Kultur

«Full spredning»: Lettbeint om utroskap

Teaterversjonen av «Full spredning» skraper bare så vidt i overflaten av en fortelling som fra før ikke oser av kompleksitet. Heldigvis kommer latteren denne teateropplevelsen til unnsetning.

4

«Full spredning»

Etter Nina Lykkes roman, dramatisert av Tyra Tønnesen

Regi: Tyra Tønnesen

Med: Tone Mostraum, Kim Haugen, Herbert Nordrum, Trond Espen Seim, Marte Engebrigtsen

Nationaltheatret

Møt Elin, en fastlege i femtiårene som bor i det Ullevål Hageby-lignende Grenda. Mannen Aksel er også lege, barna er på vei til å bli det, og ytre sett kunne vel livet ikke vært mer vellykket. Men under overflaten murrer det ganske grundig. Elin hater pasientene sine, ekteskapet hennes er heller ikke all verden, og nærmest ved en tilfeldighet tar hun opp igjen kontakten med gamlekjæresten Bjørn. Det går som det må gå; sidespranget er et faktum, og snart raser alt som heter fasade.

I teaterversjonen av Nina Lykkes roman «Full spredning» går vi rett inn i turbulensen der Elin (Tone Mostraum) har avslørt forholdet til Bjørn (Trond Espen Seim), flyttet fra ektemannen og inn på sitt eget legekontor. Her fører hun lengre samtaler med den anatomiske skjelettmodellen Tore (Herbert Nordrum) mens forholdet til Bjørn sakte, men sikkert utvikler seg til noe mer seriøst. Forestillingen har blitt en lettbeint, humoristisk kjærlighetshistorie som kanskje mest av alt avslører hvor forutsigbare kjærlighetsforholdene til den jevne middelklasseborger er, og det er i grunn uvisst hva man skal få ut av denne sceneversjonen av Nina Lykkes roman, bortsett fra en god latter.

Fastlegen Elin (Tone Mostraum) har jevnlige samtaler med skjelettmodellen Tore (Herbert Nordrum) mens hun prøver å finne ut av forholdet til gamlekjæresten Bjørn (Trond Espen Seim).

Den Brageprisvinnende romanen «Full spredning» er en lettlest og fengende affære, som aldri når klassiske utroskaps-epos, som «Anna Karenina» og «Madame Bovary» lenger enn til knærne. Fortellingen veldig hverdagslig, og til tross for at vi treffer en hovedperson som vi må anta ikke alltid er en like pålitelig forteller, oser ikke romanen akkurat av kompleksitet og gåtefullhet. Dette er chick lit for middelaldrende kvinner. Romanens små og store spark mot det norske middelklassesnobberiet har imidlertid vekket en del gjenkjennelse hos mange lesere, og det finnes også et interessant psykologisk element i handlingen som dreier seg om Elins forhold til sin egen mor.

Dessverre er mange av sparkene mot middelklassen og Elins forhold til moren lite fremtredende i Tyra Tønnesens dramatisering av boken. Her er det kjærlighetshistorien mellom Elin og Bjørn som står i sentrum. Men forestillingen klarer aldri å overbevise meg om hvorfor Elin går fra én kjedelig mann til en annen. Intensiteten i og viktigheten av forholdet til Bjørn blir liksom aldri ordentlig klart. Samtalene mellom Elin og Bjørn fremstår som plattere på scenen enn i boken, og når både psykologiske undertoner og samfunnskritiske tråder er kuttet rett av er det også vanskelig å se denne kjærlighetsfortellingen i en større sammenheng.

Elins kamp for det nye forholdet fremstår også som ganske motstandsløs, og man blir usikker på hvor mye som egentlig står på spill for henne i de valgene hun tar. Når forestillingen ikke går skikkelig i dybden, blir det også vanskelig å føle med karakterene, som når Elin forlater Aksel eller når hun selv skal starte på nytt med Bjørn, en mann hun plutselig opplever som fremmed.

Infernoet bryter løs når Elin (Tone Mostraum) forteller ektemannen Aksel om forholdet til ekskjæresten Bjørn i teaterversjonen av Nina Lykkes roman «Full spredning».

Denne forestillingen skal derfor være evig takknemlig for at den dras i land av et lag dyktige – og ikke minst morsomme – skuespillere. Jeg nevner bare Marte Engebrigtsen som hulkende, bortskjemt tenåring på Elins legekontor (fortreffelig!) og Kim Haugen som alt fra livsglad tjukkas til tafatt ektemann på samme kontor (like fortreffelig!). I tillegg gjør Herbert Nordrum en fin figur som skjelettet Tore, som med hell har fått en større og mer aktiv plass i forestillingen enn i boken, og tydelig er en forlengelse av Elin selv. Tone Mostraum bærer store deler av forestillingen i rollen som Elin, og til tross for mine innsigelser mot selve dramatiseringen, gjør hun en karaktertolkning vi husker og som kanskje mange vil kjenne seg igjen i.

Allikevel mangler denne iscenesettelsen en større idémessig kontekst, et mer interessant mål for fortellingen enn bare å vise hvordan høyt utdannede middelklassefolk bytter partner på skranglete vis. Forestillingen minner oss selvsagt om at vi alle er feilbarlige, sårbare og ikke alltid handler til det beste for verken oss selv eller andre, men det er ikke nok til å røske meg ut av sensommerdvalen og inn i teatrets potensielle magi. Selv ikke med et halvt års teatertørke friskt i minnet blir høstens første store premiere på Nationaltheatrets Hovedscene den opplevelsen jeg aller mest hadde ønsket at den skulle være.



Mer fra Dagsavisen