«Arkitekten» er en dyster visjon om norsk storbyliv i nær framtid

---

4

TV-drama

«Arkitekten»

Slippes på Viaplay 4. mai

---

I framtida bygges det ikke høyt, men lavt, for å bøte på boligmangelen i Oslo. Og må boliger egentlig ha vinduer?

Denne miniserien fra Viaplay bærer preg av at de debuterende serieskaperne Nora Landsrød og Kristian Kilde har personlige erfaringer med å være nyutdannede unge folk på boligjakt i hovedstaden. Det er her de kommer fra, deres gode scenarioer av hvordan framtidas boligmarked i Oslo kan framstå, og så presist basert på dagens situasjon at skildringen på ikke kan avfeies som ren science fiction.

«Arkitekten» er ikke drama i klassisk forstand, men en småskala TV-produksjon stilsikkert og elegant skildret av medserieskaper og regissør Kerren Lumer-Klabbers, en serie som ikke har tid, rom og ressurser til mange nyanser, store følelser eller voldsomme fakter.

[ Se en bra serie på NRK TV ]

Debut-arbeidet er også en treffende satire, som serverer det ene gode poenget etter det andre, og som burde treffe mange som har vært på boligjakt selv. Den er det nærmeste vi kommer en norsk «Black Mirror»-episode, en dystopi som er mer opptatt av form og framtid enn av å lage et menneskelig drama på 75 minutter. Å si at historien byr på rystende drama er å ta hardt i, men den byr på perspektiver som absolutt er plausible – dagens menneskesyn og markedsstyrte boligmarked – og verden – tatt i betraktning.

[ Dette er vårens gode TV-nyheter ]

Her får vi en dyster visjon om norsk storbyliv i nær framtid, hvor menneskelighet har enda dårligere kår enn i dag. Hvor droner og chatboter har overtatt mange jobber, folk jobber i butikkvinduer, og husleia på en ettroms med seng på kjøkkenet er så høy at selv arkitekter i full jobb ikke har råd til dem. Da er det blitt dyrt å bo da.

Boligmangelen opptar arkitektpraktikanten Julie privat og på jobb, og den personlige løsningen for henne blir å gjøre som de trendy i Berlin. Hun flytter inn på en ledig p-plass i ett av de mange underjordiske parkeringshusene i Oslo. De står tomme, etter at bilene er forsvunnet fra bysentrum. Og nei, serien sier ingenting om dette kommer av at MDG-byråd har oppnådd drømmen, for historien maler ikke framtids-Oslo med så bredt lerret. Det vi blir fortalt er derimot at noen har sørget for at plan- og bygningsloven har fjernet kravet om at boliger må ha vinduer og naturlig lys.

[ Se en god serie på HBO Max ]

Dette gir Julie og arkitektene – og boligselskapene – blod på tann, og de ser muligheter som selv brutalisme-dyrkende kollegaer på 1960-tallet hadde vurdert som for hardt og menneskefiendtlig.

Julie blir inspirert av sitt nye ikke altfor private parkerings-hjem, og blir med i en konkurranse som lover store penger til den som har løsningen på hvordan man kan bygge 1.000 nye boliger i Oslo sentrum. Hennes nye kollega og ekskjæreste Markus, et nytt stjerneskudd i bransjen med kjæreste og leilighet, er også med på konkurransen.

Byen som omgir dem framstår i glass og betong, med offentlig rom som det koster penger å stå stille i, og som fylles av industridesign som skal sørge for at hjemløse ikke sover på dem. Skildringen av dette kalde og ugjestmilde Oslo er til å riste på hodet av, spesielt fordi scenene er i dagens Bjørvika – hvor bygninger og bomiljø er trendy konstruert og alt er latterlig dyrt.

[ Se en god serie på Netflix ]

«Arkitekten» er drama av det smale og lett eksperimenterende, men ikke så minimalistisk i formen at dramaet ender opp som livløst, eller som en stram eksamensfilm. Triste mennesker er det derimot mange av. Hovedrolleinnehaver Eili Harboe og håndfullen av skuespillere som har handlingsbærende replikker å vise til, kommer med akkurat det vaktsomme kroppsspråket, de uttrykksløse ansiktene og den menneskelige distansen man forventer av en dystopisk framtidshistorie.