---
Utstilling
Dårlig stemning – lyden av følelser i norsk svartmetall
Nasjonalbiblioteket
---
Svartmetall! Denne store musikalske vekkelsen som hjemsøkte vårt land for 30 år siden, og som siden har ligget der som et av de mest særegne kapitlene i norsk kulturhistorie. Man kunne jo frykte at en utstilling om fenomenet skulle fortone seg som det rene skrekk-kabinettet. På Nasjonalbiblioteket er det, bokstavelig talt, ingen fare. Her er det musikkens som er i fokus. Og den handler mer om norsk natur, historie, religion og folkeeventyr enn om drap og kirkebrenninger.
Jeg har av og til brukt uttrykket «den gode følelsen av dårlig stemning», gjerne om mer dempede uttrykk for oppløftende desperasjon, men for mange vil det passe godt på musikken som presenteres i denne utstillingen. Musikk som, selv om det ikke går an å forstå tekstene, formidler tunge tanker om død, sorg og krig, om kald og mørk natur.
Jeg ble aldri grepet av denne musikken selv. Tvert imot. Det var det første utskuddet av rocken, eller populærmusikken i det hele tatt, som jeg må si at jeg ikke forsto noe av. Jeg fikk en åpenbaring innen death metal i 1991, på konsert med amerikanske Obituary på Chateau Neuf, og var mektig begeistret over intensiteten. Death metal var mer opptatt av døden som skrekkeffekt. Svartmetall handlet et personlig mørke. Men med norsk svartmetall gikk det noen ganger for langt.
[ Lords Of Chaos: Filmen om de norske black metal-drapene ]
Jeg anmeldte Varg Vikernes’ Burzum-EP «Aske» i Arbeiderbladet i mai 1993. «Helsvart satanistisk rock, med skurrende gitarlyd og en godt utviklet sans for fengende riff», sto det der, men også «han øser på med så mange forpinte skrik og vræl at det blir passende jævlig å høre på likevel». De videre aktivitetene til forgrunnsfiguren Varg «Greven» Vikernes bedret ikke mitt forhold til sjangeren.
Det skjedde mye og mangt i dette miljøet, på godt og vondt. Det meste vi fikk høre om var på vondt. Det gikk rykter, som etter hvert ble bekreftet, om at miljøet sto bak kirkebranner. Burzums neste album «Det som engang var» kom ut i august 1993, dagen etter drapet på Øystein Aarseth, Vigernes’ gamle venn og kollega fra gruppa Mayhem. Jeg ringte til Vikernes, som ikke var allment mistenkt siden han angivelig hadde vært i Bergen da ugjerningen skjedde. Han hadde vært i avhør med politiet, men så ikke noen grunn til å være redd selv. I løpet av denne samtalen forklarte han tittelen på albumet sitt slik: «Jeg drømmer om det som engang var. Det kan være vikingtida, eller nazityskland».
Jeg innså at denne musikken ikke var noe for meg. Året etter ble Vikernes dømt til 21 års fengsel for drapet på Aarseth.
Siden har oppfatningen av norsk svartmetall blitt nyansert. Dokumentarserien «Helvete» (som fortsatt kan sees i NRK-spilleren) ga et mer forståelsesfullt bilde av andre aspekter av miljøet. Thomas Alkärr, som også var manusforfatter og medregissør på «Helvete», er kurator for utstillingen på Nasjonalbiblioteket. Han sier at mange som har spilt svartmetall er lei av at drap og kirkebranner står i veien for alt de driver med. Han vil ikke unnskylde denne delen av historien, men minner om at det ikke var så mange som drepte og brente kirker. Det var et lite mindretall som skapte overskriftene. De andre hadde nok med musikken.
Utstillingen starter i sin egen «skog», en slags visuell intro som også finnes på mange album med svartmetall, her lydlagt av Immortal, Mayhem, Darkthrone og Burzum. Medlemmer fra Ulver og Darkthrone leser utdrag fra tekstene sine, før vi går videre til en grunnleggende presentasjon av musikkens premisser.
Etter dette finner vi den ekte inngangsdøra til Øystein Aarseths platebutikk Helvete, som er selve episenteret for norsk svartmetall. Her kan man altså gå gjennom døra til helvete, og inn i avdelingen for «inspirasjonen for mørket». Her viser Nasjonalbiblioteket fram en bibel fra 1550 («Biblia/Det er den gantske Hellige Scrifft»), og Gustav Dorés litt nyere billedbibel, med sine særdeles dramatiske tegninger fra Det gamle testamente. Inspirasjonen omfatter også Svartedauden, tegningene til Theodor Kittelsen, den mørke naturen generelt og skogen spesielt, krig, satanisme og J.R.R. Tolkiens «Lord Of The Rings».
