1967 er et eget kapittel i pophistorien. Da Den norske Bokklubben i 1986 lanserte det omfangsrike, 20 bind store bokverket «Historien om rock» (alt var rock den gangen), ble det presentert med et bredt distribuert særtrykk som handlet nettopp om 1967. Året da alt kunne skje. «Musikken var ikke lenger ren tankeflukt for en frustrert generasjon, den var blitt selve symbolet for denne generasjonen. Det var en generasjon som trodde på virkelige forandringer, enten de var av sosial, politisk eller personlig art. Musikken måtte bli mer ekspressiv for å tydeliggjøre disse tankene», skrev den britiske musikksosiologen Simon Frith i sin lange presentasjon av 1967.
1966 hadde hatt sine store stunder. Med «Pet Sounds», «Blonde On Blonde» og «Revolver», tre av tidenes beste album, fra tre navn som hadde satt sitt sterke preg på de fire-fem årene i forveien. Men var det ikke på tide med noe nytt nå? Mine damer og herrer, her kom Pink Floyd, Jimi Hendrix Experience, Bee Gees, Cream, Grateful Dead, The Doors, Mothes Of Invention og en lang rekke andre for første gang. Men først og fremst var det, litt på tvers av tidsånden, The Monkees.
The Monkees hadde slått gjennom på tampen av 1966, med TV-serien sin, og singelen «Last Train To Clarksville». Ved inngangen til 1967 brøt Monkeemania ut for alvor. Årets startet med «I’m A Believer» på toppen av hitlistene. Om de fleste andre år ville vi spøkefullt sagt at herfra kunne det bare gå nedover. Her var det bare begynnelsen. The Monkees’ rake motsetning var Jimi Hendrix. som vi først fikk vite om fordi han også spilte gitar med tennene. Så fikk vi høre styggvakre «Hey Joe», og skjønte at dette virkelig var noe helt nytt. The Monkees tok med seg Jimi Hendrix som oppvarming på en stor turne. Kombinasjonen var visst ikke helt ideell.
1967 fikk ikke en veldig god start på hitlistene ellers. I Storbritannia dominerte en rekke svært familievennlige artister, og stemningen nådde bunnen da Engelbert Humperdinck gikk til topps med svulstige «Release Me». Ikke på bekostning av hvem som helst, men av The Beatles med «Penny Lane» og «Strawberry Fields Forever» på hver sin side av samme singel. At denne ikke nådde førsteplassen skulle snart bare bli en liten parentes i den store fortellingen om 1967. The Beatles skulle i alle fall få sin oppreisning.
Listepopen nådde et nytt nivå i 1967. Det var de store hitlåtene som var mitt 1967. De formative årene kan ha en viss betydning, men jeg mener at det aldri har vært en bedre hitliste enn sommeren 1967. «A Whiter Shade Of Pale» med Procol Harum, «Waterloo Sunset» med The Kinks, «Alternate Title» med The Monkees, «Groovin» med The Young Rascals, «The Happening» med The Supremes, «Respect» med Aretha Franklin, ikke forsøk å stoppe meg nå, «She’d Rather Be With Me» med The Turtles, «Carrie Anne» med The Hollies», «New York Mining Disaster 1941» med Bee Gees, «The Wind Cries Mary» med Hendrix, «Paper Sun» med Traffic, «See Emily Play» med Pink Floyd, «I Was Made To Love Her» med Stevie Wonder, «You Only Live Twice» med Nancy Sinatra, «Heroes And Villains» med Beach Boys, ikke stopp meg sa jeg, jeg må bare ha med den som ble den aller mest populær i Norge også, «Silence Is Golden» med The Tremeloes, Ok, jeg stopper der, men kunne lagt til enda flere.
[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]
I 1967 ble mange helt vidunderlig oppfinnsomme låter stor publikumsfavoritter. Noen enda mer bevissthetsutvidende album måtte vente lenger på den store anerkjennelsen, men satte sakte, men sikkert sitt preg på pophistorien de også. Albumet som kunstform med alle muligheter nådde nye høyder da The Beatles ga ut «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band» 1. juni. I et studio ved siden av hadde Syd Barrets Pink Floyd laget det grensesprengende, bevissthetsutvidende debutalbumet «Piper At The Gates Of Dawn». Det siste skjønte jeg ikke før lenge etterpå, fordi det var umulig å få meg seg alt. I alle fall for tiåringer som ikke hadde råd til å kjøpe LP-er, og som ikke akkurat ble hjulpet videre av den norske rikskringkastingen. Men Love ga ut «Forever Changes». nå kom «Velvet Underground And Nico». «Songs Of Leonard Cohen» og «The 5000 Spirits Or The Layers Of The Onion» med Incredible String Band. Men Bob Dylans «The Basement Tapes» kom ikke ut før det var gått åtte år til. Jeg tror det tok 30 år før jeg fikk høre hele «Walk Away Renee/Pretty Ballerina»-albumet til The Left Banke. Ikke hørt det ennå? Bedre 50 år for sent enn aldri.
