Heftig og treffende dagbok

---

4

TEATER

«Hør’a dagbok»

Av Amina Sewali

Regi: Anders T. Andersen

Med Samantha Gurah, Kim Faichild, Vegard Bjørsmo, Emil Rodrigo Jørgensen, Marianne Hetland, Hans Magnus Hildershavn Rye

Riksteatret

---

Amina Sewalis «Hør’a, dagbok!» ble en mye lest og prisbelønt suksess da boken kom i 2020. Sewali sto fram som en ny stemme med et øs av erfaringer og egne illustrasjoner som ledsaget teksten. Nå har både historien og tegningene sammen med Sewalis supplerende sanger funnet en form på scenen som løfter fram den tøffe, men sårbare 12-åringen Anansiwa, eller bare Nansi, samt et miljø og et ungt språk norske teaterscener for barn har ropt på i lang tid.

Opprinnelig hadde musiker og skuespiller Amina Sewali sett for seg at fortellingen i «Hør’a, Dagbok!» skulle dramatiseres for scenen. Så ble historien om den norsk-ugandiske jenta som bor sammen med moren på Tøyen i Oslo, godt etablert som bok i stedet. Nansi vet ikke mye om faren, annet enn at han var god i karate og sannsynligvis ble skutt av «slemme» menn. Når vi møter henne er det bare to år siden hun kom som flyktning til Norge med den gjenværende familien.

Nansi (Samantha Gurah) er et av mange barn i Norge med en dyster bakgrunn, men hun velger å se framover. Hun vil bli musiker, hun vil «lage et farlig raplåt» og hun vil bli Norges heftigste rapstjerne. Moren Fiona (Kim Fairchild) har ikke mye sans for datterens drømmer. Hun er mer opptatt av at Nansi skal gjøre skolearbeidet, og særlig norsk. Nansi får ikke ord og setninger til å henge sammen, og «bokstavene hopper rundt som de feirer nyttår». Læreren Lillun mistenker med rette at det ligger flere årsaker bak Nansis lese- og skrivevansker enn de som kommer av å lære seg et nytt språk helt fra bunnen av.

Nansi lurer på om læreren hater henne, siden «hun snitcha til mamma» om at norsken hennes er helt krise. Moren kjøper derfor en dagbok som hun vil at Nansi skal skrive i hver dag. «Føkk deg dagbok!», er noe av det første Nansi skriver, men hun fortsetter likevel. I scenebearbeidelsen veksles det mellom dialog, gjenfortelling av det hun skriver i dagboken, og henvendelser til oss i publikum. Forestillingen, som strengt tatt er en musikal, løftes gjennom Sewalis egne gode låter og skuespillere som virkelig har stemmen til å framføre dem. Men akkurat «farlig» rap er det ikke, snarere rap- og R n’ B-inspirerte poplåter med lettfattelige refrenger som alle kan synge med på. Det er absolutt flere «hits» her, som «God morgen, Tøyen», «Ludo i himmelen» og «Marvcrew». Sistnevnte «battle»-bidrag er det nærmeste man kommer noe «farlig» i så henseende.

[ Amina Sewali bruker av egen barndom i sin første bok ]

Det som lett kunne blitt en sosialrealistisk fortelling preget av sosial armod og tungsinn, har fått stikk motsatt fortegn selv om alvoret fortsatt ligger ulmende i bakgrunnen, om mobbing, utenforskap, dysleksi, lærevansker og integrering. Nansi er fortsatt frekk, tøff og står opp for dem som er svakere enn seg med energi og humor. Sewalis skråblikk på et barns oppvekst i et sammensatt lokalmiljø gjør Tøyen til et bilde på nær sagt alle småsteder i Norge preget av sosiale ulikheter. Nansi-skikkelsen vil være gjenkjennelig for svært mange, det samme vil hennes hverdagslige frustrasjoner være.

Som at Nansi hadde en bestevenn, Marvin (Vegard Bjørsmo), som ditcha henne for en ullen gjeng bestående av Leo (Emil Rodrigo Jørgensen) og Dario (Marianne Hetland). Så begynner en ny elev på skolen, Ask (Hans Magnus Hildershavn Rye) som er «Blærum-soss» og en mester på piano. Han og Nansi blir etter litt sosial skyggeboksing gode venner, og hun stiller opp for Ask når Marvin og gjengen plager han i skolegården. I et øyeblikks overmot foreslår Nansi en rap-battle for å hjelpe Ask. Problemet er bare at Ask ikke kan rappe.

