Kunsten å være sjef

– Beklager, er jeg sen?

Karin Hindsbo er litt andpusten der hun svinger inn i resepsjonen med en vannflaske i hånden og sykkelhjelm under armen. Klokka er bare 10.00 og vi foreslår at hun tar oss med på en kjapp rundtur i museet for fotoshoot før intervjuet. Dermed løper vi ganske så respektløst gjennom saler, opp trapper og bortover korridorer, forbi montre med middelalder-tepper, mingvaser og Peter Dundas’ fantastiske haute couture-kjoler, opp til Munch-rommet med sine dypblå vegger og videre til lyssalen og utstillingen «Jeg kaller det kunst», som den tyske arkitekten har sagt ser ut som et loppemarked.

– 90 rom spredt utover 55 000 kvadratmeter, det lett å gå seg vill.

– 54 600 kvadrat ja, om vi skal være presise, sier Hindsbo.

Etter at fotografen har gjort seg ferdig og forhåpentligvis klart å finne veien ut, er Hindsbo klar for intervju. Hun viser vei til et møterom i toppetasjen, og tar plass bak et bord like langt som en rullebane på Gardermoen. Så sitter vi der med hvert vårt glass vann, jeg med utsikt mot nye Via Vika. Alt føles rett og slett veldig … stort.

– Blir avstanden for stor? ler Hindsbo, og jeg forsikrer henne om at det går bra, at vi har like lange bord i Dagsavisen. Nesten.

---

Karin Hindsbo (48)

• Direktør på Nasjonalmuseet.
• Cand.mag. i kunsthistorie og idéhistorie fra Universitetet i Århus.
• Har jobbet som redaktør, skribent og foreleser i dansk kunstmiljø.
• Leder for Sørlandets Kunstmuseum i Kristiansand 2012–2013.
• Direktør for KODE i Bergen fra 2014–2017.
• Var tidligere gift med den danske kunstneren Thorbjørn Reuter Christiansen. Samme har de to sønner på 11 og 14.
• I dag er hun gift med Martin Smith-Sivertsen.

---

Hittil har Karin Hindsbos viktigste jobb vært å få på plass Nasjonalmuseet, med alt som skal med av innhold. 2023 blir første året i normal drift, da er det hennes oppgave å sikre posisjonen nasjonalt og internasjonalt.

– Hva er din personlige ambisjon, det som du vil at folk skal huske fra Karin Hindsbo?

– Utover å åpne det nye Nasjonalmuseet og med det fullføre en årelang prosess og museumssammenslåing? At jeg gjorde samlingen til folkeeie, kanskje, smiler hun.

– Det har vært viktig for meg, men også for museet, å gjøre kunsten tilgjengelig. Skape autentiske, nære opplevelser og direkte møter i håp om å punktere forestillinger om at kunst er noe for eliten, eller bare pynt og glasur. Kunsten og kulturen er jo selve melet i et samfunn.

At det skulle bli mye bråk? Det kunne forgjengerne hennes fortalt henne, for Nasjonalmuseet har opp gjennom årene pådratt seg rykte som Kultur-Norges største huskestue. Sune Nordgren fikk huden full for å tukle med Munch og henge malerier i ukronologisk orden, og Allis Helleland fikk så hatten passet da hun kjøpte inn en serie med Unni Askeland-bilder. Likevel var ikke Hindsbo forberedt at det skulle gå så varmt for seg, til tross for at hun ble ansatt i en periode der hun var pålagt å gjennomføre både flytting og en stor omorganisering.

«Jeg har fått hets. Det første kom med det samme jeg fikk jobben», uttalte hun til Bergens Tidende etter åpningen den 11. juni og innrømmet samtidig at det gikk inn på henne, spesielt siden hun var helt uforberedt.

Den verste turbulensen har kommet utenfra.

