1972: Nye og gamle popdrømmer

1972 startet med en åtte og et halvt minutt lang hitlåt som hyllet de gamle rockeheltene, og sørget over drømmene som forsvant: «American Pie» med Don McLean, en sang som morsomt nok viste at det fortsatt gikk an å lage nye sanger som ble husket i en evighet etterpå. Til høsten kommer Don McLean til Bergen, Stavanger og Oslo på sin «50th Anniversary «American Pie» Tour». Don McLean sang om «the day the music died», men popmusikken lever videre.

Senere i 1972 fikk det gamle rockidolet Rick(y) Nelson sin første store hit på over 10 år med «Garden Party». Denne sangen fortalte om et nostalgitreff i Madison Square Garden, der Nelson stilte opp som han pleide i den nye tida, i tidsriktig tidlig 70-talls countryrock-antrekk. Han spilte pliktskyldigst «Hello Mary Lou» og andre gamle favoritter, men ingen kjente ham igjen. Dette ville han ikke være med på lenger. Men mange hadde begynt å stille spørsmål om popmusikken heretter bare skulle være nostalgi.

[ 1971 - et stort år for klassisk pop og rock ]

Her er vi altså 50 år senere, og skal hylle alle de andre sangene som er 50 år gamle. Det er viktig å gjøre det uten å henfalle til en «alt var bedre før i tiden»-sukking. For ett år siden skrev vi på denne plassen om 1971. Et år som var en sann svir av det som senere er blitt kalt «klassiske album». Lignede lister dukket opp andre steder også, og førte i konservative kretser til en oppblomstring av oppfatningen av de gode tidene for lengst er forbi. Det kan vi over 60 gjerne synes, men å tro at dagens ungdom kommer til å foretrekke musikken fra 1972 når de blir over 60, det regner jeg som lite sannsynlig.

Noen av de eldre kommer også til å mene at 1972 ikke var helt på høyde med 1971. Lista over klassiske album er kanskje ikke like formidabel, men dette handler mer om tilfeldighetens spill enn tidsånden. Hvis det i det hele tatt stemmer. Et av mine beste minner fra 1972 er å være oppe midt på natta da Radio Luxembourg hadde premiere på Neil Youngs «Harvest», avspilt i sin helhet. Jeg tok den opp på spolebåndopptaker, med mellombølgeradioens noe spesielle lydforhold, og kunne sangene utenat før plata var kommet ut.

[ Pop i 1970 - spenning ute, kjedelig hjemme ]

Kort etter kom New Musical Express med en flexidisk heftet til avisa. En løvtynn vinylplate med smakebiter fra Rolling Stones’ kommende «Exile On Main St.», knyttet sammen med en slags tittelsang for albumet som aldri har vært utgitt andre steder – ikke engang på selve albumet, som skulle vise seg å inneholde mye mer. Stones var på sitt beste! På ex-Beatles-fronten var det roligere, men Paul McCartney og John Lennon kom hver på sin kant til enighet i de politiske utspillene «Give Ireland Back To The Irish» (formelt med Wings) og «Luck Of The Irish».

[ Pop i 1969: Enden av en æra  ]

Et par andre av tidenes største artister etablerte seg for evig og alltid i 1972. Elton John ga ut albumet «Honky Chateau», anført av singelen «Rocket Man», og viste at han var en artist som var kommet for å bli. Dette var ikke en selvfølge året i forveien, da få brydde seg om hans eksellente «Madman Across The Water».

Etter å ha gitt ut fire fine album, og en rekke store singler uten det store oppstusset, ble David Bowie en av Storbritannias, og etter hvert verdens største stjerner. Først med singelen «Starman», så med det påfølgende albumet «The Rise And Fall Of Ziggy Stardust And The Spiders From Mars». Etter dette fikk forgjengeren «Hunky Dory» et fortjent oppsving. Albumet hadde floppet da det kom ut rett før jul i 1971, og kan for alle praktiske formål også regnes med i arven fra 1972. Bowie produserte også Lou Reeds «Transformer», som ikke fikk full oppmerksomhet før «Walk On The Wild» ble en internasjonal hit i 1973. Mot slutten av et hektisk år for ham gikk Bowie i studio for å produsere «Raw Power» med Iggy & The Stooges også, men nå foregriper vi begivenhetenes gang.

[ Pop i 1968: 50 år gammel kjærlighet ]

Bowie, og til en viss grad Elton John, var forgrunnsfigurer i glamrocken. Her var fortsatt T. Rex store, med «Telegram Sam» og «Metal Guru» på topp. Marc Bolan visste det ikke da, vi kunne nesten ikke tenke oss det selv, men han skulle aldri komme like høyt på listene igjen. I stedet ble Slade de nye store, med en rekke hits som fortsatt høres like jublende entusiastiske ut

Jeg kan gi dere flere klassiske album hvis det er det det kommer an på: «Close To The Edge» med Yes, «Argus» med Wishbone Ash, «Something/Anything» med Todd Rundgren, «Pink Moon» med Nick Drake, «Caravanserai» med Santana, «Foxtrot» med Genesis, «Never A Dull Moment» med Rod Stewart, «For The Roses» med Joni Mitchell, «Machine Head» med Deep Purple og «Paul Simon» med, ja, jeg mener det var Paul Simon. Verden fikk også de første albumene til Roxy Music, Steely Dan, The Eagles, Blue Oyster Cult og de evige kultheltene Big Star.

