Samtaler med brodd

---

5

TEATER

«Samtaler med bror»

Av Camara Lundestad Joof

Regi: Jan Bosse

Med Selome Emnetu, Hannah Wozene Kvam, Jae Nyamburah, Numa Edema Norderhaug, Yusuf Toosh Ibra, Khalid Mahamoud

Torshovteatret

---

«Samtaler med bror» er en dirrende og sylskarp forestilling om avstand, tilnærming og forsoning. Det er som å se en mental fugemasse fylle kløften som har oppstått mellom en bror og en søster som fra et umulig utgangspunkt har gått i vidt forskjellige retninger, som har brutt kontakten og så funnet sammen igjen. Men det er mer komplisert enn som så når Camara Lundestad Joofs stykke settes opp på Torshovteatret i Jan Bosses regi og med seks hoder som sammen fører samtalene to søsken imellom. Den ene med bakgrunn i et kriminelt gjengmiljø. Den andre en av Norges mest omtalte scenekunstnere og husdramatiker på Nationaltheatret.

«Samtaler med bror» er et dokument over en norsk virkelighet, over betente strukturelle prosesser og fordommer som på et tidspunkt bidro til at bror og søster ble drevet ut på hver sin kant av de sosialt godtatte normene. Når Joof nå benytter samtaler dem imellom etter at de gjenopptok kontakten, skaper hun en dokumentarisk tekst som består av både de nødvendige «husker du…»-fortellingene om barndom og oppvekst, og en dypere utforskning av det har opplevd både sammen og hver for seg. Hva som har drevet dem, også fra hverandre, og hva som har påvirket dem. Det er sårhet og harme, men også humor og store doser musikalitet i måten språket maner fram så vel konkrete som emosjonelle fraksjoner.

Både bror og søster har måttet kjempe på hver sin kant, og de har ulike roller i denne fortellingen om utenforskap, skam, frykt, kjønn og strukturer. Han ifølge teaterteksten i kjølvannet av politiets og omgivelsenes fordømmende forventninger til at han skulle følge i farens fotspor, noe som tidlig ledet han inn i en kriminell bane. Hun valgte å uttrykke seg som dramatiker, skribent og kunstner, mot rasisme, hat og diskriminering som skaper utsatthet og usynlighet. Gjennom 18 samtaler gir Joof et omriss av livshistorier kombinert med en analyse av samfunnet som har omgitt dem og familien.

[ Sumaya Jirde Alis debut som dramatiker er en sterk opplevelse av tekst og tematikk (+) ]

Teksten er engasjert og medrivende politisk, men også skrubbsårøm og bitende satirisk. Den er preget av Camara Lundestad Joofs markante stemme som en forfatter, spaltist og multikunstner som har jobbet ut fra en i hovedsak dokumentarisk plattform hvor egne opplevelser og erfaringer har ligget til grunn. Igjen bunner det ut i tydelig samtidskommenterende dramatikk. Med stykket «De må føde oss eller pule oss for å elske oss» fikk Joof et større publikum både i selve salen og gjennom debatten som fulgte etter premieren på Torshovteatret høsten 2021. «De må føde oss...» satte dagsorden i samtidsdebatten rundt språk, marginalisering, utenforskap og avkolonisering, ikke så mye som en drøfting, men som en «rant», en raljering med rike og rammende observasjoner og personlige opplevelser som drivkraft. Det hele den gangen eminent turnert av tre skuespillere som med raseri og intensitet formidlet den samme kampen om fortellingene som Joof selv har stått og fortsatt står i.

Selome Emnetu er den eneste som er med fra siste runde på Torshovteatret. Sammen med Hannah Wozene Kvam og Jae Nyamburah er hun søsterens stemme, mens Numa Edema Norderhaug, Yusuf Toosh Ibra og Khalid Mahamoud er brorens stemme. De er også figurer på scenen med egne navn, fornavnene stavet baklengs. Og de utgjør er et sterkt og samstemt ensemble, hvor alle seks deler replikkene, utfyller dem, «korer» dem eller griper dem som kortere eller lengre monologer. Det er melodisk og i bevegelsene koreografert, og når sangen på et tidspunkt bryter ut og Norderhaug trår til, går det en (nesten) stille jubel gjennom publikum. Sømløst, men ikke uten punch, veksler de seks nesten umerkelig gjennom de 18 samtalene, alle «avsnitt» med titler som tatt fra en film, en bok eller et album. «Just Kids», «Erase And Rewind», «Gangsta’s Paradise» og likeklingende titler som kan tenkes å være så vel identitetsmarkører i teksten som popkulturelle referanser til oppvekst og miljø.