—  Karin Hindsbo

– Jeg har ikke lyst til å dvele ved det, men jo, det er blitt sagt noe som ikke var så hyggelig. Men, også mye bra. Jeg hadde aldri kunnet få dette til om jeg ikke hadde fått mye støtte. Den verste turbulensen har kommet utenfra, internt har vi samarbeidet godt. Selvfølgelig har det vært masse uenigheter og friske diskusjoner, og når det har spisset seg til har vi satt oss ned og snakket åpent ut om det. Men turbulens? Nei. Turbulensen har vært ekstern, sier hun og bedyrer at hun liker en frisk diskusjon.

– Jeg liker at folk er uenige med meg, da blir man skjerpet. Og saklig kritikk må man tåle. At en kritiker syns jeg er en dårlig kunsthistoriker er han i sin fulle rett til å mene, og å utbrodere i offentligheten. Men konspirering og personangrep som man bare slynger ut, er ugreit, sier hun. Og legger til at hun ikke gidder svare på alt. At hun vil velge sine kamper.

Men da Dagsavisens kunstanmelder Lars Elton mente det var en gigantisk tabbe at hun ikke kjøpte inn Marianne Heskes «Gjerdeløa», og at hun derfor mangler kunstfaglig- og ledelseskompetanse ble det fyr i teltet. Hindsbo ga ham det glatte lag på Facebook, og blokkerte samtidig kritikeren slik at han ikke kunne lese innlegget.

– Ja, akkurat den kommentaren var så full av usannheter at jeg valgte å si ifra. Og så kom den på et tidspunkt i kjølvannet av en rekke tendensiøse artikler i andre medier som antydet at jeg ikke var kvalifisert og hadde fått jobben av andre grunner. Jeg opplevde det som en umyndiggjørelse, sier hun og sikter åpenbart til en rekke kritiske artikler i Klassekampen om nettverket hennes.

– Hva slags antydninger da?

– For eksempel at jeg hadde fått stillingen kun fordi jeg var kjæreste med en høyremann. Jeg hadde vært kjæreste med min mann i to måneder da jeg fikk denne jobben, og at det skulle være hans nettverk som sikret meg stillingen? Jeg tror ikke at en mann i en lederstilling ville blitt anklaget for noe tilsvarende. Så jeg tenkte nei, nå er det nok. Jeg vil simpelthen ikke finne meg i det, sier hun og understreker at dette er en sak hun har lagt bak seg og at hun i dag opplever å ha en god tone med Lars Elton. Som ifølge han selv fortsatt er blokkert.

CV-en viser at Karin Hindsbo har gått fra sjefsjobb til sjefsjobb i kunstbransjen, både i Danmark og Norge.

– Er du født ambisiøs?

– Jeg har nok alltid hatt lyst til å prestere. Det har jeg fra mine foreldre, jeg er vokst opp med at det slett ikke var ok å gjøre ingenting. Samtidig er det vanskelig å si hva som skyldes arv og miljø.

[ Nasjomalmuseet som symptom ]

Som datter av en fiskeribiolog og en parasittolog, valgte hun naturfaglinjen på videregående. Var drivende god i matte.

– Likevel ble det kunsten, hvorfor det?

– Min mamma var veldig interessert i kunst, hadde kunstnervenner og jeg ble slept rundt på utstillinger fra jeg var liten. I ungdomstiden fikk jeg også venner i et miljø der vi alle var opptatte av kunst og kultur. Vi pleide å se nerde-ting på TV og gå på kino og se smale avantgarde-filmer, henge på utstillinger sammen og lese dikt.

Foreldrene ble skilt da hun var barn, og Karin vokste opp hos mamma i Søborg, en bydel i København.

– Var foreldrene dine litt alternative?

– I aller høyeste grad. Min mor var økofeminist. Hele stuen hjemme ble fylt av en vev som var så stor at vi ikke hadde plass til spisebord engang. Der vevde hun med garn hun selv hadde farget med platefarger. Og hver helg var vi sammen ute og demonstrerte, gjerne mot atomkraft.

Min mor var økofeminist. Hele stuen hjemme ble fylt av en vev som var så stor at vi ikke hadde plass til spisebord engang.

—  Karin Hindsbo

– Har du gjort opprør mot det alternative?

