---
5
TEATER
«Kjærlighetens Antarktis»
Av Sara Stridsberg
Regi: Annika Silkeberg
Med Kristi-Helene J. Engeberg, Stine Robin Eskildsen, Jonatan Filip, m.fl.
Den Nationale Scene
---
BERGEN (Dagsavisen): Natten senker seg over Den Nationale Scene og kjærlighetens Antarktis . Eller kjærlighetens ytterste Antarktis, som det egentlig heter hos den svenske forfatteren Sara Stridsberg, i hennes tekst om den døde Kristina som betrakter de hun etterlot seg og alt hun ble frarøvet idet hun ble drept på frykteligste vis. I Annika Silkebergs oppsetning av Stridsbergs egen dramatisering av romanen «Kjærlighetens Antarktis» fra 2018, er det den dreptes historie og refleksjoner som trer fram. Det er hennes liv som skildres, og det av henne selv, enn så tragisk det kan fortone seg. Hun begynner med den fysiske slutten, med overgrepet, voldtekten og selve drapet, og dette kommer teksten stadig tilbake til i en fortsettelse som inneholder håpet og gledene hun en gang hadde, lyspunktene, begjæret, nytelsene, alle de storslåtte øyeblikkene av vennskap, omtanke og kjærlighet midt i en undergang av dop, prostitusjon og selvdestruksjon.
Det er det fortsatt uløste drapet på Catrin da Costa i 1984 i Sverige som angivelig er forelegget for Sara Stridsbergs roman og sceneversjonen av denne. Saken er blant Sveriges mest omtalte og omskrevne noensinne, med en rekke rettsprosesser, bøker og filmer som resultat av at kroppsdelene, omsider identifisert som da Costa, ble funnet med års mellomrom flere steder i Sverige. Enkelte deler, som hodet, ble aldri funnet. Det er mange som aldri har fått ro. Sara Stridsberg er nok en av dem. Hun er blant Sveriges fremste samtidsforfattere, og også i «Kjærlighetens Antarktis» er det mennesket på randen og utenfor som er i sentrum. Her gir hun stemmen tilbake til en person som mistet sin egen da hun ble drept. I likhet med mange som har lidd samme skjebne.
Gjennom skuespiller Kristi-Helene J. Engeberg trer Kristina fram med hele seg. Engeberg befrir Kristina fra å bli et objekt, et nøytralt navn påklistret et uskarpt bilde slik drepte kvinner ofte blir når fokuset rettes mot en gjerningsmann og jakten på vedkommende. Kristina fletter inn sin opplevelse av . Det er en vond, voldsom og nyansert beretning om en tragedie i alle dens nyanser, imponerende levendegjort av Engeberg som manøvrerer seg gjennom et litt for baktungt teppe av sammenvevd symbolbruk.
Teaterstykkets Kristina skildrer en vanskelig oppvekst med mye rus blant foreldrene, hvordan hun tidlig ble sprøytenarkoman og opplevelsen av at to barn er blitt tatt fra henne like etter fødselen. Den førstefødte sønnen ufrivillig, mens datteren sa hun fra seg frivillig i en erkjennelse av at hun ikke kunne ta vare på et barn. Når hun blir voldtatt, drept og skamfert er hun gateprostituert i Stockholm.
I Teaterkjelleren på DNS har regissør Annika Silkeberg selv stått for scenografien. Hun bruker «kjelleren» som estetisk ramme, med grå, ru og svarte vegger. To av dem projiseres det video på. På sidene og galleriet står nakne og ansiktsløse utstillingsdukker, som for å understreke ikke bare avstanden mellom livet og døden, men også til fellesskapet Kristina aldri var en del av.
