Dansende kubist med eksplosiv kraft

---

KUNST

«Thorvald Hellesen – Kubistisk pioner»

Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, Oslo,

Til 20. august 2023

---

«Dynamitt, dynamitt er det vi vil.» sa Thorvald Hellesens nære venn og kollega, Fernand Léger, om den dynamiske kunsten kubisten Hellesen og han selv laget. Uttalelsen falt i et intervju i avisen Tidens Tegn i forbindelse med utstillingen Hellesen viste på Tivoli i Kristiania i 1919. Det var hans første og eneste separatutstilling i Norge i hans levetid. Kritikerne var nådeløse. Resultatet var at han ble glemt.

Jeg vet ikke om jeg skal juble eller gråte. Det har tatt drøyt 40 år fra Steinar Gjessing (som nylig gikk hardt ut mot Nasjonalmuseets prioriteringer) i 1981 gjenoppdaget Thorvald Hellesen (1888–1937) med en vitenskapelig artikkel i tidsskriftet Kunst og Kultur, til han nå endelig blir presentert for publikum. Nasjonalmuseets store utstilling med den kubistiske pioneren er en visuell eksplosjon av glede som kan begeistre store og små. Han var en kunstner som lå i forkant av utviklingen, og han opererte i et Paris-miljø som kan karakteriseres som ett av de kunstnerisk mest nyskapende gjennom historien. Han var i vennekretsen til Picasso og andre av tidens fremste kunstnere, og han hadde en betydelig, sosial posisjon i et spennende miljø.

På den annen side er det jo bare trist at det måtte gå over hundre år før den briljante kunstneren fikk den oppmerksomheten han fortjener. Norsk offentlighet har brukt uendelig lang tid på å anerkjenne og like den kunsten som i begynnelsen av 1900-tallet snudde opp ned på den vanlige måten å se verden på. Anerkjennelsen burde kommet da Hellesen hadde utstillingen på Tivoli i 1919, men hovedstadens kritikere høvlet utstillingen ned.

Åtte år tidligere roste Dagbladets Jappe Nilssen ham da han debuterte med malerier inspirert av Edvard Munch. Men da Hellesen vendte tilbake med et helt nytt uttrykk var tidens ledende kritiker nådeløs. Thorvald Hellesen var en begeistret maskinoptimist. Året etter at første verdenskrig var over viste han malerier som hyllet fremtiden, dansegleden og flygemaskinen. Han beundret de nye maskinene og den farten og dynamikken de tilførte verden.

[ Påsketur til kunstopplevelsene i blant annet Oslo, Stavanger, Trondheim (+) ]

Kollasjen han laget som invitasjonskort til utstillingen i Tivoli (som lå like ved der Oslo rådhus står i dag) var preget av propeller og andre maskindeler. Til åpningen hadde broren Christian Hellesen en akrobatisk oppvisning i sitt propellfly.

Kubismen må sies å være den mest gjennomgripende og toneangivende av de mange -ismene som rundt århundreskiftet 18-/1900 formet det moderne opprøret mot en stivnet og konvensjonell, representerende og realistisk malerkunst. Etter første verdenskrigs redsler kom et nytt syn på kunsten, delt mellom en tysk negativitet preget av krigsnederlaget, og en fremtidsoptimistisk rus i andre deler av Europa.

[ Det lyser av Chagalls mørke samfunnssyn i Henie Onstads utstilling (+) ]

Allerede på 1910-tallet markerte Thorvald Hellesen seg som en av Paris’ ledende kubister. Han sto i motsetning til Picasso og Braque som hadde utviklet retningen. Etter hvert ble maleriene deres mer stilisert og stillestående med få og dempede farger. Ganske tidlig dannet det seg en opposisjonell gruppe med kunstnere som brakte kubismen ut i det offentlige rom. I motsetning til Picasso, som holdt seg til de private galleriene, erobret «Section d’Or» salongutstillingene i Paris. De tilsvarer Høstutstillingen, og dermed fikk gullgruppen et gjennomslag hos det parisiske publikum som gjorde dem til noe «alle» diskuterte. I motsetning til Picasso og Braque var Léger og Hellesen inspirert av den nå lite kjente orfismen. De bygde sine malerier med intense og kontrasterende farger i dynamiske former som danset over lerretene.

