Sjarm til tusen, stemme til en tier

Det ble klart fra først tørrhost. Lewis Capaldi hadde ikke kvelden i Oslo Spektrum, og han var raskt ute, faktisk allerede etter andre låten, med å innrømme at han var «litt under været». Han la til at han stolte på at publikum kunne overta sangen hvis han sviktet. Kanskje mente han det som en spøk, men faktisk var det det som skjedde når en lei hals stadig hindret han i å nå de høyeste tonene i refrengene. Som på den nye låten «Wish You The Best», ennå ikke utgitt, men som tusenvis åpenbart kan utenat allerede.

Det skal mer til enn en forkjølelse for å stoppe en mer eller mindre selvlært skotte fra Glasgow og Bathgate når han står foran 10.000 tente lys i Oslo Spektrum, også bokstavelig om man innimellom teller de lysende mobiltelefonene. Han durer rett på når han ser en av mange plakater foran scenen som kommer med de mest intrikate spørsmålene, som den om han kan være gynekologen deres. «Nei, jeg ville ikke engang vite hva jeg så på». Han kjenner sitt publikum, og de kjenner han. Han prater mer enn gjerne «shite» mellom låtene, men også varme og forståelse, og han elsker utfordringer fra publikum. Dette har han selv lagt opp til gjennom et show som innimellom er vel så mye standup som konsert, som om han fortsatt sto på en intim liten klubb hvor han må kjempe for scenen og en pint i baren mellom slagene.

Sånn er det ikke. Lewis Capaldi fyller nå de største konsertlokalene til tross for at han ikke har all verdens fartstid å vise til. Men han har noen store låter, som gjennombruddshiten «Someone You Loved», «Grace», «Hold Me While You Wait» og «Before You Go», men stemmen er – vanligvis i hvert fall – enda større enn låtene. Han minner litt om en mannlig utgave av Adele, eller en litt keitete antipopstjerne som kompenserer for alt han ikke er eller vil være med et arsenal av rå, treffende kommentarer, et publikumstekke av en annen verden og en sjarm som er tvers gjennom uimotståelig slik bare briter og skotter kan være.