---
KUNST
«Marc Chagall – verden i opprør»
Henie Onstad kunstsenter, Bærum
Til 18. juni
---
HØVIKODDEN (Dagsavisen): 38 år etter sin død er Marc Chagall fortsatt et ikon i den moderne kunsthistorien. Bildene hans er blitt en del av den kollektive bevisstheten. Men det er ikke mye ved Henie Onstads utstilling som svarer til det bildet de fleste har av Marc Chagall (1887–1985). Joda, du finner en del av den ikonografien han er kjent for, med russisk landsbybebyggelse, svevende kjærestepar, felespillere, rabbinere og esler. Men dette er underordnet en mørkere palett og en motivverden som er mer alvorlig og tynget av bekymringer enn det vi tenker på til vanlig.
Den spesielle tilnærmingen skyldes at utstillingen, som først ble vist ved Schirn Kunsthalle i Frankfurt, konsentrerer seg om 1930- og -40-tallet, en periode som var preget av nazistenes fremmarsj og verdenskrig. På denne tiden var Chagall allerede en feiret kunstner, men tidens pressede ytringsklima preget kunstneren i stor grad.
Chagall døde 97 år gammel med en historie av utenforskap og mye flytting, både frivillig og tvungent. Som jøde fra Vitebsk, en by i det som i dag er Belarus, hadde han personlige erfaringer med pogromer, de brutale jødeforfølgelsene og -drapene som er så dypt rotfestet i østeuropeisk kultur. Senere opplevde han antisemittisme i Frankrike, og han måtte flykte til USA for å slippe unna nazistenes jødehat.
Han flyttet til Paris for andre gang i 1923, etter noen år i St. Petersburg og Vitebsk. Den russiske revolusjonen var ikke så flott som han og mange andre trodde. I 1922 innskrenket kommunistpartiet den kunstneriske friheten. Da krigen nærmet seg følte han seg utrygg også i Paris og flyttet videre til Syd-Frankrike før utbruddet av andre verdenskrig i 1939. Han trodde hans franske statsborgerskap sikret ham mot tyskernes okkupasjon, men det stemte ikke. Det var så vidt at han og hans store kjærlighet, ektefellen Bella, rakk å flykte via Madrid og Lisboa i mai 1941.
[ Basel Abbas og Ruanne Abou-Rahme presenterer kunstnerisk utforskning på et høyt nivå (+) ]
Chagall så tidlig hvor det bar for jødene. Allerede på 1920-tallet hadde han forutanelser om hvordan ting ville utvikle seg. Da Adolf Hitler og nazistene overtok makten i Tyskland i 1933, gjennom et demokratisk valg, reagerte Chagall med maleriet «Ensomhet». Der skildrer han en trist rabbiner med Toraen, de jødiske tekstrullene, og hjembyen Vitebsk i brann i bakgrunnen. Samme år brant nazistene malerier av Chagall og andre moderne kunstnere. I 1935 ble Nürnberglovene vedtatt. De lovfestet at jødene skulle frarøves rettigheter og forfølges. I 1937 inngikk kunsten hans i nazistenes propagandautstilling «Entartete kunst», eller «Degenerert kunst».
Tidlig i den perioden utstillingen konsentrerer seg om, allerede i 1931, reiste han til Palestina etter å ha blitt kjent med den jødiske borgermesteren i Tel Aviv. Året før hadde han sett den økende aggressive, antisemittiske stemningen i Tyskland. I Palestina (Israel ble grunnlagt i 1948) reiste han rundt for å oppsøke steder han kunne bruke når han skulle illustrere Bibelen. Møtet med jødenes hellige steder skulle bli et vendepunkt for ham.
[ Kate Pendry med Putin på tallerkenen (+) ]
Bildene han malte, blant annet fra Klagemuren og synagoger, hadde et realistisk preg, og de fremstår som et brudd i Chagalls kunstneriske utvikling. Men Bibel-illustrasjonene han laget på oppdrag fra den kjente kunsthandleren Vollard hadde et umiskjennelig Chagallsk preg.
Det at en jøde illustrerte Bibelen, er ikke så rart som det kan synes. Chagall hadde vært fascinert av bibelens fortellinger siden han var barn, og hans fascinasjon for den poetiske teksten fikk stadig større betydning i den perioden utstillingen konsentrerer seg om. Fortellingene om nazistenes systematiske ugjerninger mot jødene nådde ham mens han var i eksil i USA. Chagalls måte å bearbeide de grusomme historiene på, var ved å gripe til korsfestelsesmotivet.
Motivet dukket første gang opp i Chagalls kunst i 1908. I flere bilder fra det tidlige 1940-tallet fremstilte han den korsfestede Jesus med Toraen og andre jødiske attributter, som bønnesjalet og bønneremmer.
Dermed identifiserte han Kristus som jøde. Ved å forbinde den kristne ikonografien med de jødiske symbolene rettet han indirekte en anklage mot den kristne verden: Først fikk dere Jesus drept, nå utrydder dere jødene.
Det denne utstillingen gjør, er å peke på Marc Chagalls politiske og moralske engasjement. «Marc Chagall – verden i opprør» tegner et bilde av en kunstner som ikke var redd for å si ifra, og som stod opp for jødene i en tid da det ikke var mange som turte å kjempe deres sak.
[ Edvard Munch og Oslo, en kunsthistorie til å skrike av ]
Det går på bekostning av den rådende, romantiserte oppfatningen av kunstneren. Det er en korreksjon vi har godt av å få, ikke minst i tider som disse da en aggressor av samme dimensjoner som Hitler er i ferd med å rasere deler av Sentral-Europa.
