«De ti bud» er en teaterreise verdt

---

5

TEATER

«De ti bud»

Av Krzysztof Kieslowski

Regi: Maren E. Bjørseth

Med: Mira Dyrnes Askelund, Sarah Francesca Brænne, Janne Kokkin, Emil Olafsson, Trond-Ove Skrødal, Fabian Heidelberg Lunde, Hans Petter Nilsen

Trøndelag Teater

---

Den polske filmskaperen Krzysztof Kieslowski (1941–1996) skapte et av den europeiske filmens storverk med «Dekalog», eller «De ti bud». Det besto av ti enkeltfilmer på nær en times spilletid hver, som tok utgangspunkt i hvert av de ti budene man finner i så vel kristendommen som andre religioner, regnet som allmenne leveregler og rettesnorer. Nå er Kieślowskis hovedverk komprimert til rundt fire timer teater på Trøndelag Teater, «De ti bud – Fortellinger om kjærlighet og død», med Maren E. Bjørseth («Lehman-trilogien», «Leksikon om lys og mørke») som regissør.

Helheten framstår som et løft denne teatervinteren, men de to delene forringes ikke om de ses hver for seg om man ikke har plass til en «maraton», da som «De ti bud – Fortellinger om kjærlighet» og «De ti bud – Fortellinger om død». Det er fem bud i hver av dem, og la det være sagt med en gang, hos Kieślowski er det ikke sånn at kjærlighet er rosenrød romantikk eller at døden nødvendigvis er bokstavelig. Hvor du begynner er egentlig heller ikke relevant, selv om noen av de samme personene dukker opp på tvers av episodene.

Det snør stille på en svart scene, eller er det et islagt vann, når vi kommer inn i salen, i det som skal være Warszawa. Det er det er sen høst og åttitall, og sju skuespillere glir sømløst inn og ut av de ulike rollene og fortellerstemmen, som gjerne kan bryte nærmest umerkelig inn som en forklarende stemme midt under en dialog. Budene følges kronologisk, og det første er «Du skal ikke ha andre guder enn meg».

Her er en liten familie, og forrest i bevisstheten far og sønn, glødende opptatt av teknologi og matte begge to. Faren (Trond-Ove Skrødal) har bygget en ny computer som kan spille sjakk og som er klokere enn begge de to til sammen. Den kan til og med måle tykkelsen på isen på innsjøen og dermed fortelle når det er trygt for tiåringen Pawel (Fabian Heidelberg Lunde) å endelig kunne gå på skøyter igjen. Og der er vi, midt i den underfundige virkeligheten og de mange livsanskuelsene til Kieślowski, som har mye mer å si om livet enn om religionen som knapt er et bakteppe for de ti historiene. De er også frie for moralprekener eller fordømmelse, snarere handler de om valg, strukturer og mer eller mindre omveltende hendelser i folks hverdag. I det første budet en akademikerfars blinde tro på teknologien han selv utvikler, og sønnens grenseløse beundring av og tro på faren. Vi skjønner hvordan det går.

[ «Leksikon om lys og mørke» nøster i den utrolige historien om hvordan familien Komissar ble knyttet til Henry Rinnans skrekkvelde (+) ]

Det Polen Kieślowski beskriver er tynnslitt. Han satte ikke bare polsk film på kartet, men en europeisk fortellerstil med utgangspunkt i vel så mye en litterær tradisjon som en omskiftelig kultur i en brytningstid. I hans «Dekalog» som Maren E. Bjørseth og ensemblet fint fanger kjernen i, er det grått selv under solen. Det er reginasjon bak glitrende øyne, og de evinnelige små Fiatene er like matte i lakken som menneskene er i huden. Kieślowski skapte «De ti bud»-filmene idet jernteppet skalv, men han viker unna politikken og den åpenbare samfunnsanalysen. Snarere er det menneskesinnet han ser inn i, og scenen i Olav Myrtvedt og Norunn Standals scenografi er da også som et titteskap. Når isen er brutt etter første bud åpenbarer det seg en stor scenografisk rigg med ti «leiligheter» fordelt på to etasjer. Her lever menneskene, ikke nødvendigvis i et tilmålt rom per bud, snarere så sammenflettet som et leilighetsbygg og et mikrosamfunn av en blokk kan være, også som bilde på noe langt større.

