– Samtidig som vi begynte med dette prosjektet og gjorde leseprøver, invaderte Russland Ukraina. Vi snakket om det og trakk paralleller hele tiden. Det var veldig sterkt, sier Jon Øigarden til Dagsavisen.
Vi møter ham i forbindelse med lanseringen av Viaplays nye storsatsing og deres første norske spillefilm: «Gulltransporten». Filmen er basert på den sanne historien om nordmennene som måtte redde Norges gull før nazistene fikk tak i det i 1940. Å spille i en film som tar for seg en tilbakelagt tid med krig og grusomheter, samtidig som det foregår en krig i Europa, beskriver Øigarden som litt absurd.
– Jeg leste «leve Norge» i manuset og tenkte at det kan man vel ikke si, det høres rart ut. Men så ser og hører jeg på nyhetene at ukrainerne sier «leve Ukraina». Da skjønte jeg at dette er fjernt, men allikevel veldig nært, sier han og legger til:
– Det er snakk om helt vanlige mennesker som gjør en motstand, som vil ta vare på og beskytte landet sitt. Det er ikke så vanskelig å sette seg inn i det, men jeg er ikke i nærheten av å forstå hvordan det virkelig er.
Med seg på laget har Øigarden kjente skuespillere som Eivind Sander, Sven Nordin, Axel Bøyum, Morten Svartveit og Ida Elise Broch.
«Er det mulig?»
Jon Øigarden spiller Fredrik Haslund, som er sekretær på Stortinget og blir satt til å lede dette farlige, men viktige oppdraget om å redde Norges gullbeholdning. I løpet av noen kaotiske timer på okkupasjonsdagen 9. april ble et ganske tilfeldig knippe mennesker uten militærtrening satt sammen: Haslunds søster Nini, en bankfusjoner, en lastebilsjåfør og datidens kanskje største norske kjendis – dikteren Nordahl Grieg.
Ingen visste hvilken reise de hadde fremfor seg, og at den skulle bli helt avgjørende for Norge som nasjon. På to måneder måtte reisefølget med 50 tonn gull på en landsomspennende tur, fra Oslo via Hamar til Lillehammer, videre til Dombås og Åndalsnes, og derfra til Molde og videre til Tromsø før gullet kunne seile trygt ut med de allierte som vaktmannskap.
Selv hadde ikke Øigarden noe særlig kunnskap om denne historien fra før av.
– Jeg hadde hørt om gulltransporten litt vakt, men jeg visste ikke hva det innebar. Da jeg forsto det tenkte jeg: herregud, for en fantastisk historie. Er det mulig? Har de gjort dette? Det er litt surrealistisk.
Nå som han kjenner til historien, tar han seg i å tenke at alle andre også gjør det. Men erfaringene hans viser at det heller er motsatt.
– Veldig mange har ikke hørt om denne historien fra krigen. Det som er fint med en film som dette, er at den kan fungere informativt.
Han er også glad for at «Gulltransporten», som føyer seg i rekka av mange norske krigsfilmer, ikke bare baserer seg på krig og forferdeligheter.
– Ingen blir deportert eller drept, det er få ubehageligheter. Egentlig er det en veldig fin historie fra en forferdelig tid. Det er ingen heltefilm, men en film om en innsats fra frivillige, vanlige mennesker som får til noe ekstremt viktig. Gullet var Norges oljefond.
[ «Troll» setter Netflix-rekord for seertall verden over ]
Fascinasjon for andre verdenskrig
De siste årene har norske filmprodusenter bydd på krigsfilmer som «Kongens nei», «Den største forbrytelsen», «Krigsseileren» og «Kampen om Narvik». Sistnevnte får omsider premiere 25. desember i år, etter utallige pandemiforskyvninger.
– Er andre verdenskrig et tema vi stadig lar oss fascinere av?
– Det er åpenbart at man er nysgjerrig. Ingen filmer er like selv om mange omfatter samme tid. Andre verdenskrig var den siste krigen i Europa, før Russland invaderte Ukraina. Det tyskerne gjorde, det de prøvde å utrette, er så drøyt at man nesten ikke tror på det. Samtidig vet vi at det har skjedd, og at bitte lille Norge var en del av den krigen, svarer Øigarden.
Han tror at krig, det brutale og ikke-demokratiske ved det, er det som skaper en fascinasjon blant folk.