I teateroppsetningen som i boken, gjør Sewali og regissør Anders T. Andersen språket til en humoristisk og drivende fordel. Nansi mangler ikke ord og ordforråd, snarere tvert imot, og når hun innimellom gjør det finner hun opp nye ord og sammensetninger som både er morsomme og treffende, og som beriker hennes muntlige uttrykksmåte. Ord som edderkopp blir hos henne til «dillekopp», mens hun stokker om på ord og stavelser, bruker pronomen og preposisjoner mer eller mindre tilfeldig («Først jeg tro at han leke deilig. Men så jeg sjønne hva som er problem. Er du forelska på meg»), kutter småord og fyrer opp med slang og småbanning.

[ Sterk Ronja Røverdatter i ruinlandskap (+) ]

Kanskje kunne Sewali og Andersen i likhet med musikken dratt også språket enda lenger? Nå framstår det som en litt polert versjon av hva vi forventer, og det er lett å tenke seg at det kanskje ligger noen kompromisser i valgene med tanke på at det skal spilles landet rundt og også i skoleøyemed. Samtidig er stykket hele to timer langt inkludert pause, og da er en god del kuttet ut i utgangspunktet, som broren som er med i boken. En enda strammere redigering og skarpere kanter hadde tjent både tematikken og intensiteten i stykket, særlig siden mange vil være på fornavn med et konsept man kjenner fra for eksempel bøker som «En pingles dagbok». «Hør’a dagbok» har imidlertid fordelen av å ha større egenart.

Noen av de fineste virkemidlene er Sewalis innlemmelse av afrikanske eventyr, som edderkoppen Anansi og en gorilla som spiser landsbybarn. I stykket er også disse utover en viss fysisk tilstedeværelse en del av Åsmund Bøes fantasisterke illustrasjoner og animasjoner som er basert på Amina Sewalis egne tegninger i boken. Bortsett fra enkle skolepulter og stoler utgjør det store visuelle bakteppet, inkludert dører og vinduer, det aller meste av scenografien. Det fungerer til fulle og bygger opp under en tegneseriestetikk som går igjen i klærne og «parykkene».

[ Mimmi Tambas teaterkonsert «Semper Eadem» er grensesprengende (+) ]

Språket er likevel ryggraden i stykket, et språk og en sjargong som vil treffe mange, men også irritere vettet av alle norsklærere. Som når Nansi forteller: «Hør’a, dagbok! Idag når jeg gå til skole, det var så kaldt at min trynen nesten fryse til is og falle av, også jeg nesten døde. Men jeg ikke bryr meg, ass. Fordi hele veien til skole, jeg bare rappet, ass, til et ny beat. Hvilket beat? Tøyen, ass». Eller denne, som også viser det ambivalente ved Nansi: «Plutselig min halsen blir vanskelig, ass. Som et stor stein vokse i den. Jeg sjenner at tårene bokse seg ut av min øyne. Men jeg ikke vil gråte. For bare baby gråte».

Skuespiller og artist Samantha Gurah gjør en energisk og levende Nansi som fint fanger de lunefulle følelsene rundt både hennes sosiale rolle og i forhold til dysleksien. Gurah bærer stykket gjennom med klare valg og sterkt tilstedeværelse, og nær sagt selvsagt med god vokal. Vegard Bjørsmo, kjent fra sist runde av «Stjernekamp», inntar scenen med selvsikkerhet og utstråling i rollen som Marvin, og hele ensemblet gis rytme og humoristiske koreografier av Amie Mbye som spesielt gjør Marvcrew til et syn når de gynger outrert gatesmart over scenen i Dagny Drage Kleivas treffende og typete kostymer. Det hele er medrivende humoristisk og med bredt anslag og stort publikumspotensial. Men også i overkant trygt.

Riksteatrets «Hør’a, dagbok!» har turnépremiere i Vadsø 10. mars. Spilles over hele landet inkludert flere forestillinger i samarbeid med Hålogaland Teater i Tromsø og Oslo Nye Teater i Oslo.