart». Og hør om ikke «Date Stamp» fra «Lexicon Of Love» er en slags forløper til både «Relax» og «Two Tribes»?

Den første som tok Trevor Horn på alvor var musikkjournalisten Paul Morley i New Musical Express. De startet etter hvert plateselskapet Zang Tuum Tumb sammen, med Morley som ideolog og Horn som lydmester. Husbandet kalte seg Art of Noise, og gjorde de nye lydbildene til kunst i seg selv. Det er i praksis Art Of Noise som spiller på Frankie Goes To Hollywood-platene. Et annet eksempel på Horns betydning: I intervjuet med Nye Takter i 1984 fortalte Holly Johnson at oppfølgeren til «Relax» skulle bli «Slave To The Rhythm». En låt Trevor Horn i stedet sparte til en episk produksjon med Grace Jones året etterpå.

Frankie Goes To Hollywood fulgte i stedet godt opp med «Two Tribes». Med et helt annet tema, slik den begynner med dystre luftvernsirener, som et skremmende soundtrack til den kalde krigen. Videoen framstilte USA og Sovjets ledere Ronald Reagan og Konstantin Chernenko som gjorde opp seg mellom i en boksering. «Two Tribes» gikk rett inn på førsteplass i Storbritannia, med «Relax» på 2. plass i to av ukene.

12-tommersingelen av «Relax» hadde kommet med en versjon av «Ferry Cross The Mersey» av Liverpools Gerry & The Pacemakers – den eneste gruppa som hadde gått til topps i Storbritannia med sine tre første singler. The Beatles gjorde det ikke. Det var nesten for godt til å være sant at det nå skulle skje igjen med et nytt navn fra Liverpool. Mot slutten av året gikk også den smektende balladen «The Power Of Love» også til helt til topps. Nå var FGTH størst av alle.

Albumet «Welcome To The Pleasure Dome» ble en underlig blanding av state-of-the-art elektronisk pop fra midten av 80-tallet, storslått pretensiøs poesi, samt et eklektisk utvalg coverlåter, som Bruce Springsteens «Born To Run», Burt Bacharach og Hal Davids «Do You Know The Way To San Jose» og Motown-favoritten «War». Jeg vil tro at litteraturlista på plateomslaget er Paul Morleys verk, med sine anbefalinger av blant mange andre «Les Fleurs du Mal» av Baudelaire , «The Picture Of Dorian Grey» av Oscar Wilde, «Døde sjeler» av Nikolaj Gogol, «Inferno» av August Strindberg, «Sult» av Knut Hamsun og «Villanden» av Henrik Ibsen.

[ Soft Cell: 80-tallets synd- og synthlegender er tilbake ]

Albumet ble anmeldt i Nye Takter av Per Ole Oftedal – en av de få musikkjournalistene som visste hva dette egentlig handlet om, og ikke var redd for å fortelle det: «For en stakket stund kan en la seg (for)føre inn i Frankies tempel hvor lystene råder, og livets gode (?) sider nytes – så lenge det varer. (…) En livsbejaende reise i sødmefulle kyss, brusende kjærlighet, fistfucking, stormaktspolitikk, rastløshet og drømmer. Den er gjennomsyret av en smittende «lev og la leve»-holdning som homsepolitisk gjør den ti ganger mer interessant enn Bronski Beats «Age Of Consent»», skrev han.

Frankie Goes To Hollywood spilte live i Norge i 1985, i Skedsmohallen, som var arenaen for de nest største konsertene i Norge på 80-tallet. Jobben med å møte Nye Takter til et nytt intervju var delegert til the lads i gruppa, og sier mye om kulturforskjellene innad. Nei da, «Relax» hadde ikke noe med homofili å gjøre. Nei, «Two Tribes» var aldri ment politisk. Trevor Horn var ikke viktigere for Frankie Goes To Hollywood enn Quincy Jones var for Michael Jackson. Og denne litteraturlista på plateomslaget, den var parodisk ment, for selv hadde de ikke lest noe av det.

Disse motsetningene, og mangelen på en egen visjon for gruppa, førte til at det var slutt for Frankie Goes To Hollywood allerede i 1987. En bare delvis bekreftet historie går ut på at Holly Johnson var på vei til juridiske forhandlinger om det endelige oppgjøret i New York, 21. desember 1988. Han kom for sent til flyet, som ble sprengt i lufta av en bombe over den skotske byen Lockerbie. I 1991 ble han diagnostisert med hiv, men overlevde dette også. Han har gitt ut soloplater med lange mellomrom i årene etterpå, og sunget noen av de gamle FGTH-slagerne ved spesielle anledninger, men aldri falt for fristelsen til å være med på en gjenforening av gruppa. Før nå.

[ Helgens låter: Karpe triller framover og Larsiveli spytter bakover ]