– Nei, jeg tror nok jeg har samme politiske ståsted som min mamma. Jeg er feminist, opptatt av miljøet og rettferdig fordeling – de verdiene jeg har fått inn med morsmelken. Og jeg sans for å gjøre opprør, demonstrere, være ute på gaten. Det har jeg stor respekt for.

– Går du i 8. mars-tog?

– Å ja, da. Det har jeg en lang tradisjon for.

– Hvem var din viktigste rollemodell?

– Hm, her burde jeg sikkert si noe superkult og litt korrekt. Men, hvem var det som jeg så opp til da jeg var 16 eller 18, liksom? Det er jeg usikker på. Jeg leste mye teori og filosofi og var veldig opptatt av den danske forfatteren Michael Strunge på et tidspunkt.

Ifølge dansk forfatterweb kretser diktningen hans tematisk rundt død, avmakt, fremmedgjørelse, selvutslettelse, rus, storbyens autentisitet og selvforherligelse. Og, kjærligheten.

– Men … å kalle han rollemodell …

Hun drar litt på det.

– Nei, blir litt for drøyt. Jeg har nok alltid sett opp til folk som turte å gjøre noe de ikke burde, men som likevel i ettertid har vist seg å være riktig.

– Selv foretrekker du å være hun som sparker inn døra?

– Ikke akkurat nå, for nå er det sommer og ferietid og jeg har behov for å være litt lat. Men, jeg har respekt for de som tør å sparke opp dører fordi jeg vet hva det krever. Det kan se så flott ut når man ser det utenfra, men når man står i stormen så er det faktisk ikke godt. Jeg har også stor respekt for de som går forut og pirker litt på hengslene slik at dører blir lettere å sparke opp. De får sjelden oppmerksomhet, men gjør en viktig jobb.

– Din ungdoms-favoritt Michael Strunge tok et oppgjør med syttitallets voldsomme politisering, og valgte selv isteden å «poetisere» over livet. Hva slags vibber er det i samtidskunsten nå? Er den navlebeskuende eller mer politisk?

– Den er mangfoldig. Åpningsutstillingen i Lyssalen, som heter «Jeg kaller det kunst», er veldig bred og viser hvor mangfoldig samtidskunsten ser ut i Norge for tiden. Det er bredere spennvidde enn man skulle tro. Innovasjon, nysgjerrighet og mangfold er det som kjennetegner samtidskunsten nå, mer enn en eller annen -isme.

– Hva var din første, store kunstopplevelse?

– Jeg tror det var da jeg begynte å studere kunsthistorie, og hadde sett mange av de store verkene på MoMA i New York, i Paris og i Firenze. Når du begynner å studere kunsthistorien får verkene enda en dimensjon. Vi dro på studieturer og jeg kan godt huske følelsen av å stå der foran verkene – Masaccio, Giotto, Rothko og å vandre rundt Palladius hager. Det føltes stort.

[ Hindsbos største utfordring ]

Som ferdig utdannet kunsthistoriker i Århus, med praksis- og studieopphold både i Paris, Berlin og California, fikk hun jobb som leder for Den Frie Udstillingsbygning i København. Her var ett av oppdragene å lage en retrospektiv utstilling med den multimediale, danske kunstneren Henning Christiansen. Karin Hindsbo endte med å samarbeide tett med sønnen Thorbjørn Reuter Christiansen, også han kunstner. Så tett ble samarbeidet at de endte som et par. Snart var Karin giftet inn i en av Danmarks aller mest kjente kunstnerfamilier, og mamma til to gutter – Albert og Bastian.

I 2012 fikk Karin Hindsbo jobben å lede Sørlandets Kunstmuseum i Kristiansand, og hun flyttet til Norge med mann og barn. Senere ble hun headhuntet til Kode i Bergen av Per-Kristian Foss, og deretter til Nasjonalmuseet i 2017. Da var ektemannen blitt til eksmann, men ble likevel med på flyttingen til Oslo.

– Hvordan har du klart å ha et så godt forhold til eksmannen din at han flytter rundt etter deg?

