Kultur

En konge takker av

Sterke enkeltprestasjoner preger Stein Winges sprikende teateroppsetning av «Kong Lear», med en på flere vis abdiserende konge i hovedrollen.

Dagsavisen anmelder

TEATER

«Kong Lear»

Av William Shakespeare

Regi: Stein Winge

Med Sverre Anker Ousdal, Nils Ole Oftebro, Anneke von der Lippe, Erik Hivju, Heidi Goldmann, Håkon Ramstad, Jan Sælid, Viktoria Winge, Ida Løken, m.fl.

Nationaltheatret, Amfiscenen

Nationaltheatrets «Kong Lear» står og faller på Sverre Anker Ousdal i rollen som den aldrende, hovmodige og gale kongen som i løpet av stykket går fra maktsyk til bare syk. Det er en symbolmettet og krevende rollefigur, og Ousdal utfører den med intensitet og bredt nyanseregister, fra det slagkraftige og beregnende, til det forvirrede og fortapte langt ut i det ytterste mørke. Hans tolkning av Shakespeares definitive tragedie holder sammen en teateroppsetning som for øvrig spriker i mange retninger. Regissør Stein Winge legger til og trekker fra, særlig når det gjelder virkemidler, og mer enn én gang blir valgene forstyrrende for både handling og tematisk konsensus etter som to store maktkamper i hver sin familie forenes i et spill om tronen som starter idet den gamle kongen Lear bestemmer seg for å dele sitt rike mellom sine tre døtre. Det handler om arv, løgn, galskap og den korrumperte kjærligheten i et spill med beksvarte understrømmer.

Shakespeare bygget Kong Lear på myten om en keltisk konge, Leir, som skulle dele sitt land mellom sine tre døtre. Han vil gi mest til den som elsker han mest, og krever uansett underkastelse som garanti for arven. De eldste døtrene Goneril (Heidi Goldmann) og Regan (Ida Løken) føyer han med glatte tunger og overdrevne kjærlighetserklæringer. Den yngste datteren Cordelia (Viktoria Winge) er farens øyesten. Hun sier som sant er at hun elsker han, men må ha plass til flere i sitt hjerte. Kong Lear blir rasende, gjør henne arveløs og forviser henne. Selv uten medgift reiser hun for å bli Frankrikes dronning. Lear innser ikke sin naivitet før Goneril som den første av døtrene trosser farens ønske om deres evige takknemlighet. Kong Lear støtes ut i kulden og inn i forvirring og voksende galskap. Ved sin side har han i forkledning hertugen av Kent, som han også forviste, og datteren Cordelia, forkledd som narr. De forsøker å ta vare på kongen og redde hans rike, men Lear er ikke den eneste som svikes av sine arvinger. Den hjemkomne sønnen Edmund lurer Lears fortrolige, hertugen av Gloucester, til å tro at eldstesønnen Edgar vil myrde faren i et komplott. Mens Edgar unnslipper ved å spille en gal fillefrans, knytter den slu Edmund bånd med kongsdøtrene.

Winge har satt opp «Kong Lear» på Nationaltheatret en gang før, i 1989 med Espen Skjønberg. I årets forestilling blander han det heraldiske og middelalderske med moderne sjangerimpulser, komplett med lystspillets slamrende dører etter hvert som figurene går inn og ut av handlingen. Her er en rocka yngstedatter, popkulturelle replikker og innfall og et til tider overdrevent formspråk, som når han lar kampen mellom brødrene Edgar (Jan Sælid) og Edmund (Mads Ousdal) utkjempes med komisk store sverd. Eller lar Regans ektemake Cornwall (Anneke von der Lippe) bytte kjønn, til og med nasjonalitet? Dette skaper humoristiske sekvenser som demper påtrykket i tragedien, uten at man bør henge seg for mye opp i en eventuell endret symbolikk rundt disse viktige brikkene i dramaet. Brutaliteten har hun til felles med Shakespeares Cornwall, men i Winges versjon står Regan fram og fullfører det Cornwall begynner på. Gjennom seksuelle og dominerende undertoner utfordrer Winge Shakespeares fordeling av makten. Samtidig kan man få inntrykk av at disse innfallene er lagt inn av regissøren kun for å gi seg selv noen spenningselementer å jobbe med, uten at det gagner oppsetningen. Dette spiller også inn på instrueringen av Viktoria Winge som Cordelia. Rollens tillagte opprørske uskyldsmine faller flatt i scener der kongsdatteren er forkledd som narr.

At den abdiserende skuespilleren Sverre Anker Ousdal selv er delvis blindet rent fysisk, og at to blad Ousdal og to blad Winge settes i spill, gir oppsetningen ytterligere lag av symbolikk som Winge ikke underslår. Han vektlegger en Lear som er blind for at de valgene han tar forsegler hans egen skjebne, og en hertug som blir brutalt blindet fordi han på samme vis ikke evner å se løgnen rett foran han. Sverre Anker Ousdal står fjellstøtt, og særlig siste halvdel, der den fallende kongen synker inn i sin egen galskap, er klippefast skuespill. På den andre fløyen er det særlig Jan Sælid som Edgar, eller gale Tom som han kamuflerer seg som i overdådig, dyrisk agering, som imponerer i samspillet med en sterk Nils Ole Oftebro som Gloucester.

Denne oppsetningen på Nationaltheatret handler om mer enn maktkamp i en iscenesatt fortelling. Det er Sverre Anker Ousdals farvel med teatret etter over fire tiår. Det er et antatt siste møte mellom to nestorer i norsk teater, men også en forestilling om å si fra seg makt, om å trekke seg og om å bli overkjørt. Det handler om alder, men også om tida i seg selv og et samfunn i stadig endring som griper inn i våre felles illusjoner og utfordringer. Shakespeares fortelling om skjøre, bitre og skadde familiebånd er i seg selv evig aktuell, men når Winge lar sine innfall virke inn som moderne pek i en middelaldersk setting, blir det også et bilde på at en tradisjonell kunstform og fortellermåte endres under press fra andre kanaler, og nye virkemidler tvinger seg fram. Slik kan selv et keltisk renkespill tillegges en japansk hårnålsleiemorder a la Tarantino.

mode.steinkjer@dagsavisen.no