Marianne Bratteli: Et rått kunstnerskap preget av familiehistorien

---

KUNST

Marianne Bratteli

«Hjertebank»

Munchmuseet, Oslo

Til 30. juli

---

Det er sjelden jeg begynner anmeldelser med biografiske opplysninger. Men det er liten tvil om at Marianne Brattelis familiehistorie preger kunstnerskapet. Hun er datter av Trygve Bratteli, sentral Arbeiderpartipolitiker i etterkrigstiden og statsminister fra 1973 til 1976. Moren var journalist, moteredaktør og forfatter Randi Bratteli. Mariannes morfar Olav Larssen var redaktør i Dagsavisens forløper Arbeiderbladet.

I dag har populærkulturen fått mange til å tenke at det må ha vært flott å være barnet til to kjendiser. Realiteten er veldig annerledes: Både faren og bestefaren var motstandsmenn under andre verdenskrig, og begge ble sendt i konsentrasjonsleir, til «Nacht und nebel» eller, som Trygve kalte memoarene, «Fange i natt og tåke».

Faren var veldig preget av opplevelsene i nazihelvetet, men han snakket aldri om det. Tungsinnet hans preget Mariannes barndom, og kunsten har vært en måte å bearbeide opplevelsene på. Kunstneren er åpen om det, senest i to intervjuer i Klassekampen og Aftenposten denne uken.

[ Thorvald Hellesens dansende utstillingen er blitt et trekkplaster for Nasjonalmuseet (+) ]

Det betyr ikke at dette er en trist og traurig utstilling. «Hjertebank» er tvert imot både lys og fargesterk. Men den er også mørk og rå. I gangen mellom de to salene har museet montert en collage av «lykkelige» familiebilder. De står i sterk kontrast til flere av tresnittene i avdelingen like før, der «Maren i døren / Selvportrett», «Bynatt» og «Kaptein Krok» (alle 1993) er blant utstillingens mørkeste – på alle måter. Men det er også mye humor, blant annet i flere av videoene. Det er ikke mange som tenker på at Marianne Bratteli var blant den norske videokunstens pionerer.

Mange vil vite at hun er en av våre fremste ekspresjonister som kom frem med «de nye ville» malerne på 1980-tallet. Da hun fant sin stil, hadde hun ikke mange kvinnelige forbilder. Uttrykket hennes kan kanskje virke litt mildere og mer kontrollert enn de villeste mannlige kollegene fra denne tiden, men det ligger masse kraft i de brede penselstrøkene du finner i maleriene. For ikke å snakke om tresnittene, der strukturen fremstår som om motivene er hugget mer enn skåret ut av finerplatene.

Utstillingen starter med en liten fargeeksplosjon, med gule vegger og en lystig collage, «Artistportrett» (2001) som skal være av Marianne Brattelis lærer på Kunstakademiet, Ludvig Eikaas. De øvrige collagene i denne avdelingen har varierende kvalitet, men det er verdt å merke seg de eldste collagene, som «Tiden» fra 1983. I våre dager fremstår det som selvsagt, men for sin tid har den, med sine enkle elementer, en frisk fortelling om kjønnsroller og forventninger til lykken.

Det kan være vanskelig for oss som ikke har opplevd krig å forstå hvilke spor det setter i mennesker. Marianne Bratteli ble født i 1951, seks år etter andre verdenskrig, men like fullt har farens krigstraumer hengt over henne gjennom hele livet. Hennes bearbeidelse setter ulike spor gjennom tiden. For denne betrakter er de lyse maleriene fra 1990-tallet spesielt interessante. Se bare på «Krigsbarn» (1999), som ved første blikk fremstår som en lysskimrende idyll. Det store lerretet har fått en fremtredende plassering for enden av gangen mellom salene.

[ Susanne Sundfør sprenger alle rammer med nytt mesterverk (+) ]

Mens du går nærmere legger du fort merke til detaljene som forteller om flere lag. Den lille jenta står passiv med armene ned langs siden. Viktigst er at munnen hennes er malt over, som om hun ikke har noe å si. Flere små detaljer bygger opp en stemning som motsier den lyse grunnstemningen. Og rent komposisjonsmessig er det et lite mesterverk, med den oransje strikken i fletten som et tyngdepunkt alle billedelementene svirrer rundt.

Det er ikke til å tro, men «Hjertebank» er Marianne Brattelis (født 1951) første, omfattende museumsutstilling. Det sier dessverre mye om kvinners posisjon i norsk kunsthistorie. Utstillingen ble vist i en litt mindre versjon på Telemark kunstmuseum på Notodden i fjor. Senere år har hun fått en ny vår i hennes faste galleri Dobloug. Hun er plaget av sykdom, men de siste årene har hun jobbet en god del. Det synes i en serie små figurmalerier fra 2022. De har en befriende friskhet.

Man kan spørre seg hvorfor det er Munchmuseet som tar ansvar og gir Marianne Bratteli den plassen hun fortjener? Ett svar ligger i det at hun alltid har hatt et forhold til Edvard Munchs kunst. De to kunstnerne snakker sammen når det kommer til bearbeidingen av livets store spørsmål. Påvirkningen kom tidlig: Tolv år gammel var hun med på åpningen av Munchmuseet på Tøyen. Flere av de største maleriene er malt i Edvard Munchs atelier på Ekely i Oslo. Og det er flere paralleller i de to kunstnernes livshistorie: Ett er tidlige opplevelser av sykdom, død og traumer.

[ Det lyser av Chagalls mørke samfunnssyn i Henie Onstads utstilling (+) ]

Som barn lå Marianne Bratteli lenge på sykehus. På den tiden fikk foreldrene knapt nok lov til å komme på besøk, langt mindre følge opp og være til stede. Hun var i varetekten til sykehusets personale. Dette satte varige spor som hun har bearbeidet i malerier som kan gi et pek til Bendik Riis, kunstneren som har bearbeidet sin families tragedie og egen utsatthet i møtet med psykiatrien i sine malerier.

Helt til slutt hører det med at Marianne Bratteli er høyst aktuell i dagens debatt rundt kroppspress. Hennes ferme kvinnefigurer er befriende gode å se på, og hennes «Dame med gåstol» (1996) er et forfriskende morsomt portrett av en gruppe mennesker som er usynlige i samfunnet og medias dekning av det.

[ Jobbdoktor: – «Arbeidsledig» er ikke lenger et skjellsord ]