– Selvfølgelig er det flott. Men i utgangspunktet hadde han også veldig lyst til å flytte hit. Nå har han for øvrig flyttet tilbake til Danmark igjen.

– Men jeg hører om folk som syns det er håpløst bare å flytte til en ny bydel etter et samlivsbrudd …

– Det er jo ikke noe hyggelig å bli skilt, men vi var enige om at vi skulle komme godt ut av det begge to, og at vi skulle stå sammen for barna. Har man barn sammen så har man det for alltid, og det må man bare samarbeide om. Så vi satt oss ned og tegnet et bilde av barnas fremtid: Her er konfirmasjonen. Her skal vi alle stå sammen og være glade. Skal du få til sånt, må du jobbe for at det blir sånn.

Det koster flesk å hevde seg i kunstbransjen. Og – om ikke nasjonalmuseet er like sponset som et fotballag, stiller milliardsatsingen strenge krav til egeninntjening. Da må man finne kapital. Museumsledelsen har fått nye retningslinjer for privatfinansiering gjennom samarbeid og sponsoravtaler. Den største nye avtalen er inngått med døtrene til skipsreder John Fredriksen. Men å si det ble godstemning da Hindsbo lot seg fotografere sammen med Kathrine og Cecilie Fredriksen ville være ljug, for da rant det over for mange som syns det var et knefall for kapitalismen.

– Er det typisk norsk at vi er skeptiske til private penger? Forventer vi staten skal punge ut for alt?

– Man er nok mer skeptisk generelt i Norge enn i andre skandinaviske land, og den skepsisen ligger i bunn og grunn fordi man ikke ønsker privat innblanding. Men, nå er vi i en situasjon der staten ikke kommer til å betale hele regningen, og uten slike samarbeid kunne vi ikke fått til denne typen utstillinger.

– Om folk som Fredriksen faktisk hadde betalt skatt til Norge kan det hende staten hadde hatt råd til å kjøpe inn denne typen verker?

– Nå betaler selskapene det er snakk om skatt da, men ikke til Norge. Selvfølgelig er jeg klar over at det har vært en del kritikk av avtalen fordi man frykter vi mister vår integritet og vårt handlingsrom. Men, det er heller ikke sånn at vi sitter med hendene i fanget og er helt naive. Det har vært masse diskusjoner om det etiske på alle de store museene i verden når det gjelder samarbeid og det følger vi med på.

– Men blir det de rike samlerne som får definisjonsmakten over hva som er viktig og ettertraktet samtidskunst, da?

– Nei. Selvfølgelig er det vi som vurderer om samlingen er interessant og vi har klare krav i forhold til samarbeidet som blant annet går ut på at vi fritt får velge hvilke verker vi stiller ut. I tillegg er forskning en del av avtalen – fire doktorgradsstipendiater som vi heller aldri hadde kunnet gjennomføre, og finansiering av en utstillingsserie med bestillingsverk i Lyshallen. Så dette samarbeidet gir oss mye innhold, ny kunnskap og et godt tilbud til publikum som vi ellers ikke hadde kunnet gi.

– Apropos spons, var det en bommert av deg å be din rike venn Nicolai Tangen om penger?

– Jeg vet ikke om det var galt at institusjonen ønsket et samarbeid med han, men så var det et spørsmål om habilitet. Jeg hadde bedt om habilitetsvurderingen før VG ringte meg, fordi jeg selv innså at jeg kunne være inhabil siden jeg kjenner Nicolai privat. Så ble det vurdert, og konklusjonen var; jeg ble erklært inhabil. Men, sånn er det når man omgås folk, man blir kjent med mange.

– Du henger mye med fiffen, er det digg?

– Jeg kjenner masse folk og noen av dem er jeg god venn med. Men det er selvsagt viktig at man er bevisst på sin egen rolle.

– Stein Erik Hagen har sagt han heller vil gi samlingen sin til Danmark enn å gi den til den norske stat. Er han sur på Norge, tror du?

