Varmt vitnesbyrd fra en brun pub

---

5

TEATER

«Ivars Kro»

Av Mine Nilay Yalcin

Regi: Cici Henriksen

Med Mine Nilay Yalcin

Nordic Black Theatre og SPKRBOX

Cafeteateret

---

Når hørte du sist allsang av Ole Ivars’ «Jag trodde änglarna fanns bara, bara i himmelen» på Nordic Black Theatres scene på Cafeteateret? Eller er vi tilbake på Ivars Kro, den bruneste av alle puber på Grønland i Oslo, om ikke i hele byen? Skuespiller og dramatiker Mine Nilay Yalcins teaterforestilling «Ivars Kro» er blitt en varm, personlig og underholdende hyllest til en far utenom det vanlige, og til en pub og pianobar som gjorde mer for deler av samholdet i denne byen enn de fleste offentlige instanser har klart.

Mine var tenåring da faren hennes kjøpte Ivars Kro. Han hadde kommet fra Tyrkia og Istanbul som politisk flyktning sammen med familien og først bosatt seg på Veitvet. Da foreldrene ble skilt fulgte Mine med moren ut av Oslo, mens faren etter hvert kjøpte kroa på Grønland, vegg i vegg med legendariske Olympen, eller «Lompa». Mustafa Ümit Yalcin eide kroa fra 1998 til 2018, og når Mine som tenåring vendte tilbake til Oslo og faren, ble det mange timer og kvelder på Ivars Kro. Senere skulle hun jobbe der på som bartender. Ivars Kro var viden kjent som et av få utesteder hvor danseglade kunne finne likesinnede og levende musikk, og det 365 dager i året. Uten unntak. Slikt skapes det familier rundt.

[ Ivars Kro var alltid åpen: – Det er synd at brune puber er så uglesett (+) ]

Mine Nilay Yalcins historie er rik og gjenkjennelig fra så mange av Oslos brune puber, mange av dem borte i dag. På Cafeteateret har scenograf Agnethe Tellefsen naturlig nok «snudd» lokalet slik at baren nå er scenen og publikum sitter rundt denne og «musikkpaviljongen». Sistnevnte er et orgel og en lystavle. Og livemusikk er så mangt. Ivars Kro var et av de stedene der musikken framføres av en person, med playback, et keyboard og et sett «slagere», gjerne av danseband-typen.

Yalcin står selv i baren når vi setter oss og tapper øl og vin til publikum. Det skal hun også gjøre underveis, da med oppfordring om at det betales etterpå siden hun er en «fattig kunstner». Som scenekunstner har hun blant annet stått bak forestillingen «Blikk», om mobbing blant jenter. Nå gjør hun selv det aller meste på «Ivars Kro», et steinkast fra der puben lå før den ble endelig nedlagt i 2019.

Dels forteller hun pubens historie gjennom en monolog, men spiller også ut enkelte av personlighetene, enten det er med hennes egen bartender-stemme, som datter eller i drømmen om å bli enmannsorkester på scenen. Hun har noen verdifulle filmopptak fra den originale puben på video, og med farens fortellerstemme. Men først og fremst er «Ivars Kro» stedsspesifikt og iscenesatt fortellerteater hvor hun under Cici Henriksens regi forholder seg til illusjonen av å være på stedet det handler om, hvor hun på forsiktig vis trekker med seg publikum, og hvor hun gjennomgående formilder minnene, stemningen, villskapen, ømheten og kaoset ved dette vannhullet som for mange var siste skanse når de var kastet ut alle andre steder. Når selvrespekten ble så lav at man kunne «nedverdige» seg til å oppsøke et sted der mennesker i alle fasonger og på tvers av klasseskiller danset swing eller foxtrot til den lyse morgen.

[ Kjersti Horns «Romeo og Julie»: En triumf a la Tarantino (+) ]

Noen dro på Ivars kro av ren ironi, men de aller fleste som bidro til at stedet på mange vis var umistelig for byen, så på Ivars kro som sitt andre hjem, en oase for musikk og dans, med et rørende fellesskap og vennskap med stor takhøyde. Her var det kronerulling hvis noen ble syke, her var det bryllup og begravelser, eller i hvert fall minnestunder.

Mine Nilay Yalcin har nærheten til stoffet, til minnene og de gamle stamgjestene, det helt spesielle miljøet avsondret fra resten av verden idet man gikk inn døren. Men nesten enda viktigere er det at hun har den nødvendige distansen til å male nyansene inn i historien. I formidlingen ligger alt fra den sprudlende entusiasmen til de såre og ettertenksomme øyeblikkene. De kan handle om de kveldene/morgenene det ble nachspiel etter stengetid, en øl i den kjølige bylufta før de satte på musikken og faren drømte seg bort og tilbake til Istanbul. Slik bygger hun bro over til den verdenen de kom fra, og kanskje aldri drømte om å forlate i utgangspunktet. «Ivars Kro» blir også en historie om integrering, om det nye mangfoldige Norge og om de som dro fra en kultur og famlet seg fram til en ny. I dette tilfellet som krovert på en dansebandpub.

[ Everything But The Girl: Savnet siden «Missing», endelig tilbake (+) ]

Som forestilling er «Ivars Kro» enkelt oppbygd rundt en stemme og hennes historie. Men måten hun formidler den på gjør den rik og inkluderende, uten unødig staffasje eller nostalgiske uttværinger av «gode historier» fra 20 års pubdrift. De pakker hun klokelig bort i en sekvens for seg, og dermed blir de også mer myteomspunnet og sterkere. Yalcin jobber seg gjennom hele lokalet, langs de små bordene, langs tangentene og opp på baren, og skaper latter og glede i «salen». Samtidig er historien om Ivars Kro brolagt med frustrasjon, byråkrati og skuffelser. Leiekontrakter og hele kvartaler og bydeler eid av Oslos rikeste boligspekulant. Bestemmelser, regelverk og papirmøller som gjør pubdrift til risikosport.

Detaljene overlater vi til henne, men kanskje burde hun lagt til en ekstraforestilling og invitert Thon-gruppen og kommunale skjenkemyndigheter, så de kunne hørt hele denne historien og fått lov til å skamme seg litt i krokene over hvordan et livsverk ble lagt i grus. Det føles unektelig rart når man går fra Cafeteateret etter endt forestilling og forbi Ivars Kros første lokale. Der ligger det nå en annen pub av det mer upersonlige slaget. Og vegg i vegg er det stusselig og stengt i Olympens lokaler. Det «gamle ekteparet» som Yalcin pleide å kalle Ivars Kro og Lompa er ikke mer, og i ruinene ligger bildet av en byutvikling som ikke akkurat har truffet blink. Det er i spennet mellom denne erkjennelsen og det nostalgiske neonlyset fra minnene om Ivars Kro at Yalcins teaterforestilling finner sin allmenne kjerne. Og hun er en utsøkt formidler med det personlige engasjementet og kjærligheten til en far og hans prosjekt som utgangspunkt.

Denne anmeldelsen er basert på generalprøven. Da kunne Mine by faren opp til dans helt til slutt. Akkurat det vil kanskje ikke skje hver kveld, men at han uansett vil sette sitt preg på enhver forestilling, er på ingen måte avhengig av hans fysiske nærvær.

Spilles nå ut april på Cafeteateret i Oslo, og under Heddadagene i juni.