Kultur

Klassebevisst fantasirikdom uten sidestykke

Det er virkelig moro å gå og se Grayson Perrys utstilling «Innafor og utafor» i Nasjonalmuseet. Men det er også en svært annerledes opplevelse på alle mulige måter – ikke minst på grunn av klasseperspektivet.

Dagsavisen anmelder

---

KUNST

Grayson Perry

«Innafor og utafor»

Nasjonalmuseet, Oslo

Til 12. februar 2023

---

«Alle» som interesserer seg for kunst og kultur har for lengst hørt om den eksentriske kunsthåndverkeren som opptrer i kvinneklær og lager keramikk og tepper med seksuelt frivole og satiriske tegninger. Publikum strømmer til lyshallen, og når jeg har vært der har jeg overhørt både alvorlige diskusjoner, humring og latter.

Med sitt oppsiktsvekkende ytre er Grayson Perry (født 1960) blitt et nasjonalt ikon i England. Han er transvestitt, men det er mye mer enn uvant avvikende overflater ved både kunsten og personligheten. Et utstillingsbesøk åpner også for intellektuelle og sosiale opplevelser som utvider og kanskje endrer vårt syn på verden. Ikke minst er klasseperspektivet tydelig til stede. Dessuten tillater han seg å være lokal og å jobbe med tradisjonstunge håndverksteknikker. Det er sjelden på den globale kunstscenen.

En annen uvanlig ting er det at Grayson Perry har skrevet personlige tekster til hvert eneste kunstverk. De er spekket med anekdoter og morsomme kommentarer, og det er en sann fryd å lese seg gjennom utstillingen. Han sparker i øst og vest, og spesielt den snobbete delen av kunstverdenen og det britiske klassesamfunnet får gjennomgå. Det er i det hele tatt mye som er annerledes ved kunstnerskapet. Hans personlige historie er en vesentlig faktor, og han bruker sin oppvekst og utvikling for det den er verdt. Det kunne endt skikkelig dårlig: Faren forlot moren og ham da hun hadde en affære med melkemannen, som senere flyttet inn. Han var ingen god far, og da Grayson stod frem som transvestitt, ble han kastet ut av barndomshjemmet.

Grayson Perry

Derfor er den engelske tittelen «Fitting In and Standing Out» enda mer betegnende enn den norske. Det engelske utsagnet fanger bedre opp nyansene i Grayson Perrys komplekse kunstnerskap. At han skulle bli kunstner lå ikke i kortene. Da han 23 år gammel deltok på et kveldskurs i keramikk, oppdaget han et materiale som ga ham store muligheter. Han likte at han satt igjen med et ferdig kunstverk etter tre timer.

Hans første produkt, «Kinky sex» (1983), vises i utstillingen. Han kommenterer at det inneholder alle de grunnleggende ingrediensene i kunstnerskapet, som «(…) tradisjon, rampestreker og det å lære underveis.» Problemet på det tidspunktet var at keramikk var et materiale du absolutt ikke burde jobbe med hvis du ønsket å komme opp og frem i kunstverdenen. Men alt forandret seg da han ble tildelt Storbritannias viktigste kunstutmerkelse, Turner-prisen, i 2003. Alle trodde det kontroversielle brødreparet Jake og Dinos Chapman skulle få prisen, men juryen tok et både dristig og ukonvensjonelt valg. Siden har Grayson Perry vært kjendis i Storbritannia, blant annet fordi han har laget flere TV-programmer. Han er blitt en omstridt og elsket figur, prisene har steget til millionklassen, og han er blitt del av den kulturelle overklassen.

