Bilde 1 av 4
Nye takter

1966: Gode nye vibrasjoner

For 50 år siden eksploderte popmusikken. Fra å bare være lett underholdning omfattet nå musikken alt som livet hadde å by på.

Se bilder av stjernene i 1966 i bildeserien over!

I starten av 1966, åtte år gammel, oppdaget jeg popmusikken for alvor. Det vil si, det var mest gøy. Til å begynne med var det bare «Ti i skuddet» jeg hørte på. En liten time med popmusikk annenhver uke, så etterspørselen ble fort større enn tilbudet fra NRK. Jeg begynte å høre på Radio Luxemburg for å få et større verdensbilde. Og enda var det så veldig mye mer i 1966 som jeg først fikk vite om mange år senere.

Hovedoppslaget på de siste musikksidene i Arbeiderbladet i 1965 var «Brenda Lee – en popstjerne som også vil prege framtida». Spådommen slo ikke helt til. Avisa var ikke fremmed for nye tendenser i musikken, men dette var en helt alminnelig tolkning av tidens tilstand. Den gamle tida var ikke over i 1965. Men ei ny tid hadde vært i emning en stund allerede, og nå slo det helt ut i full blomst. Spreke, spennende hitlåter hadde man hørt i et par år allerede, men nå kom en ny dimensjon inn. En større visjon om musikk som mer enn bare underholdning.

Underholdning kunne selvfølgelig fortsatt være mer enn tøft nok. 1966 hadde «With A Girl Like You» og «I Can’t Control Myself» med The Troggs, «All Or Nothing» og «My mind’s Eye» med Small Faces, «Pretty Flamingo» og «Semi-Detached Suburban Mr. James» med Manfred Mann, «I Can’t Let Go» med The Hollies, «Hold Tight» med Dave Dee, Dozy, Beaky, Mick & Titch, (må trekker pusten innimellom her), «Gimme Somme Lovin» med Spencer Davies Group, «These Boots Are Made For Walkin’» med Nancy Sinatra, og «Summer In The City» med The Lovin Spoonful. «19th Nervous Breakdown» med The Rolling Stones låt nærmest skremmende. mens «The Sun Ain’t Gona Shine Anymore» med The Walker Brothers ble verdens tristeste flotte sang. Alle disse er fortsatt blant de aller beste sangene som er laget. Men i et historisk perspektiv er 1966 årets da albumet ble like viktig som hitsinglene.

Da jeg la meg tidlig 16. mai, for å stå tidlig opp og ta på meg finstasen for å gå i skoletoget, satt noen helt andre steder oppe til langt på natt og hørte på «Pet Sounds» med The Beach Boys» eller «Blonde On Blonde» med Bob Dylan. Som hadde kommet ut på samme dag. To album som fortsatt blir omtalt med ærefrykt når tidens beste plater diskuteres. «Blonde On Blonde» var det første dobbeltalbumet i den nye popmusikkens æra. Med en artist som hadde så mange nye ideer at han trengte to plater for å få plass til alle. Til tross for at den skulle vise seg å bli en av rockehistoriens mest banebrytende produksjoner var ikke «Pet Sounds» spesielt populær i kretsene rundt Brian Wilson. Mike Love i Beach Boys mente at plata ville være en katastrofe for bandet. Plateselskapet var heller ikke overbegeistret, og gjorde så lite for utgivelsen at den bare nådde en 10. plass på salgslista i USA. Men før året var omme fikk Beach Boys en kjempehit med «Good Vibrations». Spilt inn gjennom 17 økter i fire studioer.

LES OGSÅ: Frihet, farger og fin musikk

Brian Wilson hadde stor påvirkning på The Beatles. Som tok et stort sprang fra «Rubber Soul» i desember 1965 til «Revolver» sju måneder senere. The Beatles begynte å trekke seg tilbake fra livet som popstjerner. De bestemte seg for å slutte å turnere, siden ingen hørte hva de spilte uansett. Nå fikk de mer tid til å tenke, og å eksperimentere med både det ene og det andre. Dette skulle få stor betydning videre. Singelen som koblet med «Yellow Submarine» med «Eleanor Rigby» (begge fra «Revolver») er det beste eksempelet på den gamle og nye tida – på denne ene siden en sang som selv mitt nå niårige jeg syntes hørtes litt tøysete ut. På den andre siden, en uendelig trist sang om alle de ensomme menneskene, arrangert for styrkekvartett, ikke elektrisk gitar, bass og trommer.

LES OGSÅ: Geniet i arbeid igjen

Jeg merket nok ikke albumets komme. En LP kostet nøyaktig 25 ganger mer enn siste nummer av Donald Duck & Co. I dag koster Donald 42 kroner, så kan dere regne ut selv. Derfor var det bare de noe eldre, og litt mer viderekomne som fikk med seg «Freak Out» med Mothers Of Invention, «Jefferson Airplane Takes Off», «Fresh Cream», eller at The Byrds gikk inn i «5th Dimension» med «Eight Miles High». For ikke å snakke om «Da Capo» med Love, som hadde 18 minutter lange «Revelation» på side 2, men også innhold to minutter lange «Seven And Seven Is», som Jon Savage i sin nye bok om 1966 beskriver som den kanskje mest ekstreme sangen som noen gang har vært en hit i USA. Savages «1966 – The Year The Decade Exploded» setter den musikalske revolusjonen inn i et større samfunnsmessig perspektiv. Han tar utgangspunkt i én sang fra hver måned, og bruker disse til å belyse forholdet mellom en kultur i forandring og verden som formet den.

I norske forsøkte man å henge med så godt som man kunne. The Vanguards fikk store hits med «Lykkeveien» og «Mot ukjent sted», og det var svært omdiskutert om dette var god nok takt og tone i en ny tid. Derimot kom The Pussycats med to LPer, «Psst Psst» og «Mrrr Mrrr», som viste veien videre. Uten å være grensesprengende på samme måte som deres konkurrenter i USA og Storbritannia. Dette må bare sies enda en gang: Mens deres konkurrenter hadde begynt å lage sanger med tekster som satte livet på spissen hadde man i Norge mer enn nok med å forsøke å uttrykke seg på engelsk så godt som man kunne. Sanger blir gjerne enda litt bedre når vi forstår hva de handler om. «Sunny Afternoon» med The Kinks blir enda litt bedre når den ikke bare representerer en ettermiddag i sola, men også forteller om en usympatisk forhenværende kakse om sitter fattig og forlatt igjen og forsøker å nyte livet så godt han kan.

Mot slutten av 1966 kom Pop-Revyen ut før første gang, på billig avispapir, 35 øre kostet det i kiosken, som et alternativ til Popnytt med sine flotte fargebilder på glanset papir. Og en fascinerende erkjennelse av at det kunne være like spennende å lese det noen hadde skrevet om musikk, som å se på bilder av dem som hadde laget den. Tenk å ha en sånn jobb! En helt ny verden var i ferd med å åpne seg. I rasende fart. Om et år skal jeg fortelle om 1967 på disse sidene. Jeg gleder meg allerede.

Mer fra: Nye takter