Et av høydepunktene i 1967 kom 25, juni med TV-programmet «Our World» en verdensomspennende direktesendt sending med innslag fra en rekke forskjellige land. Storbritannias bidrag var en direktesendt innspilling av «All You Need Is Love» med The Beatles. Veldig typisk for 1967 dette. Tre uker etter utgivelsen av «Sgt. Pepper’s» hadde The Beatles altså allerede en helt ny sang oppe i ermet, og den ristet de ut for halve jordas befolkning, hjulpet av allsang fra venner som Mick Jagger, Marianne Faithfull. Donovan og Eric Clapton Og denne gangen ble de nummer 1, både her og der.
Et stort, nytt ungdomsopprør hørte sammen med den nye musikken. Mens popmusikken hadde glidd inn i det etablerte kom den nye rocken igjen i konflikt med samfunnet, som den første av tiårssyklusene som senere skulle føre til punkrock (1977) og rave (1987), før de nye generasjonene ikke lenger klarte å finne på noe nytt. Sammen med flower power og peace’n’love kom psykedelia, inspirert av enda mer avanserte dopingmidler, der musikk og bilder fløy ut i kaskader av farger og forvrengning. Slik at til og med The Rolling Stones var «2.000 Light Years Away From Home», kom i fengsel en liten stund, og ikke hadde sitt beste år, selv om det må ha vært stas at tittelen på «Let’s Spend The Night Together» tidlig i 1967 ble for drøy for amerikansk TV, og B-sida «Ruby Tuesday» er jo en av deres fineste sanger.
San Francisco ble et mytisk midtpunkt for den nye hippiebevegelsen. Vi hørte om byen i idylliske «San Francisco» med Scott McKenzie, «Let’s Go To San Francisco» med Flowerpot Men og «San Franciscan Nights» med Eric Burdon & The Animals. Det var der vi skulle vært, ikke på folkeskolen i en liten by på den norske vestkysten. Den første store popfestivalen, men en rekke av tidens mest utagerende artister på scenen, gikk av stabelen like ved i Monterey, og byens nye magasin Rolling Stone satte en standard for motkulturell presse.
I mellomtiden, på vår side av Atlanteren, ble piratradioene utenfor den britiske kysten stengt. Den offentlige erstatningen for de unge var BBCs Radio 1, som åpnet 30. september med å spille «Flowers In The Rain» med The Move, en av de mest tidstypiske 1967-sangene det går an å tenke seg. Året gikk mot slutten med en rekke av de andre mest tidstypiske hitlåtene. Nå kom «Itchycoo Park» med Small Faces, «Love Is All Around» med The Troggs, «Hole In My Shoe» med Traffic, «Excerpt From A Teenage Opera» med Keith West, «Kites» med Simon Dupree and The Big Sound, «From The Underworld» med The Herd og «Baby Now That I’ve Found You» med The Foundation. Den ene flottere enn den andre. Procol Harum satte alt på spissen ved å følge opp «A Whiter Shade Of Pale» med en sang som var bedre, nemlig «Homburg».
Popmusikken kom stadig oftere til Norge, med en rekke store konsertbesøk, med The Who, Small Faces, den aller første konserten til Traffic, og det legendariske Stax-showet i Njårdhallen. Nå skulle vi gjerne sluttet med å skrive at de nye tidene også viste seg i den norske popmusikken. Dessverre er det ikke så mye å huske. The Pussycats var litt på retur, selv om de ga ut et par fine singler. En lite kjent klassiker er singelen “Tree Of Love” med trondheimsgruppa Difference, som langt, langt senere ble kjent som Travelling Strawberries i “The Julekalender”. Men én sang ruver over alle de andre i Norge dette året: «Graveyard Paradise» med gruppa 1-2-6, og Asa Krogtoft i spissen. En bemerkelsesverdig moden dylansk sang, ikke minst til å være laget av en 18-åring. 1-2-6 rakk å spille inn et fint album før de, i kjent norsk stil, var oppløst før 1967 var over.