---
5
FILM
«Aftersun»
Regi: Charlotte Wells
Eng./USA – 2022
---
Langfilmdebutanten Charlotte Wells har skapt noe skikkelig spesielt med «Aftersun»; som til dels er en sørgmodig oppvekstskildring med klare selvbiografiske trekk, til dels et autentisk portrett av et barns forhold til en far som sliter med tunge depresjoner – og gjør sitt beste for å skjule det fra omverdenen. Det meste i «Aftersun» er tvetydig og åpent for tolkning, der meningen ligger i det usagte og det vi aldri helt kan være sikker på. Om spørsmålene vi sitter igjen med etter at det er for sent å stille dem. En film rekonstruert av minner, spekulasjoner og løsrevne inntrykk, som utspiller seg under en chartertur i 1995.
Elleveåringen Sophie (Frankie Corio) er på sommerferie i Tyrkia sammen med sin fraskilte pappa Callum (Paul Mescal), og de ender opp på et typisk charterhotell med svømmebasseng, støy fra byggearbeider og obligatorisk reiseleder-underholdning under den inkluderte middagen. Siden vi befinner oss på midten av nittitallet går det mye i Macarena-dansing, karaoke og Aqua på lydanlegget. Sophie er storfornøyd med å plaske i vannet, døse i solen, spille biljard og henge sammen med pappa. Han flyttet til London mens datteren ble boende i hans hjemby Edinburgh, så de har ikke mulighet til å se hverandre så ofte.
Faren feirer sin 31. fødselsdag under turen, men virker så ung at mange antar at de er søsken. En jovial «lad» som har en gipset arm fra en ulykke han hevder å ikke huske, drikker kanskje litt mer enn han burde og ser ut til å bry seg lite om sin egen sikkerhet.
Men de har et nært forhold, og Callum gir inntrykk av å være en omtenksom, snill far – selv om det er småting som skurrer litt med oppførselen hans. Måten han svaier til musikk i sitt eget hode når han tar en røyk på verandaen etter at datteren har sovnet. Raske kommentarer som antyder at han sliter med mørke tanker, har en fortid preget av forsømmelse og ikke forventer at han kommer til å leve så lenge. Den foraktfulle måten han plutselig spytter på sitt eget speilbilde etter at datteren spør om han noensinne føler seg sliten og lei. At han balanser på balkongrekkverket, og det ser ut som bare kjærligheten til datteren forhindrer ham i å hoppe. Etter hver enda mer illevarslende ting, som antyder at dette blir hans siste tid med Sophie. Det blir gradvis mer åpenbart at Callum ikke har det bra, mens han gjør sitt beste for å opprettholde fasaden for datterens skyld.
[ «Vanskabte land» har en gåtefull kraft i seg ]
Sophie er en kvikk jentunge som forguder faren sin, men er ikke utrustet til å skjønne ham helt. Ennå ikke gammel nok til å kunne se Callum hinsides hans rolle som ung far, løsrevet fra hennes egne opplevelser med ham. Det er en melankolsk distanse der, som er forsterket av et filmfoto som stadig isolerer Callum fra datteren og filmer ham på avstand, som en vag refleksjon av minner som har blitt tåkete i tidens løp. Han lukker seg inne i sin egen verden, mens Sophie vanker sammen en gjeng eldre tenåring på hotellet, får sitt første kyss og smugtitter på to gutter som kliner med hverandre. Vi får en klar fornemmelse at noe urovekkende er i ferd med å skje, eller allerede har skjedd mens Sophie ser tilbake på de siste øyeblikkene hun hadde med faren sin. Raske glimt av en voksen Sophie (Celia Rowlson-Hall) avslører at hun har stiftet familie med sin jentekjæreste og har en baby å ta vare på.
Hun har nådd den alderen faren var under denne ferieturen, og sliter muligens med noen av de samme problemene som ham. Saumfarer gamle MiniDV-opptak fra den siste reisen med pappa på jakt etter ledetråder, mens hun prøver å forstå. Akkurat hva er åpent for tolkning, men det er forhåpentligvis ingen stor spoiler at regissør/manusforfatter Charlotte Wells selv mistet faren sin i tenårene; et tema hun utforsket i den prisbelønte kortfilmen «Tuesday» fra 2015.
[ Nok en sterk prestasjon av Eili Harboe (+) ]
Som filmskaper kan Wells minne en del om Lynne Ramsay, kanskje særlig hennes «Ratcatcher» (1999) og undervurderte «Morvern Callar» (2002). «Aftersun» har mye av den samme fragmenterte visuelle stilen, der vi får løsrevne inntrykk av en uhåndgripelig historie som forblir en armlengdes avstand unna. I likhet med Sophie tvinges vi til å fylle ut tomrommene med våre egne funderinger, og trekke konklusjoner ut fra det vi kan skimte – noe som lett kunne ha blitt frustrerende, men bare bidrar til å gi «Aftersun» en følelsesmessig kraft.
[ «Ellos eatnu – La elva leve» trekker kampen for egenverdet inn i vår tid (+) ]
Wells får helt fantastiske prestasjoner ut av de to hovedrolleinnehaverne, som er så naturlige sammen at vi glemmer at de er skuespillere. Stjerneskuddet Paul Mescal har med rette blir Oscar-nominert for denne rollen, men den elleveårige nykomlingen Frankie Corio er minst like imponerende her. Alt dette har sikkert en ekstra kraft for oss som selv mistet foreldre i ung alder og har et forhold til depresjoner, men «Aftersun» er et skarpt observert og oppriktig gripende.
