---
4
TEATER
«Systemfeil»
Av Jo Strømgren
Med Ipek D. Mehlum, Ronny Patrick Jacobsen
Jo Strømgren Kompani og Teater Manu
Teater Manu
---
Kjærligheten har trange kår i et samfunn der alt handler om overflate og perfekte fasader. Artificial Intelligence (AI) og robotteknologi blir stadig mer definerende for ikke bare hverdagene våre, men også for sameksistens og oppmerksomhetsjag. Når alt er på utstilling hele tiden blir også atferd, feil og misforståelser forstørret til uante proporsjoner. «Systemfeil» viser at en omstart ikke nullstiller konsekvensene av ens handlinger, og dette formidles med store doser svart humor og oppfinnsomhet gjennom en Tinder-date fra helvete.
Jo Strømgren har manus og regi på stykket som settes opp i samarbeid med Teater Manu, Norges profesjonelle tegnspråkteater. Strømgren har også scenografien, som spiller en sentral rolle i formidlingen. Scenen er bygd som en stilren leilighet med åpen kjøkken- og stueløsning. På veggen er det flere bilder, to av dem digitale skjermer med motiv av henholdsvis en bokhylle og et utsnitt av Michelangelos «Skapelsen». Det ligger fin symbolikk bak.
[ «Ivars Kro»: Varmt vitnesbyrd fra en brun pub (+) ]
Det viser seg at dette er en smartleilighet, hvor det meste styres av en AI-robot. De som er i leiligheten kommuniserer med hverandre på tegnspråk, og roboten «oversetter» det de sier til skrift på skjermene. Det er et annerledes grep som aktivt integreres i handlingen. I dette tilfellet erstatter tekstingen også stemmeskuespilleren for den hørende delen av publikum.
Vi møter Ipek D. Mehlum i rollen som kvinnen som bor i leiligheten. Hun rydder og klargjør åpenbart til besøk, og inn kommer gjesten – spilt av Ronny Patrick Jacobsen – med vaffelrøre og store forventninger til det han påstår er hans første Tinder-date. Begge er lett nervøse, noe som ikke er så rart situasjonen tatt i betraktning, men under overflaten ulmer det av mange slags følelser. Ingen av de to er den de utgir seg for å være, og maske for maske rakner et intrikat nett av forstillelser og løgner, begjær og skjulte hensikter.
[ Kjersti Horns «Romeo og Julie»: En triumf a la Tarantino (+) ]
Mange har et forhold til Jo Strømgren som leder og koreograf for sitt eget kompani i skjæringspunktet mellom dans og teater. «Systemfeil» er i all hovedsak teater, men tangerer enkelte koreografiske elementer i måten Strømgren utnytter tegnspråkets muligheter og stillheten i «undertekstene». Humoren er absurd, lettsindig og mørk. Han nærmer seg pantomime, men i enda tydeligere grad stumfilmens dels overtydelige understrekning av reaksjoner og følelser. Det er lekkert tenkt og gjort, og legger mye ansvar på to skuespillere som til perfeksjon oppfyller kravene til tilstedeværelse og samspill også med omgivelsene.
For eksempel, når mannen lurer på hvorfor det de sier til hverandre på tegnspråk oversettes til engelsk på skjermene, forklarer kvinnen om AI-leiligheten og at det er på grunn av publikum. At det som skjer i leiligheten filmes og oversendes til seere online. At Strømgren så gir oss i publikum rollen som betalende «kikkerne», er bare et av mange metagrep i forestillingen, godt hjulpet av lysdesignen (Jan Harald Ovrum) og en scenografi som er overraskende omskiftelig. Det ulmer under overflaten og i kulissene, og til tider får man assosiasjoner til Susie Wangs oppsetninger. Dessverre – eller heldigvis vil kanskje noen si – løper ikke Jo Strømgren Kompani den linjen helt ut når det gjelder makabre virkemidler.
Historien viser seg å ikke bare handle om en i utgangspunktet vanskelig førstedate, men om bedrag, hevn, håp og forelskelse. De to skikkelsene er i starten vanskelig å lese. Hennes litt aparte gjøremål og pertentlige væremåte slår sprekker. At hun flere ganger forsøker å forføre han, mistenker man først er en del av «showet» for onlineseerne, men akkurat hvorfor hun har valgt å eksponere livet sitt gjennom livestrømming på nett forblir uklart.
[ Michel Houellebecq: Litteraturens mørke fyrste (+) ]
Akkurat som ved mannens Tinder-initiativ ligger det mer bak det hennes historie enn øyet først ser. Han framstår snart som frynsete av fordekte følelser og sjalusi, en sykling nysgjerrighet og en truende og ustabil oppførsel som man skjønner kan bli voldelig. Teater Manus fast ansatte skuespillere Ronny Patrick Jacobsen og Ipek Mehlum har en medrivende kjemi seg imellom, med en nesten intuitiv forståelse for forestillingens komiske understrømmer. Mehlum bærer figurens mystikk og undertrykte behov tvers gjennom, og innbyr til nysgjerrighet rundt intensjonene. Jacobsen velger også her en ekspressiv spillestil, men med helt andre innfallsvinkler enn i for eksempel hans forrige store rolle, i den fine og såre «Edderkoppkvinnens kyss». I «Systemfeil» skaper han en skikkelse så sammensatt labil at man av flere årsaker har vanskelig for å sympatisere med figuren.
Forestillingens svakhet ligger i manuset. Utgangspunktet med smartleiligheten, AI-robotens evne til å ta noen selvstendige valg og den ulmende humoren i møtet mellom mannen og kvinnen, er godt sett og fint bygd opp. Godt på vei er dette en interessant utforskning av individets plass i en teknologisk lunefull verden og hva vi mister av essens når overflatene poleres. Det berører også omgivelsenes syn på og reaksjoner i møte med døves bruk av tegnspråk. Men så er det som om det butter litt i sammenføyningen av historiens mange tråder og tematiske forfølgelser.
Strømgren faller kanskje for fristelsen å løse hele «Systemfeil» med å pøse på med flere lag av intriger mellom de to, samt endre kurs mot en mer tradisjonell mellommenneskelig farse om flørting, bedrag, løgn og hevn. Og i de thrilleraktige sluttscenene rakner sømmene. Men veien dit er innovativ og fascinerende, det hele krydret med Strømgrens klare observasjoner og humoristiske varemerker.
Spilles på tegnspråk og engelsk tekst på Teater Manu i Oslo. Inngår også i Heddadagene i juni.
