Rundt nyttårstider har vi sett et halvt århundre tilbake på disse sidene, på et musikkbilde i rask endring. Også 1969 innebar forandring. Men kanskje hadde det skjedd for mye på for kort tid. Det var sikkert allerede noen som hevdet at rocken hadde nådd veis ende. Noen mener fortsatt at 60-tallet aldri ble overgått. Det er ikke en oppfatning vi deler på disse sidene, men for dem som ikke er evig nysgjerrige går det godt an å klare seg med musikken fra 60-årene, og ha det bra med den. Det var i alle fall evig nok å høre på i 1969.
The Beatles lagde sine to siste album dette året – først «Let It Be», etterpå «Abbey Road», selv om de kom ut omvendt rekkefølge. Så var det også slutt for gruppa, selv om det ble 1970 før verden fikk vite at alt var over, og «Let It Be» ble deres siste hit i deres egen samtid. Men jeg husker følelsen av storhet da «Get Back» ennå lå på listene, og gruppa plutselig slapp løs «The Ballad Of John And Yoko», som i sin strålende enkelthet demonstrerte at gruppefølelsen var i ferd med å forsvinne. Da albumet «Abbey Road» fulgte viste det seg at George Harrison hadde skrevet de to fineste sangene. Dette kunne ikke vare.
[ Les også: 1966 - Gode nye vibrasjoner ]
Rockens giganter: Elvis Presley kom med sine to siste minneverdige hitsingler i 1969, med «In The Ghetto» og «Suspicious Minds». Bob Dylan var på sitt beste (igjen), nå som countrysanger med «Nashville Skyline». The Rolling Stones sparket Brian Jones, som på mange måter var grunnleggeren av gruppa. Mens de forberedte sitt comeback med en storstilt gratiskonsert i Londons Hyde Park, kom nyheten om at Jones var funnet død i sitt svømmebasseng. Konserten to dager etter, for rundt en kvart million mennesker, var en følelsesladet affære.
Les også:
En advarsel før vi fortsetter gjennomgangen av 1969: Oppramsinger vil forekomme. Jeg klarer altså ikke å beherske meg. To andre grupper kom som stormskudd på hver sin side av Atlanteren: Creedence Clearwater Revival i USA og Fairport Convention i UK. Begge rakk å gi ut sine tre første album i 1969. Led Zeppelin rakk bare to. I 2019 skal tilhengere av nye artister være veldig glade hvis de får høre to-tre nye låter før året er omme. Men mange av sangene til CCR, Fairport og Led Zep var fullt på høyde med de få som lages av nye artister i dag.
Andre sentrale stunder i pophistorien sto i kø. Davids Bowie fikk omsider sitt store gjennombrudd med den helt enestående «Space Oddity», i tida etter den første månelandingen. Thunderclap Newman gikk til topps hjemme i Storbritannia med monumentale «Something In The Air», den eneste nr. 1-hiten vi vet om som har tatt til orde for væpna revolusjon. Ironisk nok samtidig med at John og Yoko som Plastic Ono Band kom med «Give Peace A Chance», et fromt omkved som lever videre 50 år etter.
[ Les også: 1967 - Det store spranget. ]
Den største enkeltstående hendelsen i musikklivet ble nok Woodstock-festivalen i USA. Et arrangement som vokste seg så stort at alt kunne gått galt. Så gikk det meste veldig godt, og da filmen og albumet kom året etter fikk vi høre om hendelsen på våre kanter også. Det var så «peace and love» at det knapt nok kunne være mulig. Idyllen varte helt til Rolling Stones’ store konsert på racerbanen Altamont tre måneder etterpå, der de hadde leid inn Hell’s Angeles som vakter, som drepte en svart mann blant publikum midt i opptredenen til Stones. Også dette ble en film («Gimme Shelter»), som ikke er like koselig å se igjen som «Woodstock».
Så var det alle disse albumene som kom, men aldri gikk sin vei, selv om vi ikke fikk hørt mange av dem før vi ble eldre og fikk bedre råd: «Scott 3» og «Scott 4», «Five Leaves Left» med Nick Drake, «Odessa» med Bee Gees, «In A Silent Way» med Miles Davis, «The Gilded Palace of Sin» med Gram Parsons og Flying Burrito Brothers, «Stand» med Sly & the Family Stone, «Dusty In Memphis», «Clouds» med Joni Mitchell. Og det første til Neil Young, parallelt med det første til Crosby, Stills & Nash! Det krevende «Ummagumma» avslørte ikke at Pink Floyd skulle bli neste tiårs største band. Debuten til The Stooges (med Iggy Pop i spissen) inneholdt faktisk en sang som het «1969»: «Another year with nothing to do», sang Iggy. Jeg oppfattet det ikke sånn selv. Jeg leste Tempo. Og hørte på popmusikk.
Også hitåret var godt. Tenke seg til: Det mest suksessrike singelbandet i Storbritannia i 1969 var Fleetwood Mac. Og dette var altså det første Mac, med gitaristene Peter Green, Danny Kirwan og Jeremy Spencer, som fikk tre STORE hits med trilogien «Albatross», «Man Of The World» og «Oh Well». Tre helt forskjellige låter, der den midterste godt kan være tidenes aller fineste, tristeste sang.
Selv var jeg 11 år da jeg for alvor forsto at det likevel ikke gikk an å stole på det store flertallets smak. Jeg begynte å lage mine egne hitlister. Jeg tar meg friheten til å nevne de tre første topplasseringene, siden jeg vet at disse vil vekke følelser hos mange andre også: «Blackberry Way» med The Move, «(If Paradise Is) Half As Nice» med Amen Corner og «Smile A Little Smile For Me» med The Flying Machine. Sistnevnte understreket behovet for min egen liste, siden den ikke slo an i vår del av verden i det hele tatt (men ble en stor hit i USA et halvt år senere).
Reggaemusikken gjorde sitt første store inntog på hitlistene med Desmond Dekkers «Israelites», Lee Perrys Uppsetters med «Return of Django» og «Liquidator» med Harry J All Stars. Og Max Romeos «Wet Dream», som jeg lurte på hvorfor aldri ble spilt på nedtellingene til Radio One og Radio Luxembourg, selv om den lå veldig godt an på de trykte salgslistene. En skjebne som også rammet «Je T’Aime Moi Non Plus» med Serge Gainsbourg og Jane Birkin før året var omme.
[ Les også: Den beste lyden av 1968 ]
En av årets siste hits var den siste singelen med Diana Ross og The Supremes: «Some Day We’ll Be Together Again». Vi har sluttet å holde pusten mens vi venter på at sangen skal gå i oppfyllelse. Et gjennombrudd til, helt på tampen av året: «I Want You Back» med The Jackson Five. Kanskje tidenes flotteste singelplate. Med en sanger som skulle komme til å markere seg videre det neste tiåret, og i mange (men altfor få) år til. Jeg vil også hevde at det aller, aller beste albumet fra 1969 er samlingen «Motown Chartbusters Vol. 3».
I Norge skjedde det veldig lite, men ASA Krogtofts singel «Rekkene» ble banebrytende for norsk-på-norsk. De som vil lese litt mer kan gå inn på «Musikkårets 1969» på Wikipedia: Der står det bare noen linjer om den norske finalen i Melodi Grand Prix, og at King Crimson ga ut debutalbumet «In The Court Of The Crimson King». Med dette er vel ytterpunktene av året definert.