---
Thin Lizzy
Live And Dangerous
UMG
---
Noen kan kanskje ha innvendinger mot å utrope Thin Lizzy til tidenes beste irske rockeband. Men hvem skulle det ellers være? Når vi nå igjen blir minnet om deres konsertopptak «Live And Dangerous», spilt inn i 1976, gitt ut i 1978, er det lett å la seg rive med av sangeren og bassisten Phil Lynott og gjengen hans i gnistrende lyn-og-torden-form, på toppen av sin karriere.
Phil Lynott vokste opp som en mørkhudet gutt i et for det meste hvitt Irland. Han var en stolt patriot, og beundrer av Irlands tradisjoner. I tittellåten på albumet «Black Rose» (som for ordens skyld er skrevet på gallisk, «Roisin dubh») flettet han inn de folkelige favorittene «Shenandoah», «Will You Go Lassie Go» og «Danny Boy». Han hyllet også hele landets kulturhistorie, fra den mytologiske helteskikkelsen Cuchulainn til fotballspilleren George Best, diktere som James Joyce, Oscar Wilde, Brendan Behan, George Bernard Shaw, og selvfølgelig Van The Man. Han har siden tatt plass blant alle disse selv. En statue av Phil Lynott er i dag sentralt plassert ved Dublins største handlegate, Grafton Street.
Thin Lizzy hadde gitt ut to album før de slo igjennom med en oppspritet utgave av folkesangen «Whiskey In The Jar» i 1973. Den begynte med en lengtende sologitar fra Eric Bell, og fortsatte med den uimotståelige lyden av hele gruppa, en herlig miks av elektriske og akustiske gitarer, og Phil Lynotts grove røst som passet så godt til denne gamle røverhistorien. Selv om The Dubliners hadde spilt den inn fem år før er det nok Thin Lizzy som har æren for å ha gjort «Whiskey in The Jar» til allemannseie verden over. Selv var de imidlertid ikke komfortable med å slå gjennom med en sang som ikke var representativ for resten av deres arbeid.
[ 1973: 50-årsjubileum for mange av de største i popmusikken ]
Thin Lizzy blir gjerne regnet som tungrock. De spilte hardt nok, men de lagde også musikk full av poesi, både i ord og toner. Det påfølgende albumet «Vagabonds Of The Western World» avslørte Phil Lynotts høyere ambisjoner. Tittelen er sannsynligvis inspirert av det irske nasjonaldramaet «Playboys Of The Western World» av J.M. Synge fra 1907. Sangene spenner over et bredt spekter, fra miljøvern i åpningslåten «Mama Nature Said», til en entusiastisk hyllest til teddyboykulturen i «The Rocker». Men Phil Lynott var langt mer enn den bredbeinte rockeren han står fram som på gamle bilder. Han var tidlig ute med å gi ut sine tekster i bokform. Diktsamlingen «Songs For While I’m Away» er oppkalt etter den følelsesladede avslutningslåten på «Vagabonds of The Western World».
Eric Bell ble erstattet av Gary Moore i en kort periode, før han overlot plassen til de to gitaristene Brian Robertson og Scott Gorham. Deres duellerende gitarer ble enda et varemerke for lyden av Thin Lizzy på albumene «Nighlife» (1974) og «Fighting» (1975). Sakte, men sikkert ble de et ledende rockeband utover 70-tallet. Nivået steg enda et hakk med albumet «Jailbreak» i 1976, med «The Boys Are Back in Town», som nok er gruppas aller mest kjente sang. Lizzy fikk sin hittil største suksess med albumet «Bad Reputation» i 1977, der «Dancing In The Moonlight (It’s Caught Me In Its Spotlight)» ble en stor hit.
Etter «Bad Reputation» ville Phil Lynott gjerne fortsette samarbeidet med produsenten Tony Visconti. Men dette er også en del av rockhistorien: Visconti hadde nettopp produsert David Bowies «Low» og «Heroes». De skulle videre til det som ble siste del av den såkalte «Berlin-trilogien», «Lodger», så Lynott og Visconti ble enige om å bruke den korte tida de hadde til rådighet sammen til å sette sammen et konsertalbum. «Live And Dangerous» er altså et hell-i-uhell album.
Det doble livealbumet var blitt et eget begrep i rocken. I spilletid passet to LP-plater fint til å gjengi en hel konsert. De hadde kommet tett utover 70-tallet, fra Deep Purple, Led Zeppelin, Van Morrison og mange andre, for ikke å snakke om Rory Gallaghers «Irish tour 74». I 1976 ble det mest solgte albumet i hele verden «Frampton Comes Alive», der artisten spilte sine mest kjente sanger på konsert.
Thin Lizzy hadde allerede tatt opp seks konserter i 1976, i London, Philadelphia og Toronto, så grovarbeidet var gjort. Visconti skriver om dette i sin selvbiografi «Bowie, Bolan and the Brooklyn Boy». Lynott var misfornøyd med sangen sin på opptakene. Han ba om å få gjøre dem om igjen. Når så var gjort syntes han ikke de opprinnelige basslinjene passet helt til det nye vokalopptaket. Så spilte han inn bassen om igjen også. Visconti skriver ikke noe om de andres bidrag ble fikset, og ender med en antakelse om at livealbumet bare er 55 % live.
Andre har sine egne prosentberegninger. Jeg tilhører de som mener dette er uvesentlig. Det viktigste er at «Live And Dangerous» er gitarrock på sitt beste, og at versjonene av sangene på «Live And Dangerous» overgår de originale studioopptakene. Det går også godt an å høre hvorfor Thin Lizzy fortsatt ble ansett som et relevant band for alle som hadde konvertert til punkrock og ny bølgemusikk i disse årene. De spilte fort og hardt, men også følsomt og fint.
De gamle favorittene kommer tett, fra «Jailbreak» til å begynne med, til «The Rocker» som et perfekt punktum. Høydepunktet er der «Cowboy Song» går rett over i «The Boys Are Back In Town» – enda en konstruksjon i studio i ettertid. «Whisky In The Jar» ble ikke spilt på noen av konsertene. «Live And Dangerous» ble Thin Lizzy største suksess, med en 2. plass på albumlista i Storbritannia. Bare «Saturday Night Fever» solgte mer.
[ Jon Eberson: Gitarhelt i 50 år ]
På årets «super deluxe» nyutgivelse av «Live And Dangerous» er det åtte plater, med originalutgivelsen, og alle de seks konsertene som ble spilt inn i sin helhet. I tillegg kommer en konsert fra Londons Rainbow Theatre fra 1978. Lynott kan vanskelig ha spilt inn sangene fra alle disse konsertene om igjen, så vi kan høre at etterarbeidet ikke spilte en avgjørende rolle for at det skulle høres ut som Lizzy var i sin beste form.
Thin Lizzy hadde store personlige problemer med å holde orden i sine egne rekker. Besetningene skiftet. På slutten av 70-tallet ble Phil Lynott soloartist også. Høydepunktet fra de to albumene «Solo in Soho» (1980) og «The Phil Lynott album» (1982) er henholdsvis «King’s Call», en Elvis-hyllest i samarbeid med det nye stjerneskuddet Mark Knopfler, og «Old Town (This Boy Is Cracking Up»), som senere kom i en fin versjon med The Corrs.
Lynott hjalp også godt til hos en gammel kollega: Gary Moores nydelige singel «Parisienne Walkaways» er selvfølgelig preget av gitarsoloene hans, men er også Phil Lynott på sitt mest romantiske som sanger. Med Phil Downey på trommer kunne det vært en Lizzy-låt fra den kortvarige Moore-æraen i 1974. De gjentok suksessen fem år senere med Moores store hit «Out In The Fields». Gary Moore ble stjerne på egen hånd etter den nye starten.
Som med så mange andre irske poeter ble livet til Phil Lynott drevet framover av store mengder drikke. I hans tilfelle altfor store, i tillegg til enda sterkere rusmidler. Det satte til slutt en stopper for Thin Lizzy, og senere for Lynott selv. Jeg traff ham i desember 1985, på promobesøk i Oslo for å snakke om sine framtidsplaner som soloartist. Han var aktuell med singelen «Nineteen», en hyllest til rockens ungdommelige entusiasme. Booket inn på et alkoholfritt misjonshotell av plateselskapet, enten av uvitenhet eller barmhjertighet, var han likevel full av entusiasme for sin egen framtid:
– Etter at Thin Lizzy var oppløst innså jeg at min ungdom var over, sammen med mitt ekteskap. Jeg dalte som Haleys komet. Jeg vil gjerne vise ansikt igjen. Jeg vil vise at det fortsatt er noen som tror på aggressiv musikk. At målbevissthet og sult er tilbake, sa Phil Lynott. 1. juledag ble han alvorlig syk. 4. januar 1986 døde han av alvorlige lever- og nyrekomplikasjoner, bare 35 år gammel. En trist utgang på et svært sterkt kapittel i rockhistorien.
