Nye takter

Jakten på den forsvunne diamanten

Denne uka ville Pink Floyds grunnlegger Syd Barrett fylt 70 år. Hvor ble han av i alt mylderet?

Bilde 1 av 3

Pink Floyd er og blir et av de mest berømte navnene i popmusikkens historie. Syd Barrett er det ikke like mange som vet om. Han er like gåtefull som gruppa hans er stor. Onsdag ble det som ville vært 70-årsdagen hans markert med en oppgradering av nettstedet sydbarrett.com, riktignok utsatt et halvt døgn på grunn av så stor trafikk at serveren kræsja. Syd Barrett er altså ikke gått helt i glemmeboka likevel.

I 2007 var jeg dommer i Kvitt eller dobbelt, i emnet Pink Floyd. Det første, og opplagt enkleste, spørsmålet ga seg selv: Hva het grunnleggeren av Pink Floyd? Kandidaten, som kunne sine saker hele veien, var selvsagt ikke i tvil: Roger Keith Barrett, bedre kjent som Syd. Det var Syd som satte alt i gang.

Pink Floyd ble til da Syd Barrett flyttet til London for å gå på kunstskole. Til å begynne med var de bare et alminnelig bluesband som forsøkte så godt de kunne å nå opp mot sine amerikanske forbilder. Til og med gruppenavnet var satt sammen av fornavnene til de gamle bluesmennene Pink Anderson og Floyd Council. Men Syd Barretts visjoner vokste fort – ofte under innflytelse av tidstypiske bevissthetsutvidende stoffer. Samtidig fikk Barrett høre de første platene til Arthur Lee og Love. Den uimotståelige popteften, kombinert med sterke psykedeliske utskeielser, gjorde sterkt inntrykk. Snart spilte Pink Floyd på store motkulturelle happeninger i London, med glorete lysshow, lyd fra alle kanter rundt i hele lokalet, såpebobler og instrumentale låter som varte og varte.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Samtidig lagde Syd Barrett korte, flotte popsanger som ga Pink Floyd platekontrakt med EMI tidlig i 1967. En strek i regningen var det at BBC ikke ville spille den første singelen «Arnold Layne», siden den handlet om en mann som samlet på dameklær. Oppfølgeren «See Emily Play» var tryggere, og ble en stor hit den store kjærlighetssommeren.

Debutalbumet «The Piper At The Gates Of Dawn» ble spilt inn i Abbey Road. I et studio ved siden av lagde The Beatles «Sgt. Pepper». Selv om vi fulle av etterpåklokskap godt kan utrope «Piper ...» til det virkelig store mesterverket av de to, skal vi nøye oss med å påstå at det går an å høre at de besøkte hverandre under arbeidet. «The Piper At The Gates Of Dawn» er det eneste albumet Syd Barrett lagde med Pink Floyd før han forsvant i LSD-tåka. Den bante vei for Pink Floyd som ei gruppe i særklasse, selv om de aldri mer hørtes ut som de gjør her. «The Piper At The Gates of Dawn» var fundamentalt annerledes enn Pink Floyd-platene som fulgte. Det er nesten absurd å sammenligne så forskjellige album – men blir jeg nødt er dette den beste! Til tross for sin eksperimentelle natur er ikke «Piper ...» ei vanskelig plate å høre på. Tvert imot er den uimotståelig morsom.

Albumtittelen var hentet fra et kapittel i barneboka «Det suser i sivet» («The Wind In The Willows»), og den «psykedeliske» rocken viste seg å være en forunderlig blanding av undrende barnesanger og avanserte eksperimenter. På den ene siden de lekne «The Gnome», «Scarecrow» og «Bike», på den andre mer de «speisa» «Astronomy Domine» og «Interstellar Overdrive». Sistnevnte blir dratt i gang av et av tidenes sterkeste rockeriff, resirkulert i det uendelige, i moderne tid av blant andre Metallica og Primal Scream uten å erkjenne opphavet. Singlene «Arnold Layne» og «See Emily Play» glimret med sitt fravær på albumet – som vanlig var på denne tida, men «Lucifer Sam» og «Flaming» viste at Syd Barrett kunne ha laget flere store hits om han hadde villet.

Pink Floyd dro på pakketurné med Jimi Hendrix Experience, The Move og The Nice. Der skulle vi kanskje ha vært, men Floyds opptredener ble stadig mer uforutsigbare på grunn av Barretts oppførsel. Hans gamle venn David Gilmour ble hentet inn som en ekstra støttegitarist. Barrett mentale helse ble stadig verre. Til slutt ble det umulig å fortsette å spille sammen. Gruppa løste kanskje ikke problemet på best minnelige måte, da de bare lot være å hente ham før en konsert i Southampton tidlig i 1968.

Kanskje var Barrett bare glad til for å få slippe å være popstjerne. Gilmour og Roger Waters hjalp til med å produsere de to soloplatene han ga ut i 1970. «The Madcap Laughs» ble spilt inn med medlemmer av Floyd og Soft Machine, blant andre Robert Wyatt på trommer. Et utmerket album, som godt kan høres som en endelig oppfølger til «Piper At The Gates Of Dawn». Det ble med disse to soloplatene. Syd Barrett forsvant fra omverdenen. Etterpå levde han stille og tilbaketrukket i Cambridge. For noen var det likevel viktig å finne ut hvor han var. «Syd bor ikke her lenger», sa han til folk som ringte på. De kjente ham uansett ikke igjen, og han hadde gått tilbake til å kalle seg Robert like etter at han ga opp musikken.

Selv om Pink Floyd hadde mange nye ideer å gå videre med, fortsatte Syd Barrett å prege Pink Floyd, i mange år etter at han forsvant. Den kan vel også sies at skjebnen hans plaget dem. «Dark Side Of The Moon» begynte med tunge hjerteslag og stemmen som mumlet «I’ve been mad for fucking years». Barretts psykiske problemer er nærmest et premiss for «Dark Side Of The Moon». For ikke å snakke om oppfølgeren «Wish You Were Here». Syd Barrett kom faktisk innom studio under innspillingen, sju år etter at han måtte slutte i gruppa. Hva som egentlig skjedde denne dagen er uklart, gruppa har forskjellige erindringer om besøket, men alle er enige om at han var der. Og at det var siste gangen de noen gang så ham. Barretts arv er svært tydelig i «Shine On You Crazy Diamond», som helt klart handler om ham. Det samme gjør tittelsangen «Wish You Were Here».

Da Pink Floyd gjorde sine siste konserter i Norge, på Valle Hovin i 1994, åpnet konsertene med «Astronomy Domine», som for å minne om hvor de kom fra. Under «Shine On You Crazy Diamond» lyste et stort bilde av Barrett opp i en glorie på storskjermene. Hans død i 2006 var førstesidestoff i britiske aviser. 70-årsmarkeringen er en ny anledning til å minne om en av popmusikkens mest visjonære tenkere, en mann som både lagde geniale tre minutter lange popklassikere, og samtidig tok musikken med til helt nye steder. Og som vi tenker på hver gang noen lager en helt forskrudd ny vri på popmusikken, og får alt til å høres helt nytt ut igjen. Eller for å si det med David Bowie, i magasinet Uncut i 2006: – Syd var svært karismatisk, og en bemerkelsesverdig original låtskriver. Påvirkingen på mine egne tanker var enorm. Virkelig en ekte diamant.

Mer fra Dagsavisen