Få år etter at Thorvald Hellesen kom til Paris i 1911 giftet han seg med Hélène Pedriant. Hun kom fra en rik, aristokratisk familie, hun var nylig blitt enke, og hun var kunstner. I motsetning til mange menn på den tiden oppfordret Hellesen henne til å fortsette som kunstner, og det stilige paret ble raskt et senter for oppmerksomhet i den franske hovedstaden. Hellesen ble i Paris under første verdenskrig, og selv om bybildet etter krigen var preget av krigsinvalider og nød, holdt de salong hver søndag i den fasjonable bydelen Passy.

[ Utstilling om norsk svartmetall: «Dårlig stemning» på Nasjonalbiblioteket (+) ]

I motsetning til Léger, som var uttalt kommunist, skal Hellesen i liten grad ha vært politisk engasjert. Han kom fra en høyborgerlig familie i Kristiania, og han støttet seg økonomisk på bidrag fra mesenen Eivind Eckbo. Han ga ham flere oppdrag, inkludert utsmykkingen av Sjøfartsbygningen på 1920-tallet.

Selv om mesenen Eivind Eckbo var gift med progressive Mary Alice Highford Eckbo, som hadde vært med blant suffragettene som kjempet for kvinnelig stemmerett i Storbritannia, hadde han tvilsomme sider rent politisk. På slutten av 1920- og begynnelsen av 1930-tallet var han aktiv på ytre høyre fløy. I dag er det vanskelig å fastslå hvor alvorlig disse politiske sympatiene var. Det hører med til bildet at Thorvald Hellesens portrett av Eivind Eckbo (fra 1914, året første verdenskrig brøt ut) benytter seg av en futuristisk gjengivelse av hodet. Det er gjengitt fra flere vinkler som om han beveger hodet fra den ene siden til den andre. Futuristene var en høyreradikal kunstnergruppe som hyllet aggressivitet og forherliget krigen og forakt for kvinner. Særlig progressive kan man ikke si at de var.

Vi vet i det hele tatt lite om Thorvald Hellesen. I utstillingens katalog gis det uttrykk for stor usikkerhet rundt det meste knyttet til hans biografi. Den samme usikkerheten preger tekstene i boken som kom ut i fjor, finansiert av Eckbos legater. Mange av kunstnerens arbeider er gått tapt, og så sent som på 1970-tallet prøvde Eckbos arvinger å kvitte seg med Hellesens kunst. Nasjonalgalleriet ville ikke ha samlingen, og det var ikke langt unna at alt sammen havnet i søppelet. Heldigvis skjedde ikke det. I dag kan vi glede oss over kunst som ser verden fra flere vinkler samtidig, kunst som fanger dans og bevegelse i koloristiske komposisjoner.

Thorvald Hellesen var en sann pioner som forsket i nye måter å se, gjengi og forholde seg til verden på. Når han nå er tilbake er det gledelig at han inspirerer nye generasjoner. På Sjøfartsbygningens vinduer viser Anders Slettvold Moe sju variasjoner over det store maleriet «Dansere» (1925), som er ett av hovedverkene i utstillingen.

[ Edvard Munch: Oslos flaueste kunsthistorie ]

Etter den nedslående mottakelsen i 1919, er det grunn til å lure på hva Hellesen ville tenkt hvis han hadde fått oppleve det som skjer nå. Jeg tror i hvert fall ikke at han ville lagt en dynamittgubbe under Nasjonalmuseet. For dynamitt-henvisningen i det innledende sitatet var, slik jeg ser det, mer myntet på dynamisk bevegelse enn på eksplosjoner. Nå som han endelig har fått en museumsutstilling, er det grunn til å bemerke at sprengkraften i Thorvald Hellesens kunst fortsatt er like sterk. Hundre år etter at han var en selebritet i Paris.