---
3
TEATER
«Nei og atter nei»
av Nina Lykke, dramatisert av Liv Heløe
Regi: Maren E. Bjørseth
Med: Ingunn Øyen, Anders Mordal, Mari Hauge Einbu
Riksteatret
---
Da Nina Lykke i 2016 ga ut sin gjennombruddsroman «Nei og atter nei», ble hun hyllet av et samlet litteraturkritikerkorps. Særlig trakk de frem hennes satiriske humor, og mange var særlig opptatt av hvordan denne boken «tar tidsånden på kornet». Riksteatret går i samme spor når de nå omtaler sin iscenesettelse av boken som «en nådeløs satire over våre liv». Nina Lykke har riktignok skrevet en satirisk roman om hvordan utroskap rammer kjernefamilien i en øvre middelklassefamilie i fasjonable Solveien på Nordstrand i Oslo. Men i vår tid bor de langt færreste i slike strøk, og familiestrukturer er som vi vet i stadig endring. Så hvem er denne fortellingen egentlig relevant for? I Maren E. Bjørseths iscenesettelse av «Nei og atter nei» på Riksteatret blir ikke dette noe klarere.
Ytre sett er det ikke noe i veien med denne oppsetningen, og det er gjort mange tradisjonelle dramaturgiske grep i arbeidet med å tilpasse denne romanteksten til en scenisk realisering. Forestillingens tre skuespillere, Ingunn Øyen, Anders Mordal og Mai Hauge Einbu, veksler uanstrengt mellom å bekle flere ulike roller i historien. Hovedsakelig spiller de dens hovedpersoner; norsklæreren Ingrid (Øyen), hennes mann avdelingsdirektøren Jan (Mordal) og hans elskerinne og senere samboer, Hanne (Einbu). De er kledd i hver sin avdempede farge, henholdsvis rødt, blått og grønt, og rommet skifter mellom ulike kulører ved hjelp av lys og lette forheng.
Visuelt sett er det lett og lekkert og minimalistisk. Minimalismen er også tydelig i Liv Heløes dramatisering, der det er kuttet mye i romanteksten og skåret inn til beinet i handlingen. Det gjøres ofte i denne typen tekstbearbeidinger, men sjelden går det så mye utover tekstens mening og dypere lag som det gjør her. Det beste ved bearbeidingen er at henvisningen til det øvre middelklasselaget i Solveien er borte. Det gjør i alle fall fortellingen litt mer allment relevant.
Mye av romanens refleksjonsstoff og (den egentlig ganske lette) samfunnskritikken er fjernet, og i stedet for å fremstå som produkter av en gitt tid, oppleves karakterene som ganske generelle og uten noen dypere samfunnsmessig forankring. Tilbake står noen karakterer som heller ganske grundig mot å være pappfigurer, og om det kanskje ikke er fullt så ille, så fremstår i alle fall hele historien mest som en stor klisjé vi har hørt tusen ganger før: Middelaldrende mann i et helt greit ekteskap er utro med en yngre kvinne for å realisere seg selv. Han skjønner ikke hva han har gjort galt, selv når alt er avslørt, og fordi han aldri finner ut av ting med seg selv, fortsetter han å være utro, også mot den nye kvinnen.
[ Anne Marit Jacobsen går humoristisk og tett på Jon Fosses poesi (+) ]
Hadde dramatisering og iscenesettelse tilført grunnfortellingen noe ekstra, kommet med noen nye perspektiver eller satt det i en større sammenheng, kunne det kanskje blitt interessant. Men siden karakterene er blottet for så mye kontekst og mangler en dypere psykologi, blir dette altså ikke noe mer enn en klisjé som mangler relevans utover seg selv. Ikke er det morsomt heller. Det hjelper ikke at skuespillerne er gode og at de alle har et stort repertoar av ulike karakterer som de kan slippe løs i dette universet.
En annen av Nina Lykkes romaner, «Full spredning», minner ganske mye om «Nei og atter nei», men her går hun dypere inn i tematikken. I Nationaltheatrets oppsetning av «Full spredning» høsten 2020, var også mye av samfunnssatiren kuttet vekk, men de psykologiske portrettene var allikevel sterkere og fortellingen dypere og mer nyansert.
[ Elsker man en klassisk, velspilt komedie er «Jeppe på Berget» en forestilling å se i vår (+) ]
«Nei og atter nei» har ikke tålt kuttene like godt, og det gjør ikke bare forestillingen lite morsom og engasjerende, det avslører også at boken kanskje ikke er så god. Det er for øvrig underlig at ikke regissører og dramatikere er mer opptatt av samfunnssatiren i disse bøkene. Man skulle jo tro at teaterkunstnere også ønsker å si noe om mennesket som samfunnsprodukt og -vesen. Men i disse tilfellene har det altså ikke blitt noe særlig av.
Teaterversjonen av «Nei og atter nei» koker ned til å være en ganske generell utroskapshistorie. Og om de fleste av oss ikke vasser i slike, så skal det godt gjøres å i alle fall ikke ha vært vitne til en i det levende liv. Slik sett kan vel denne fortellingen sies å ha noe allment over seg. Men utroskap kan knapt sies å være noe uttrykk for en viss tidsånd (hvis det finnes). Dette er jo et fenomen som har eksistert så lenge det har vært folk. Og skal man komme med enda en slik fortelling, bør den ha mer å by på en det Riksteatrets versjon gjør.
Turnépremieren er i Stjørdal 22. februar, skal landet rundt før ekstraforestillinger i Nydalen i Oslo i mai.