[ «De ti bud» er en teaterreise verdt (+) ]

Det samme gjelder kostymene, superhelt-inspirerte drakter, som på ett vis også indikerer utenforskap, dessuten styrke og berettigelse, forsvar og angrep. Og humor, som i å iføre seg «masker». Scenen i det intime amfiet rommer en stor rosa bløtkake med lys på, en scene i seg selv som dreies sakte rundt, symbolsterk og med mange lag og farger som skal åpenbare seg etter hvert som kakestykkene deles ut. Slik kler Moritz Müllers scenografi og Kathrin Plaths kostymer tekstene og samtalene. Påstander, unnskyldninger eller direkte beskyldninger mellom søster og bror bærer dessuten preg av hukommelsens lunefullhet. Hva ble egentlig sagt, hva ble gjort, og av hvem?

Mens «De må føde oss…» rettet et utfordrende blikk utover, framstår «Samtaler med bror» som langt mer personlig, innimellom intern. Blant annet er det en forestilling om vold, i ulike konstellasjoner. Som publikummer blir man underveis svært bevisst på at det som blir sagt og påstått vil ramme andre, uavhengig av hvorvidt anklagene stemmer eller ikke. Det blir også et premiss, eller som det heter i en av Selome Emnetus (Emoles) replikker i avsnittet «En kort historie om vold»: «Det er en jævlig stor anklage å komme med – offentlig, ikke i familieterapi, men på en scene, om jeg ikke er sikker på at vi ikke husker riktig».

Et annet eksempel på det interne er herlig gjenkjennende for de som fulgte debatten etter forrige oppsetning. Når Emnetu heises opp i vaiere over scenekaken illustrerer det jublende en klassereise og en karrierestige. Men historien hun forteller mens hun svinger seg der blir et refsende oppgjør med resepsjonen av hennes kunst, med henvisning til arrangementet under Ibsenprisen hvor Joof var nominert. Da ble tre hvite skuespillere valgt til å framførte teksten hennes. «Tre hvite kvinnelige skuespillere som står og later som om de er svarte damer på scenen og framfører teksten min på scenen mens de later som om de er svarte, og de har valgt ut scener der de får lov til å si n-ordet så mange ganger de vil», sier Emoles.

[ Frosten har ingen bunn i «Kjærlighetens Antarktis» (+) ]

Vi er på teater, men det vi ser på scenen er også livet, oppgjøret med strukturene og med en felles fortid som har gjort at når det hele er over henger fortsatt forholdet mellom bror og søster i luften som frostrøyk. I en av «Samtaler med bror»s mange metareferanser diskuterer Hsoot, Emoles og Enezow seg imellom sannhet, skuespill og formidling av fakta: «Jeg har tenkt mye på det i forbindelse med det prosjektet her. Hvordan skal vi liksom fortelle de historiene her, til, altså, det er et hvitt majoritetspublikum. Det er fortsatt Nationaltheatret, liksom. Vil vi i det hele tatt det? Burde vi? (...) det er stort sett øvre middelklasse, folk som er tatt med på teater som barn som går som voksne så... men så kommer noen for første gang og».

En drøy time senere er det ingen tvil om at ja, Camara Lundestad Joof bør. Da har vi vært gjennom det aller meste, som brorens kriminelle løpebane og rettssaker, politivold, høyreekstremisme, Joofs seksuelle legning, gjenger og torpedoer, Pride, mottakelsen av «De må føde oss...», funderinger rundt utnyttelse, hvitvaskelse og utfordrende familierelasjoner. Joof er gjennomgående bevisst konsekvensene av samtalenes mulige rekkevidde: «Er vi sikre på at dette er vår historie å fortelle? Det er bare du og jeg som snakker, bror. Men vi er syv. Det er fem andre søsken i den familien her som ikke er en del av disse samtalene», sier Enezow, mens Emoles supplerer: «Foreldrene våre får heller ikke en mikrofon».

Slik blir «Samtaler med bror» en historie til ettertanke for svært mange, men også umulig å fortelle uten å innlemme dem som tilhører samtalenes randsoner, enten båndene til dem er nære eller de går ut til storsamfunnet, alle oss, som behøver disse samtalene og det de formidler vel så mye som de to som fører dem fra scenen.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen