---
5
FILM
«The Woman King»
Regi: Gina Prince-Bythewood
USA, 2022
---
De spektakulære og likevel jordnære krigsscenene i «The Woman King» løfter fram en helt spesiell historie om en kvinnelig stridsstyrke med røtter i virkeligheten. Agojiene besto av flere tusen soldater, fryktet for sin hensynsløshet og styrke både samlet og individuelt, som var med på å endre maktforholdene i Vest-Afrika. Denne historien har Viola Davis gått inn i med hud og hår, i den grad at hun har vært medprodusent på «The Woman King». En actionfilm lagt til Afrika for 200 år siden med Davis selv i hovedrollen som general Nanisca. Hun er en beintøff kriger som leder sine regimenter av kun kvinnelige soldater uten å utvise nåde verken dem, seg selv eller fienden. Som hun sier til krigerne hun leder, det er bedre å kutte strupen på seg selv enn å bli tatt til fange av en mann eller slavehandler.
Det er mye som gjør denne filmen til noe av det mest positive vi kan se på kino i øyeblikket. For det første er den en rendyrket og episk actionfilm om maktkamp og sterke personligheter, med handling lagt til Vest-Afrika og med svarte skuespillere i så godt som alle rollene. Men det er også en film som går inn i ubehaget rundt slavehandelen, med et utgangspunkt som i moralsk forstand også handler om solidaritet og som symboliserer frigjørelse fra undertrykkelse og rasediskriminering på et større plan.
«The Woman King» er en amerikansk produksjon, og det kommer ikke som noen overraskelse at Viola Davis hadde litt av en kamp å få den finansiert. Seks år tok det å oppnå et budsjett på 50 millioner dollar, og bli kvitt de til enhver tid aktuelle filmstudioenes krav om at en av hovedrollene måtte være en hvit mann. Regissøren Gina Prince-Bythewood («Bienes hemmelige liv») ble verdifull i sammenhengen. Hun var den første svarte kvinnelige regissøren som fikk en superheltfilm mellom hendene, nærmere bestemt «The Old Guard», og har dessuten lang erfaring med fartsfylte dramaer enten det handler om sport eller action.
[ Den norske Netflix-storfilmen «Troll» er eventyrlig action på høyt nivå (+) ]
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/5Q5P2WSIWVC3JKD2DBPIBCPUIE.jpg)
Prince-Bythewood gjør «The Woman King» til en eksplosiv koreografert fryd for øyet, med på alle vis muskuløse slagscener og nærkamper hvor spyd og lange kniver er blankkvesset for død og lemlestelse. Treningen og de reelle kampene består blant annet av å kutte hodet av fienden med et eneste sveip. Likevel er Prince-Bythewood forsiktig med den altfor visuelle volden. Det meste av drap, lemlestelser og en temmelig innstudert måte å stikke ut fiendens øyne på, skjer akkurat utenfor kameraets linse, som igjen overlater de mest brutale aspektene ved kampscenene til fantasien. Det er åpenbart at dette er gjort for å nå et større publikum, og at viktigheten av å gi filmen et så bredt marked som mulig har vært tungtveiende opp mot den voksende trenden med å vise eksplisitt vold.
[ Dette er norsk films svar på Bonnie & Clyde (+) ]
I «The Woman King» er bakteppet rivaliseringen mellom to av de mest betydelige vestafrikanske monarkiene i en tid da slavehandelen tilspisses inn mot midten av 1800-tallet. I kongedømmet Dahomey, som lå innerst i Beninbukta i dagens Benin, regjerte kong Ghezo (1818-1858), i filmen spilt av John Boyega. Dahomey hadde i begynnelsen av Ghezos tidlige regjeringstid et skjørt handelsforhold med det tilgrensende Oyo-imperiet i dagens Nigeria. Dette var en tid da lokale kongedømmer opplevde enorm materiell og territorial vekst på grunn av handelen med kolonimaktene, ikke minst slavehandel som både omfattet skipingen av slaver over Atlanteren og salg til lokale slavedrivere i deler av Afrika.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/WEQV3FIT6BA5NPQDCRBES6Q3LU.jpg)
Noen har ment at filmen underspiller Dahomey-monarkiets sterke involvering i handel med slaver, både menn, kvinner og barn som ble tatt som krigsfanger, krigsbytter eller på andre vis ble utnyttet av overmakten. Slik «The Woman King» framstår handler den ikke først og fremst om det store historiske bakteppet, og er da heller ingen eksakt historisk framstilling, men et handlingsmettet drama inspirert av et gitt tidsbilde og den tenkte dynamikken innad i den kvinnelige hæren. Verken filmens Nanisca eller andre av de kvinnelige krigerne er bygd på virkelige personer, men konstruksjoner bygd på navn man har funnet i nedtegnelser. Kun kong Ghezo i filmen er en reell person.
[ Til Roskilde og Tons of Rock: – Et nytt nivå av et brennende helvete ]
Hvordan Agojiene oppsto er også uklart, men bøker og rapporter fra samtidige europeiske etnografer hevdet at de kvinnelige styrkene ble etablert allerede på 1700-tallet. En teori var at de opprinnelig var jegere, en mer trolig teori er at regentene valgte kvinnelige soldater til å vokte palasset, siden kvinner hadde adgang og mennene ikke. Ut fra denne vaktstyrken vokste det fram en hær av kvinnelige soldater, rundt 6.000 på det meste.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/JZZS5NJ5PNHTFJGQSBZCNWGPAI.jpg)
De første scenene i filmen dateres til 1823, og Nanisca og flere med henne ønsker at kong Ghezo skal slutte med salg av slaver til portugiserne og dermed også bryte med Oyoene. Det vil medføre full konfrontasjon samtidig med at hun trener opp nye rekrutter. Blant dem er Nawa, spilt av Thuso Mbedu (Cory i «The Underground Railroad»). I sidehistoriene ligger kimen til valgene som etter hvert tvinger seg fram for Nasisca, Nawa og flere av deres medsoldater, som gjør at Naniscas steinansikt etter hvert får medfølende trekk. Et par mindre interessante kompromissforsøk på å gi filmen noen romantiske undertoner danner en kontrast til de fartsfylte, voldsomme og eksplosive partiene med krigsscener, trening og maktkamp.
Visuelt er filmen eminent, men noe skaper litt skurr i helheten. Blant dette er språket, som er engelsk med tillagt «afrikansk» aksent, noe som blir en distraksjon særlig i de mest intense scenene. Nå var riktignok engelskmennene blant de første til å forby import av afrikanske slaver til sine kolonier, men at det snakkes engelsk blant lokalbefolkningen i Dahomey er nok tvilsomt. På den annen side er det en amerikansk film, og avveiningen er forståelig, kanskje også uunngåelig. Viola Davis har selv kalt «The Woman King» sitt «opus magnum», og år med hard trening gjør at skuespilleren manifesterer seg som en filmkriger så vel fysisk som en metafor på et helt folks kamp for rettferdighet, enten man vurderer filmen fra et historisk 1800-talssperspektiv eller som en fabel som strekker seg inn i vår tid. Noe den gjør på flere måter.