– Det er vel også en fascinasjon av at vi klarte oss på en eller annen måte, sier han.
[ Ny sesong av «Exit»: Nå skal de cashe inn på det grønne skiftet ]
Sendes i ti land
Å spille en mann som er ansvarlig for å frakte massive mengder norsk gull krever sitt som skuespiller.
– Hvis tyskerne fikk tak i gullet hadde vi sponset deres krigsmaskineri, mens vi trengte det for å bygge opp landet vårt igjen. Det var viktig, skummelt og farlig, og innebar også en stahet: når de først ble bomba, skulle de ikke gi seg. Det er klart det er et enormt press, sier Øigarden.
Eksplosjonene og sprengningene vi ser i filmen, skjer også under innspillingen, forklarer han.
– Vi kjente på et eller annet trykk, det uforutsigbare. Man blir konfrontert med at man kan dø. Jeg kan ane hva disse menneskene har følt.
Som i alle andre jobber han gjør som skuespiller, krevde også denne at han til stadighet var skjerpa.
– Det er sånn det er, og det er det som er gøy. Å få lov til å være i en annen tid, med kostyme, gamle lokomotiv, biler og skip gjør at man tror på det selv. Det er deilig å få slik hjelp, og ikke forholde seg til bluescreens.
Med bluescreen kan bestemte farger i filmopptaket, for eksempel i form av en blå eller grønn bakgrunn, erstattes med andre bilder. Teknikken erstatter gammeldags bakgrunnsprojeksjon.
«Gulltransporten» skal sendes i ti andre land. Først ut er USA og Storbritannia.
– Det er kjempefint at vi får fortalt denne historien til et bredt publikum, sier Øigarden.
Han synes det er sprekt av Viaplay å satse så stort.
– Man vet aldri om det blir en suksess eller ei.
[ Anmeldelse av Dødsdansen: Scener fra et jævelskap ]
Fire store roller
«Gulltransporten» er ikke det eneste Jon Øigarden er aktuell med for tiden. Snarere tvert imot, fjeset hans er å se på flere strømmetjenester, samt en teaterscene. Han spiller stortingssekretæren som får et viktig oppdrag i krigen i «Gulltransporten», den utstøtte kapteinen Edgar, mannen til Alice (Pia Tjelta) i August Strindbergs «Dødsdansen» på Nationaltheatret, den trivelige, men ensomme bartenderen Marius i Netflix-serien «Julestorm» og ikke minst Jeppe Schøitt i NRK-suksessen «Exit» som kommer med tredje og siste sesong til våren. Alle rollene er vidt forskjellige karakterer, med få fellestrekk.
– Da vi holdt på med «Gulltransporten» jobbet jeg også med «Julestorm» og Exit. Det var mye jobb forrige halvår, sier Øigarden.
Nå gleder han seg til å se alle prosjektene han har bidratt til.
– Jeg håper jo alt jeg er med på blir bra, men man vet jo aldri. Det har vært gøy å hoppe fra det ene til det andre. «Gulltransporten» og «Exit» er to vidt forskjellige prosjekter, og det liker jeg. Har jeg spist mye tunfisk er det godt med litt biff, ikke sant.
En mer smertefull prosess
På toppen av det hele kom «Dødsdansen», hvor Øigarden returnerer til teaterscenen etter ti år av. Dødsdansen har gått på Torshovteatret gjennom høsten, og settes opp på nytt på Nationaltheatrets hovedscene på nyåret.
– Uttrykksmessig er det en helt annen måte å jobbe og forberede seg på med teater.
Han beskriver det som mer smertefullt enn det å jobbe med film og TV.
– Det innebærer mye mer nerver. Jeg var nervøs hver dag. Det å stå foran et publikum er ingen drøm i seg selv. Men hvis man er med på noe man føler at man får til og er interessert i, så blir det gøy.
Han innrømmer at det koster han litt å skulle stå foran et publikum flere kvelder i uka.
– Men vi har hatt det fint sammen og er fornøyde selv.
– Snart kommer også tredje sesong av «Exit», en serie mange har ganske høye forventninger til?
– Det eneste jeg håper er at det blir så bra som vi selv ønsker og tror at det er. Man vet aldri hva folk synes. Da vi jobbet med første sesong trodde vi dette skulle bli en smal greie, men der tok vi feil.
[ Hun tegner lyset i mørketida (+) ]
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