Grateful Dead la ut på en sagnomsust europaturne, som også ble trippelalbumet «Europe ‘72», som blant mange trippelalbum med Grateful Dead regnes som et av deres aller beste. Nitty Gritty Dirt Band tok et dristig skritt tilbake fra countryrocken da de etter entusiastisk overtaling fikk med seg bluegrassveteranene fra gamle dager på dobbeltalbumet «Will The Circle Be Unbroken».

[ Pop i 1967: Det store spranget ]

Vi skal være forsiktige med å henfalle til en alminnelig rock-kanon når vi vurderer musikken fra dette året. Et av de beste, og mest populære albumene fra 1972 er «A Song for You» med The Carpenters, som inneholdt fem hitsingler, deriblant «Goodbye To Love», som jeg også vil hevde var en av årets beste. Gitarsoloen til Tony Peluso på «Goodbye To Love» konkurrerer om årets beste med Elliott Randalls utspill på «Reelin’ In The Years » med Steely Dan.

Og så var det all den herlige soulmusikken, da. Aretha Franklin kom først med studioalbumet «Young, Gifted And Black», etterfulgt av opptaket av gospelkonserten «Amazing Grace», som i nyere tid også er blitt en lovprist film. Soulen var ellers preget av Stevie Wonders fortsatte vekst, med to album, «Music Of My Mind» og «Talking Book», der han stadig sterkere markerte seg som en visjonær artist, fortsatt innenfor Motown-maskineriet. Også Al Green rakk å gi ut to av sine mest fremragende album med «Let’s Stay Together» og «I’m Still In Love With You».

Curtis Mayfields «Superfly»-soundtrack var også med på å definere soulåret, sammen med «The World Is A Ghetto» med War. Og en nesten uendelig lang rekke soulhits som fortsatt spilles med stor hengivenhet: «Lean On Me» med Bill Withers, «Have You Seen Her» med The Chi-Lites, «Family Affair» med Sly & The Family Stone, «Betcha By Golly Wow» med The Stylistics, «Back Stabbers» med The O’Jays, «Why Can’t We Live Together» med Timmy Thomas, (nå begynner jeg å miste pusten her), «Papa Was A Rolling Stone» med The Temptations, og ikke minst Roberta Flacks «First Time Ever I Saw Your Face». Sistnevnte en overligger fra 1969, men den fikk Grammy-prisen for beste plate for 1972. Flack utmerket seg også med et duettalbum med Donny Hathaway dette året.

Reggaen nådde en milepæl. Bob Marley fikk kontrakt med Island Records, men det var en annen utgivelse som banet veien for lyden fra Jamaica. Jimmy Cliff spilte hovedrollen i actionfilmen «The Harder They Come», og plata med sangene fra filmen ble den første som ga reggaemusikken anerkjennelse i mer rockistiske kretser.

[ Pop i 1966: Nye, gode vibrasjoner ]

Vi skal være forsiktige med å henfalle til alminnelig albumrangering når vi vurderer musikken fra dette året. Jeg synes at singellistene hadde mange av de mest spennende noensinne: «School’s Out» med Alice Cooper, «All The Young Dudes» med Mott The Hoople, «Silver Machine» med Hawkwind (sunget av bassisten Lemmy Kilminster), «Virginia Plain» med Roxy Music, «Standing in The Road» med Blackfoot Sue, «It’s A Plain Shame» med den foreløpige mindre kjente Peter Frampton, og «Crazy Horses» med The Osmonds (ja, virkelig). Jeg må bare beklage all denne oppramsingen, men jeg blir så revet med. Dere skulle bare vite alt jeg har strøket i siste omgang.

Den norske popmusikken var også på vei mot bedre tider, etter noen særdeles magre år. Nå kom de første albumene med Prudence og Popol Vuh, som skulle blir de dominerende rockebandene lokalt i årene etterpå, og la grunnlaget for Åge Aleksandersen og Jahn Teigen som to av landets største legender gjennom alle tider. Popol Vuh var forresten enda bedre i sin siste utblåsning under navnet Armand Sumpe d.e., med singelen «Fly High». Som alle må spille høyt NÅ! Aunt Mary befestet posisjonen med «Janus», deres kanskje beste album. Hole In The Wall ga ut sitt flotte første album. Visebølgen fortsatte, med Finn Kalviks «Finn», «Garman» med Ole Paus og Tobben & Eros debut «Fordums frukter friske frø».

Det norske platebransjen var blitt sterk nok til å innstifte en egen pris for de beste platene. Uten for mange klasser foreløpig da Spellemannprisene for 1972 ble delt ut, tidlig i 1973. Popol Vuh ble beste gruppe, Kirsti Sparboe beste kvinnelige artist, Erik Bye beste mannlige, og Knutsen & Ludvigsen fikk prisen for årets barneplate for «Brunost No Igjæn». 50 år etter er det nok denne barneplata som står igjen som den som best tok den nye popmusikken på pulsen. Og sannsynligvis det albumet fra 1972 jeg har hørt aller mest på i årene som har gått siden.