[ Det er noe svært menneskelig over det bitre mørket i «The Humans» (+) ]
Kristi-Helene J. Engeberg beveger seg på et begrenset område, utestengt og avsondret, på en tverrstilt og veldig smal «catwalk» som går fra vegg til vegg foran publikum, med et litt lavere, men like smalt platå foran på midten. Det minner svært mye om måten Nick Cave har innrettet sceneshowet sitt på de siste årene, hvor han balanserer på en tretti centimeter bred plattform ytterst helt foran publikum, fram og tilbake. På en helt lik plattform beveger Engeberg seg også som Kristina, tett på publikum, fram og tilbake som fra smertepunkt til smertepunkt mens hun fra «oven» skuer ned mot verdenen og menneskene hun forlot. Seg selv iberegnet.
Cellisten Carmen Boveda sitter på en smal avsats og maler ut den mektige og symbolske musikken i samklang med komponist Fredrik Arsæus Nauckhoffs elektronikk og lyddesign, mens en bred trapp på bakveggen fører opp til et badekar, eller det man kan tenke seg er et annet sted hvor moren Raksha (Stine Robin Eskildsen) enten «svever» i bakgrunnen eller blir en integrert del av historien, dels sammen med Kristinas ustadige far Ivan (Jonatan Filip), dels i et tidsspenn mellom Kristinas barndom og nå, noen uuttalte antall år etter at Rakshas datter døde.
Andre skuespillere er kun med på video. I kortere eller lengre glimt ser vi Kristinas voksne barn Valle (Thomas Bipin Olsen) og Solveig (Emilia Roosmann), samt kjæresten (Knut Erik Engemoen) og bestevenninnen (Kamilla Grønli Hartvig).
[ De spiller «Romeo og Julie» 37 år etter ]
Fire statister, ofte med finlandshette på hodet, utfører koordinerte oppgaver på scenen, rundt hovedrollen eller i periferien. De blir en blanding av håndlangere og symbolske aktører. Noe blir for mye, for overtydelig og til og med irriterende, som skjebnetunge kortstokker, en voldsom dusj av tåtesmokker når Kristina snakker om sitt nyfødte barn, mye bruk av talkum og strøing av hvit «snø» samtidig som Kristina snakker om at det snødde den dagen hun ble begravd. På samme vis skaper noe av videofilmingen – deriblant nærbilder i realtid av Kristina og av Raksha – en overtydelighet, men også distanse som føles påtatt.
Monologpartiene til Engeberg, som i realiteten er mesteparten av stykket, er imidlertid så sterke at man kunne ønsket seg enda mer av dem i strekkene der videoene – dels også de som er i retrospektiv – krever oppmerksomheten. Unntaket er scenene mellom Stine Robin Eskildsen og Jonatan Filip, som det være seg Kristinas unge eller middelaldrende foreldre. De har den samme emosjonelle grunntonen av tap, savn og anger som Kristinas egen, og de to drevne skuespillerne får det godt fram. Dessuten er det en fin referanse om den stemmer, at Raksha er inspirert av den alltid forsvarende «ulvemoren» fra Kiplings «Jungelboken».
«Kjærlighetens Antarktis» er en menneskeliggjøring av de som faller utenfor, og Stridsbergs sterke tekst balanserer akkurat som hovedpersonen på en vaklevoren kant mot stupet. Kristi-Helena J. Engebergs spill er dirrende, desperat og sårt, samtidig skarpt og moralsk eggende som når hun drøfter det befriende ved døden eller rusens bedøvende effekt, som å falle uten å komme til skade. Stridsberg sier mye om skjørhet og menneskelighet, hvordan så vel store som små hendelser kan være en avgjørende dytt i katastrofal retning, men også om hva det koster å sitte tilbake. Engeberg får fram nyansene og den sterke symbolikken rundt håp i stykket, selv om skyggene omslutter Kristina-karakteren, og hun går ut og inn av lyset. Hun har regnet seg fram til at hun vil dø tre ganger. Den tredje vil være når navnet hennes er sagt for siste gang. Sant eller ikke vil det uansett ta lang tid før publikum glemmer henne etter «Kjærlighetens Antarktis».
