---
5
TEATER
«Juvikfolket»
Av Olav Duun
Regi: Elisabeth Matheson
Med: Hildegunn Eggen
Trøndelag Teater
---
TRONDHEIM (Dagsavisen): Det ligger en fabelmettet mektighet over forestillingen skuespiller Hildegunn Eggen har valgt som sin offisielle avskjed, etter over tre tiår ved Trøndelag Teater. Eggen er en ener, en scenekraft svært mange har et forhold til fra særlig teaterscenene, men også film og fjernsyn, enten hun kommer inn fra sidelinjen eller har de bærende rollene. Når hun nå pensjonerer seg, er det på ingen måte gjennom en lett sorti. I tre timer står hun alene på scenen med «Juvikfolket»s vondskap, ondskap, slit og strev, men også med rike personligheter og liv så store og herlige at de knapt skjønte det, de som levde dem.
«Menneskets hjerte, det er ondt fra hans ungdom av», synges det gjennom «Juvikfolket», på et «grovt og gammalt mål». Slik beskriver Duun det selv når verden har tatt en sving på hundre år eller mer for Odin, der han kaver i et hav som «spøtta kvitt».
Teaterforestillingen «Juvikfolket» er atskillig lettere og mer luftig enn man skulle tro ut fra hva man i dag forbinder med Olav Duun. Han er lite spilt på scenen om man ser bort fra første del av «Medmenneske»-trilogien, som Elisabeth Matheson kjenner godt fra rollen som Ragnhild. Matheson er nå regissør på «Juvikfolket» og har sammen med Eggen bearbeidet Duuns seksbinds verk om juvikingene på et vis som løfter fram dialogen i observatøren Duuns nådeløse blikk på enkeltindivider, ambisjonene deres og på mellommenneskelig kjemi av alle slag.
Forestillingen vektlegger både den direkte og underliggende humoren, mens naturskildringene blir innforståtte og malt fram av scenograf Bård Lie Torbjørnsens malerier på glassplater som i Stein Jørgens Øiens videoer på den buede bakveggen maner fram alt fra Follas blanke storslagenhet på en god sommerdag, til den skiftende naturens trolske stemninger og stormene som river i både landskapet og menneskene. Fargene og stemningene skifter like umerkelig som Eggen glir fra den ene personen til den andre, og den alltid pustende naturen forsterkes gjennom Marthe Belsvik Stavrums instrumentvalg og musikk, og Eskild Johansen Næss’ musikk.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/NUFLLBYMKNDGTHILZENBY57VG4.jpg)
Det er i år hundre år siden Olav Duun fullførte «Juvikfolket», seksbindsverket om like mange slektsledd av bønder, fiskere, småkårsfolk og etter hvert sentrale samfunnsstøtter på Namdalskysten i tiden fra tidlig 1800-tall til 1918. Romansyklusens historie om demokratisering og modernisering ligger her i skyggene, bak menneskene, skjebnen de bryter med og valgene de tar eller tvinges til å ta. Her var «gamlekara» var større og sterkere enn noen andre, men kjærligheten var de veike for. Kvinnene kjempet for både livet og mennene, i takt med tiden og landskapet ute mot storhavet. Det hele formidlet av Eggen i svimlende spenn mellom lys og mørke.
«Juvikfolket» regnes som Duuns hovedverk, skrevet på nynorsk og en trønderdialekt iblandet ord og vendinger som er Duuns egen tolkninger av det folkelige hverdagsmålet som på scenen er dels ivaretatt, dels normert. Hos Eggen blir en kombinasjon av alt dette levende formidlet, fullt av faenskap og nydelige poetiske vendinger. Like musikalsk som det er beskt humoristisk. Banne har man bare lov til å gjøre på sjøen, skrev Duun. Det tar verken Eggen eller juvikingen så nøye.
