Fyllekule med uforløst potensial

---

4

«Jeppe på Berget»

Av Ludvig Holberg

Regi: Christian Lollike

Med: Eindride Eidsvold, Trine Wiggen, Olav Waastad, Bartek Kaminski, Kim Sørensen, Vilde Moberg, Jacob Jensen, Erland Bakker, Petronella Barker, Per Christian Ellefsen m.fl.

Nationaltheatret

---

Danske Christian Lollike er en regissør som ikke nødvendigvis går stille i dørene. Det var for eksempel han som fikk ideen å iscenesette manifestet til Utøya-terroristen, og som også gjorde det. Et annet eksempel er hans nyere iscenesettelse av Holbergs «Erasmus Montanus». Den høstet priser og lovord i hjemlandet Danmark, men mottok ren slakt her i Norge da den ble satt opp på Den Nasjonale Scene i 2021. Det er lett å forvente seg noe banebrytende, eller i hvert fall noe annerledes, når Lollike nå setter i scene et annet Holberg-verk, «Jeppe på Berget», på Nationaltheatrets hovedscene. Og til en viss grad får vi det. Lollike greier å bevare lettheten og komikken i Ludvig Holbergs komedie om den forfyllede stakkaren som havner i baronens seng. Men kanskje har han ikke fått boltre seg fullstendig med denne komedien, som nok vil more et allment publikum, men som ikke tas helt ut i svingene som konsept.

Lollikes «Jeppe på berget» er en veldig modernisert variant av Holbergs skuespill, men den mister allikevel aldri Holbergs eleganse og vidd. Første boks å huke av på når man skal vurdere en komedie, er om den er morsom – og denne Jeppe-versjonen er absolutt det. Det skyldes blant annet at vi finner skuespillere med god timing i ledende roller. Her spilles Jeppe av drevne Eindride Eidsvold, og baronen gestaltes av en av Nationaltheatrets mest treffsikre komediespillere, Olav Waastad. Men det skyldes også at denne moderniseringen langt på vei finner en relevans i Holbergs stoff som gjør at vi kan relatere til historien i dag, uten at det oppleves som påklistret.

[  Teaterversjonen av Dostojevskijs «Idioten» forstørrer det meste menneskelig dårskap og begjær (+) ]

Som hos Holberg er Jeppe tidligere soldat, men i denne forestillingen er det åpenbart at han er en krigsveteran med store krigstraumer. Han har mareritt om natten, og Eindride Eidsvold, som knapt er til å kjenne igjen i sin slitte lappeteppe-frakk og møkkete makko-undertøy, gjør ham til en utbrent, utslitt fyllik som bare så vidt henger sammen. Med Trine Wiggen i såkalt «fat suit» som en prostituert Nille, er det lett å få assosiasjoner til den amerikanske white trash-klassen. Det mangler i grunn bare at de bor i campingvogn.

Dette er et spennende utgangspunkt, godt tenkt. Men helt realistisk blir dette aldri. For når baronen og hans odde hoff kommer inn, klare til å lure en sovende Jeppe fordi de er så rike at de kjeder seg, er vi plutselig over i et slags fantasiunivers som verken er 1700-tall eller 2000-tall. Plutselig blir det vanskeligere å knytte det som skjer til noe som oppleves som samfunnsrelevant i dag. Men samtidig er det da moroa starter – for både baronen, Jeppe og publikum. Jeg vil ikke røpe for mye, men har man ikke sett en sverdsluker før, så får man i alle fall se en her.

Dette er en forestilling man langt på vei kan kose seg med og le hjertelig av, og det er komediespill på høyt nivå fra skuespillere i både store og små roller. Samtidig etterlater forestillingen en følelse av at det å iscenesette Holberg i dag muligens ikke er så lett. Og særlig ikke når det finnes forventninger om at man som regissør skal finne noe nytt i dette verket; tenke det på nytt, gjøre det slik vi ikke har sett det gjort før, anno 2023.

[ Sverre Anker Ousdal er forrykende i «Jordbærstedet» på Nationaltheatret (+) ]

Lollike er på god vei når han gjør Jeppe til krigsveteran, og innledningsvis sitter jeg spent og venter på hvilke andre nye dører regissøren vil åpne for oss videre i denne iscenesettelsen. Dessverre klarer han ikke å føre denne tråden så langt videre.

Etter hvert blir dette mer en klassisk komedieforestilling som følger Holbergs fortelling ganske tett, om enn med en langt mørkere slutt enn Holberg vel noen gang kunne forestilt seg. Og med enkelte seksuelle innslag som oppleves som både malplasserte, underlige og unødvendige. I Katrin Bombes fargesterke scenografi og kostymedesign skapes uansett et livlig og lystig univers.

[ Tøvær mellom kastene i «Stormfulle høyder»(+) ]

Dette kommer særlig til sin rett hos baronen, der Jeppe våkner opp i en seng formet som en østers og får bløtkake og vin til frokost mens hoffet traller og synger flerstemt rundt ham.

Elsker man en klassisk, velspilt komedie er dette en forestilling å se i vår. Jeg vil tro at denne Jeppe-versjonen kan glede et ganske stort allment teaterpublikum som vil se Holberg på hovedscenen. Selv synes jeg dette er såpass morsomt at jeg er nær ved å gi en femmer. Men det er så mye uforløst potensial i Christian Lollikes modernisering av denne klassiske teaterteksten. Dette kunne vært strukket enda lenger og utviklet enda mer slik at det kunne blitt en forestilling som virkelig angikk oss i dag og ikke bare underholdt oss sånn generelt. Så da kommer fireren i stedet.