Grayson Perry

Utstillingen åpner med en ganske tørr tekst med en perspektivrik beskrivelse av de mange problemstillingene publikum møter i Perrys kunstnerskap. Men de to kunstverkene som flankerer teksten, er så langt fra saklige og tørre som du vel kan tenke deg. Med et kart og en klassisk odalisk (i kunsten betegner det gjerne en liggende, naken kvinne) trekker formene på kunsthistoriske konvensjoner. Men innholdet Grayson Perry har fylt de klassiske formlene med, er fullt av sosiale og politiske kommentarer, kjønnsmessige tvetydigheter, og hverdagslige observasjoner.

Grayson Perry

Hovedpersonen på sofaen er hans alter ego Claire. Hun er utstyrt med kvinnelige og mannlige kjønnsorganer. Hun skal Grayson Perry senere ha lagt til side, angivelig fordi figuren tok for mye oppmerksomhet bort fra kunsten. I det sort-hvite bildet figurerer også barndommens teddybjørn, «Alan Measles» (Alan meslinger), en figur som stadig dukker opp gjennom hele kunstnerskapet. På en av krukkene kysser Donald Trump hånden hans. Her fremstår Alan Measles som hovedpersonen i et odde selskap med et nedlagt industriområde som bakgrunn. På en annen krukke blir Alan Measles født fra tuppen av kunstnerens penis.

Det er de keramiske krukkene som har gjort Grayson Perry kjent. Eller rettere sagt de kinky motivene han tegner på utsiden. Mange kunstkritikere overså fullstendig at kunsten (les: bildene) ble presentert på gjenstander laget av leire. Krukkene kommer i mange former, ofte inspirert av antikke og klassiske urneformer med tung historie. I dag er han en respektert håndverker. Han skal fortsatt lage all keramikken fra bunnen av selv, noe som er høyst uvanlig for en kunstner som opererer på et så høyt prisnivå: Å ansette assistenter er det minste han kan ta seg råd til. Også teppene har høy håndverkskvalitet. Det er tydelig at han har satt seg grundig inn i den digitale vevteknikken (norske Kari Dyrdal er en annen mester). Det er flere eksempler på kompliserte mønstre og fargekombinasjoner som krever inngående kunnskap.

Grayson Perry

Hovedverket i utstillingen er de seks teppene i serien «The Vanity of Small Differences» (De små forskjellers forfengelighet), som er plassert midt i hallen. Her forteller Grayson Perry en historie inspirert av 1700-talls-satirikeren William Hogarths maleriserie «A Rake’s Progress» (En libertiners liv). Perry transformerer historien gjennom beretningen om Tim Rakewell og hans klassereise fra oppvekst med enslig mor, via dot.com-suksess, salg av firmaet for 2,7 millioner pund, kjøp av herskapshus på landet og en brutal død i oppfyllelsen av ungdomsdrømmen.

Teppene er så fulle av detaljer og koder at det er en sann svir å dykke ned i den fascinerende, visuelle og fargesterke fortellingen. Han er en mesterlig tegner, og her utfolder han sin formmessige fantasirikdom med en presisjon og variasjon som er uten sidestykke.

Grayson Perry

Det mest interessante ved Grayson Perrys kunstnerskap (for denne betrakteren), er den sterke klassebevisstheten. «Vanity»-serien er både kritisk og satirisk, og spidder britenes klassedelte samfunn med skarp brodd. I et annet teppe, «Death of a Working Hero», viser han sin respekt for arbeiderklassens tapte helter. Under det hele ligger forakten for Thatcherismens knusing av fagforeningene som premiss. Kunstverket forteller om gruvearbeidernes galla i Durham symbolisert av begravelsen av «den hardtarbeidende, stoiske kroppsarbeideren, som i sin tid var selve grunnfjellet for dette samfunnet som har gått i oppløsning.» Det kunne lett blitt en nostalgisk, tåredryppende fremstilling. I stedet er det beinhard realisme fremstilt gjennom et kjærlighetsfylt filter. Kontrasten til «Vanity»-serien er enorm: Med få meters avstand får du presentert hele spekteret av følelser, politikk, holdninger og handlinger. Jeg, (eller du?), kan komme på gråten av mindre.