Det begynner med brødrene Jens og Per som med litt flaks eller uflaks, avhengig av hvem av dem du spør, jager tjuven Morten Aune i døden utfor Svarthammaren, og søkker han ned med tunge steiner når han ikke vil holde seg på bunnen. Som svarte, lumre og farlige understrømmer ligger juvikingenes ugjerninger fast gjennom generasjonene som følger, også i Torbjørnsens maleriske minne på Trøndelag Teaters intime Gamle Scene.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/3QFVBLXBQJESXGVZ657QISVJCU.jpg)
Hildegunn Eggen formidler i alt 28 ulike stemmer, og gjennom dem godhet og ondskap, dryppende sarkasme og stikkende replikker som smeller mellom dalsidene, alt mens gudstro, spanskesyke og svarte djevler fra juvet utfordres av folk som ikke er redd livet, heller ikke døden.
Hun spiller dem alle med og mot seg selv, unge som gamle, elskende som døende. Det er en fortelling om ætters gang, om samfunnsutvikling og erotiske dragninger. Det er som hun omfavner hver og en, uten å dømme eller favorisere, og slik trer det brokete slektstreet fram med all slags knoller, utvekster og morkne grener. Matheson og Eggen har nødvendigvis kappet store deler av det allerede fra de mange tusen sidene som utgjør romansyklusen. Fra de tre første bindene «Juvikingar», «I blinda» og «Storbryllopet» legges vekten i hovedsak på Anders, eller «Blind-Anders» som han skal bli hetende. Den store og driftige mannen viker først unna sitt skjebnebestemte forhold til Massi og utfordrer eget overmot, og så bygdas velvilje når han gifter seg med samiske Solvi.
I en tid og et folk herjet av overtro, blir Anders og «finnjenta» Solvi utstøtt fra det kollektive når uårene rammer alle andre enn deres gård. Duun skildrer uten å vekte, og Matheson og Eggen pynter ikke på verken innholdet eller ordene. Hvordan samer tradisjonelt er blitt utstøtt og lagt for hat i Trøndelag, mistrodd for ganning og trolldom, formidles i Duuns fortelling med folkelig sjargong og innlevelse i folketroens skepsis som strammer kloen rundt Anders.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/5ROTB6NXNJHX3JBYNHJXH4FL4M.jpg)
Fra syklusens andre del, som fortsetter med «I eventyret» og «I ungdommen», er det Odin to generasjoner senere historien vikles rundt, helt inn i «I stormen» og det avsluttende klimakset mellom han og hans nemesis Lauris. De er begge representanter for den nye tidens utvikling og framskritt, men også for Juvikfolkets forbannelse som gjør dem vaklende mellom det gode og det onde, det sterke og det svake. Her har Matheson og Eggen tatt klare valg, og styrer unna de mest uttværende kapitlene og personene.
Fortellingen er direkte rettet mot publikum, og framføres med råskap og skuespillerkunstens ypperste finesser, finstemt gjennom et langt yrkesliv. Eggen gir liv til juvikingene uten annet enn en kampestein på scenen, og ett og annet smått scenografisk, som slagstøvler og en utskåret liten trebåt som følger henne forestillingen gjennom. Bare unntaksvis glipper et ord eller hun blander to navn. Det er imponerende både med tanke på språket som spriker mellom det fortellende og Duuns trønderske kraftuttrykk, og (på denne forestillingen) et eldre publikum som insisterer på å glemme og slå av mobilen eller alarmen. Det er dessuten like mye en fysisk forestilling som en verbal monolog når skifter personlighet, alder og kjønn uten blygsel.
Når Hildegunn Eggen klyver opp på kampesteinen, den største av få rekvisitter i denne forestillingen, er det så hele salen er på tå hev. Hun forteller, forestiller, steiler, stråler, kvitrer og banner på et trøndersk mål som rommer mye også mellom ordene og i de stilltiende samtalene. De var kanskje fåmælte, juvikingene, men på ingen måte skåret for tungemålet. Det er ikke Eggen heller. Når hun står der på ett bein og skuer og hoier utover landskapet, er det vel ingen som får seg til å tro at hun står på en scene for siste gang.