[ Norsk svartmetall startet i platebutikken Helvete ]
Et rom er viet det sosiale aspektet rundt musikken. Minner om da entusiaster i inn- og utland skrev brev til hverandre, byttet kassetter og skapte sitt eget samfunn selv om de satt alene på hver sin kant. Miljøet er representert av en av foregangsmennene, Jon «Metalion» Kristiansen fra Sarpsborg, som sto bak fanzina Slayer MAG. Mayhem dediserte debutplata «Deathcrush» til ham. Nr. 10, også kjent som Slayer X, hadde et opplag på 4.000, som ble sendt ut av utgiveren selv. Her ser vi også brevet svenske Pelle «Death» Ohlin sendte til Metalion, der han fortalte at han hadde tatt kontakt med Mayhem om å bli den nye vokalisten deres. Den korsfestede døde musa han samtidig sendte gruppa er ikke bevart for ettertida.
Indrefileten i utstillingen er heller er ikke blodig i dette tilfellet. En miniatyrutgave av studioet i Grieghallen i Bergen, der svært mange av de mest legendariske albumene i sjangeren ble spilt inn. Her hadde Eirik «Pytten» Hundvin, selv kjent fra mer tradisjonell poprock i gruppene Tornerose og Blind Date, bygget opp sitt lille studio. Plater og mastertaper med Enslaved og Mayhem representerer utvalget. Og morsomst av alt – tre sanger er lastet inn i en miksepult, der det går an å mikse om sporene. Vi har sett dette på tallrike dokumentarfilmer om rockhistorien, der superprodusenter som George Martin, Rick Rubin og Don Was leker seg med å dra spakene opp og ned, og isolerer stemmer og instrumenter fra historiske opptak. Her kan man mikse om tre av låtene til Mayhem og Enslaved selv. Dette er gøy! Jeg er ikke helt sikker på hvor godt vokalsporene står seg alene, men gitarøset alene er ualminnelig effektivt. Kanskje jeg skal høre på noen av disse platene igjen? Det umiddelbare inntrykket er at de låter langt mindre påtrengende enn for 30 år siden. Tida leger nesten alle sår.
Utgangen på alt dette er et rom som viser hvordan svartmetallen gikk «fra forbannelse til omfavnelse». Fra en rekke berettigede skandaleoppslag i avisene tidlig på 90-tallet, til rapporter om en mer allmenn aksept for sjangeren. Her er også en vaskeekte Spellemannpris, som representerer alle svartmetallartistene som har fått denne utmerkelsen i årenes løp. I 2020 fikk pionerarbeiderne i Mayhem selveste hedersprisen.
[ Jørn Stubberud fant opp norsk svartmetall da han startet Mayhem ]
I forbindelse ned utstillingen kommer det også en bok som underbygger det filosofiske grunnlaget for norsk svartmetall: «Snø og granskog» av Helge Kaasin, med undertittelen «språk, ideologi og nasjonalromantisk raseri i norsk svartmetall». Det er en fascinerende gjennomgang av sjangerens grunnlag, spekket med referanser og paralleller til litteratur, billedkunst og historie.
I forordet sitt skriver Kaasin om svartmetallen som en motreaksjon mot kommersialiseringen av death metal, og ideologisk som et opprør mot oppfatningen av «datidens kristen-sosialdemokratiske livslunkenhet og falskhet. Hvordan svartmetallen søkte seg vekk fra det strukturerte samfunnet og ut i den ville, mystiske skogen, og hvordan den så bakover historien for å finne malen for en ny tid». Han dykker dypere ned i «hvordan svartmetallen finner sitt språk og sine idéhistoriske referanser i nasjonalromantikkens forståelse av naturen og vår middelalderhistorie» og lar svartmetallen finne sitt hjem «i det som fremstår som dens tilfluktssted, samfunnets antitese: skogen». Boka kommer ut 15. april.
Utstillingen går av stabelen sammen med den årlige Inferno-festivalen, som finner sted på klubbene Rockefeller og John Dee i påskedagene. Det finnes større festivaler, men ingen som preger bybildet like godt, siden mange av festivalgjestene er lett gjenkjennelige på gatenivå. Derfor holder Nasjonalbiblioteket også åpent i påsken (unntatt 2. påskedag). Infernofestivalen tilbyr også som vanlig en guidet tur i Oslos metallhistorie. Denne ender i år utenfor Nasjonalbiblioteket på Solli plass, der deltakerne får anledning til å sette en spiss på opplevelsen med «Dårlig stemning».
