Kultur

«Cammo»: En «like» til en snill influenserkomedie med god timing

En influenser får virkeligheten midt i den fake-brune fleisen i NRK-komedien «Cammo», som ikke er slemmere enn at alle Sophie Elisene der ute kan få le litt av seg selv.

Dagsavisen anmelder

---

4

TV-drama

«Cammo»

Premiere på NRK1 og NRK TV 13. april

---

Camilla «Cammo» Christensen er influenserkjendis med 85.000 følgere på insta og vestkant-leiligheten full av gratisprodukter. Hun har akkurat nådd sitt livs drøm, når hun blir nominert til Vixen Awards – en av de største anerkjennelser i Norge, ifølge hennes tett-sparklede mor og heiagjeng.

Cammo (Caroline Glomnes) tviholder på influenserlivet og følgerjakten på instagram, tross motgang og manglende dekning på kredittkortet. Det gjelder å holde livets realiteter på armlengdes avstand.

Denne prisen betyr alt for Cammo, som ser at nå kan sponsoravtaler med de virkelig store selskapene og kontrakt med manager David Eriksen være innen rekkevidde.

Den rosa-teinene drømmen går i tusen knas når advokaten hennes forteller at hun er personlig konkurs. Hun skulle ha betalt skatt av alt hun har fått gratis gjennom årene.

Cammo har drømmen om en Vixen Cammo har drømmen om en Vixen Award innen rekkevidde, når hun går personlig konk, oppsøke NAV og skaffe seg jobb. Møtet med virkeligheten blir som forventet for en selvopptatt selvnyter. Morsomt karakterisert av hovedpersonen.

Cammo bekrefter det inntrykket av de smilende poserende påvirkerne det er grunn til å ha, i en presis skildring av en mektig industri, og hun er gjennomført og morsomt spilt av serieskaper Caroline Glomnes. Hun besvarer greit det spørsmålet som er stilt mange ganger de siste årene – om influenserne gjør noe bra for samfunnet. Svaret er – ikke om de ikke kan tjene på det selv først.

Cammos møte med den virkelige verden – fri for røde løpere og isbre-vannselgende events – blir brutal, og det er måten hun prøver å sno seg unna realitetene og unngå et personlig sammenbrudd som har fokuset i historien. Influensere er mennesker de også, får vi vite, og det kan være flere grunner enn bare selvdyrking og lettjente penger som ligger bak jaget etter å bli sett og fulgt.

Kamy (Katelyn Garbin) og Cammo blir et umake par, som sistnevnte vet å se nytten av i jakta på mer oppmerksomhet. Men hovedpersonen selv nekter å innse at det er Kamy som har en tilværelse å vise til.

Veien fram til et snev av selvinnsikt blir lang, og forholdsvis ujevn, men Cammos møte med NAV, sperrede kredittkort og en evig søken etter neste tidsriktige hashtag er lett å tro på. Er det noe hun synes er verdt å kjempe for det, er det virkelig det deilige luksuslivet. Uansett hva det koster henne og andre. Men en ekte jobb må hun ha. Dermed ender hun opp som støttekontakt for Kamilla/Kamy (Katelyn Garbin).

Hun er 34-åring med Downs og stor Cammo-fan, som i motsetning til påvirker-forbildet faktisk har et liv, med jobb, kjæreste og appetitt på livet. Kamilla har mye å fare med, og tar fort knekken på Cammos fordommer, men sistnevnte er mer opptatt av hvor mange følgere et insta-vennskap med Kamy kan gi. Og hun er ikke villig eller våken nok til å innse at de to kan ha gjort felles livserfaringer.

Cammo og Kamys tid sammen er seriens mest underholdende opplevelser. Det er hendelsene som følger dem på veien, i tildragelser som er komi-klisjeer og overdrivelser, som kan bremse antallet følgere. Cammo klarer å skape et heftig medieoppstyr, og det er påfallende hvor NRK-programmer som blir opptatt av henne.

Mediefokuset blir så voldsomt at det kunne framstått som altfor overdrevet – hadde det ikke vært for at NRK klarte å gjøre en selvpromoterende påvirker til landets største mediesak helt for eget grep for ikke altfor lenge siden.

Cammo og  Kamy i selskap med selvutnevnte støttespillere og pådrivere - mødrene deres.

I «Cammo» s tilfelle er det ikke alt som er til å le av, for bak alt ligger et menneskelig alvor og søken etter mening og tilhørighet. Det er forhåpentligvis noe de også vil få med seg, seriens målgruppe – de «unge voksne» – for tida det mest ettertraktede publikum i mediebransjen. I så fall har «Cammo» i motsetning til de serien handler om, gjort litt nytte for seg.

Samtidig er det blåøyd å tro at serien kan fungere til skrekk og advarsel, eller få påvirker-kjendisene til å bekymre seg om følgerne. «Cammo» er mer forviklingskomedie og menneskelig drama enn en skarp satire om en kynisk bransje. Dette er heller ikke slemmere enn at manager David Eriksen og en hel ansamling av kjente fjes fra påvirker-sirkuset har stilt opp i roller som seg selv på de røde løperne.