– Jeg tror det går litt på skatteinsentiver. At du må betale en type skatt i tillegg til å donere en verdifull gave, det kan kanskje se litt lite raust ut. Men altså, dette er bare spekulasjoner fra min side.

– Hva er det som kjennetegner en fin samling etter din mening?

– Det er viktig med en god kvalitet og spennvidde. At den ikke bare inneholder enkeltverk fra alle mulige perioder som ikke henger sammen, men at man har noe fra en bestemt periode, et kjerneområde der man kan gjøre dypdykk.

– Hva er det som gjør Fredriksen-samlingen så bra?

– Det er internasjonal kunst fra øverste hylle, for eksempel fra amerikansk minimalisme og ekspresjonisme. Det er retninger som har påvirket europeiske kunstnere, og også Skandinavia, og verkene kan komplettere det vi har fra før.

– Handler god kunst om stor etterspørsel og knapp tilgang, og til syvende og sist om penger?

– Nei, det handler ikke om å plukke den mest kjente eller dyreste kunsten, men på se på hva som er viktig for oss. Vi har for eksempel pukket ut Anges Martin istedenfor Donald Judd. Hun har en helt egen form for tekstur i sine verker, og er ikke så lett å finne. Georgia O’Keeffe er også en helt fantastisk kunstner hvis arbeider er vanskelige å få tak i. Å kunne stille dem ut sammen med vår egen samling betyr mye for måten vi kan jobbe på framover, sier Hindsbo og drar en lang harang om amerikansk minimalisme. Og kanskje ser hun mitt flakkende blikk, for plutselig bryter hun ut:

– Jeg er egentlig introvert.

– Seriøst?

– Ja, og litt klønete i sosiale lag. På sånne foreldremøter på skolen for eksempel, der vet jeg nesten ikke hva jeg skal si, og står og tråkker meg selv på føttene. Small talk er jeg utrolig dårlig på, sier hun. Når jeg lurer på om hun ikke syns det er gøy å svinge seg i lysekronene med kulturlivets jetsett bryter hun ut i latter.

– Jeg kan gjerne møte folk og snakke for store grupper, det er ikke noe problem. Og er det fest så skrur jeg på partymode, sånn: Hehey! ikke sant. Men, når jeg så kommer hjem etterpå? Wow. Da synker jeg bare ned på sofaen og nyter roen.

– Blir du sliten av å ha mange folk rundt deg?

– Kjempesliten. Altså, det er ikke sånn at jeg ikke liker folk. Jeg får masse god energi av å være sammen med folk, og liker mine kollegaer. Men da åpningen her var overstått spurte alle om jeg ikke skulle ut og feire og drikke champagne hele natten. Da var jeg sånn: Nei, jeg skal hjem, ha på meg pysjen, spise spagetti og se på TV-serier.

– Ja, det er ikke mange selfies på instakontoen din.

– Nei. Jeg er i en posisjon der jeg får mye spotlight, og mange tror kanskje at jeg jobber hardt for å få oppmerksomhet, men sånn er det virkelig ikke. Jeg gir med glede oppmerksomheten til andre. Samtidig vet jeg at det er min jobb å innta en rolle, og det syns jeg er morsomt og kult. Men etterpå …

– Ja?

– Så vil jeg hjem.

---

Fem favoritter

• Bok: Akkurat nå har jeg lest Simon Strangers «Leksikon om lys og mørke». En av de beste bøkene jeg har lest, jeg ble helt satt ut av den. Beskriver jødeforfølgelsene i Norge.
• Film: Har nettopp sett ferdig «Gaslit», en miniserie om Watergate-skandalen med Julia Roberts og Sean Penn. Kan anbefales.
• Musikk: Akkurat nå har jeg begynt å høre på Kate Bush igjen, «Running Up That Hill» etter å ha sett på «Stranger Things» med min 11-åring. 80-tallsnostalgi der vi kan møtes vi helt på tvers av generasjoner.
• Mat: Alt italiensk. Det beste ved å være i italia er at man kan spise pizza og pasta tre ganger om dagen.
• Sted: Med mine barn. Betyr ikke så mye hvor det er.

---

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen