Viser hvor mye hjertevarme kan bety i en kald hverdag

---

4

FILM

«The Quiet Girl»

Regi: Colm Bairéad

Irland – 2022

---

«The Quiet Girl» dreier seg om en liten pike som utkjemper sin egen krig i stillhet, og er så varsomt iscenesatt at det kan være lett å overse filmens beskjedne kvaliteter. Filmen er basert på novellen som på norsk har tittelen «Tre lys» av den irske prisvinneren Claire Keegan (opprinnelig publisert i The New Yorker), og er regissert med stor sensitivitet av langfilmdebutanten Colm Bairéad. Han tar oss med tilbake til den irske landsbygda på begynnelsen av 1980-tallet, der niåringen Cáit (Catherine Clinch) lever i en tilstand av forsømmelse. Hun er det midterste barnet i en ungeflokk på fem, og den utslitte moren Maire (Kate Nic Chonaonaigh) er høygravid igjen. Det ligger mellom linjene at denne fattige familien er et offer for den irske katolisismen, og måten prevensjonsmidler ble brukt som et religiøst våpen mot underklassen.

Den ubehøvlede faren (Michael Patric) ser ut til å være mest opptatt av fyll, gambling og kvinner som ikke er kona hans. Måten døtrene automatisk blir anspente og tause så fort pappa kommer hjem antyder at han ikke er fremmed for å la frustrasjonene sine gå utover familien. Cáit er så vant til å være usynlig at hun tusler rundt for seg selv. En skitten, innesluttet jente som helst vil gjemme seg bort, og i brist på andre fluktmuligheter har rømt langt inn i seg selv.

At Cáit er mørkredd og sliter med sengevæting antyder at hun kan ha vært et offer for mishandling i en eller annen form, selv om det er noe filmen foretrekker å ikke utdype. Men vi får noen små hint som kan få varselbjellene til å ringe. Kanskje Cáit bare er mer følsom og sart enn søstrene sine, et barn som trenger mer oppmerksomhet og omtanke enn de underprivilegerte, overveldede foreldrene hennes er kapable til å gi henne. Så i forkant av mammas fødsel sendes Cáit til fjerne familiemedlemmer utenfor idylliske Waterford for sommeren. Her ønskes hun varmt velkommen av morens barnløse kusine Eibhlín (Carrie Crowley), som bor i et koselig hus som nærmest er et overdådig palass i forhold til hva Cáit er vant til. Den forferdelige faren hennes er bare lettet over å ha en munn mindre å mette noen måneder, og stikker av før han rekker å avlevere datterens koffert med klær.

[ Slik ser du årets Oscar-filmer ]

Den vennlige varmen Eibhlín gir den lille jentungen, er en så påfallende forandring at den nesten kan virke mistenkelig, men «The Quiet Girl» bærer ikke på noen skumle overraskelser eller direkte uventede vendinger. Bare et koselig, lite drama om hvor mye hjertevarme kan bety i en kald hverdag, og hvordan gode mennesker kan finne en utvei fra traumatiske hendelser. Eibhlín behandler Cáit som datteren hun aldri hadde: steller henne, lærer henne å lage mat, viser omsorg og interesse. Hun hevder at «et hjem som skjuler hemmeligheter er et hjem som bærer på skam», men Cáit oppdager at også dette hjemmet skjuler ting de helst ikke vil snakke høyt om.

Ektemannen Sean (Andrew Bennett) er en mutt melkebonde som først foretrekker å holde en kjølig distanse til Cáit, og vil ha minst mulig med henne å gjøre. Det tar litt tid før vi skjønner hvorfor, mens han gradvis blir en farsfigur som hennes egen pappa ikke er kapabel til å være. Forholdet som utvikler seg mellom dem er oppriktig rørende. Cáit blomstrer opp hos denne omtenksomme surrogatfamilien, men før eller senere vil idyllen ende og sende henne rett tilbake til en tung tilværelse. Kanskje denne sommeren er nok til å gi henne troen på en mer håpefull fremtid.

[ «Døden på Oslo S» er blitt vinterens store teateropplevelse i de forlatte senterlokalene på Økern i Oslo (+) ]

Colm Bairéad bygger opp denne beskjedne historien med tilsvarende beskjedne virkemidler, der dramatikken holdes på et veldig lavt nivå, dialogen i hovedsak er på keltisk irsk og mesteparten fortelles i blikkvekslinger, kroppsspråk og løsrevne detaljer. Fremfor å piske opp store følelser med melodrama og tåreperse er Bairéad tilfreds med å skape små øyeblikk som fester seg. Han får betydelig hjelp av et virkelig vakkert filmfoto av Kate McCullough, som fanger opp rurale omgivelser i tett, firkantet Academy-format.

Visuelt minner «The Quiet Girl» en del om det undervurderte, svenske oppvekstdramaet «Flickan» (2009), som ble filmet av Hoyte Van Hoytema før han offisielt fikk statusen som en av Hollywoods mest ettertraktede filmfotografer. Ville ikke forundre meg om McCullough følger i hans fotspor.

«The Quiet Girl» er så lavmælt, reservert, beskjeden og usentimental at det for å være ærlig forundrer meg litt at filmen endte opp med å bli Oscar-nominert i kategorien i kategorien Beste internasjonale film, men noen ganger kan man jo lokke fram sterke følelser med veldig sparsomme virkemidler.