Her er den unge kvinnen (Mira Dyrnes Askelund) som forfølger en lege (Janne Kokkin) for å tvinge ut av henne en visshet om hvorvidt hennes alvorlig syke ektemann (Emil Olafsson) kommer til å dø eller ikke. Det ligger mer bak enn bare ønsket om å vite. I «Du skal holde hviledagen hellig» lokkes taxisjåføren Janusz (Hans Petter Nilsen) ut på julaften av ekskjæresten Ewa (Sara Francesca Brænne) for å lete etter hennes nye kjæreste. I «Du skal ære din far og din mor» finner en datter et brev fra sin avdøde mor.

[ Intervju med Håkon Bleken: - Paradiset vil jeg ikke ha noe med å gjøre (+) ]

Gjennomgående veksler Bjørseth inn det såre og underforståtte, et par steder det påkrevende brutale og andre steder igjen komikken som bare de mest intelligente komediene kan bære. Som hos som Kieślowski varierer uttrykket, men det løper en rød og galgenhumoristisk tråd gjennom det hele, som i fantastiske bud nummer ni, om å ikke begjære sin nestes eiendom, hvor to sønner (Nilsen og Lunde) som ikke kunne vært mer ulike arver farens frimerkesamling, trolig Polens største, fineste og mest verdifulle. Og oppdagelsen av nettopp verdien ved samlingen gjør at livet aldri mer blir det samme.

Dette utgjør sammen med det femte de beste «episodene» i oppsetningen, akkurat som det var i Kieślowskis opprinnelige «Dekalog». Det blir et høydepunkt i andre del, mens «Du skal ikke slå i hjel» er den formidable dramatiske slutten på «De ti bud – Fortellinger om kjærlighet»-delen. Her triller Fiaten ut av garasjen i historien om den uspiselige taxisjåføren (Nilsen) som blir drept og den nyutdannede forsvarsadvokaten (Olafsson) som debuterer i saken mot drapsmannen (Lunde). Det er en mesterlig «finale», boblende av svart, syrlig humor mens avgrunnen over menneskesinnets irrasjonelle valg åpner seg.

Opprinnelig var «Du skal ikke slå i hjel» en av to filmer som ble utvidet i et lengre kinoformat. Den andre var «En liten film om kjærlighet», også her nydelig rundet i en episode om den 19 år gamle og uerfarne postbetjenten Tomek (Olafsson) som spionerer med kikkert på den rundt ti år eldre Magda (Brænne) i blokka tvers over. Han ser henne når menn er på besøk, han sender henne falske postanvisninger slik at hun stadig må komme dit han jobber med uforrettet sak. Snart gir han seg og sitt til kjenne, og etter en absurd «date» mellom de to mister han sin uskyld og settes i forlegenhet. Hos Kieślowski er døden alltid til stede i en eller annen form, enten konkret som i «Du skal ikke drepe» eller mer subtilt som i nettopp Tomeks tap av uskyld og hans reaksjon på det, eller i form av universitetsprofessoren (Kokkin) i bud nummer åtte (Du skal ikke tale usant) som på et punkt i livet ikke lykkes i å skjerme en liten jødisk jente og har levd resten av livet i visshet om at hun høyst sannsynlig døde på grunn av hennes valg.

[ Frosten har ingen bunn i «Kjærlighetens Antarktis» (+) ]

I Bjørseths «De ti bud» er dødens nærvær mindre påtrengende, men det er der like sikkert som den svarte og mørke rammen rundt «leilighetskomplekset» scenen utspiller seg i. I første del, «De ti bud – Fortellinger om død», er scenografien mer statisk enn i andre, men har spektakulære elementer som bilen, snøen og uhyre detaljrikt inventar. I andre del løser «leiegården» seg opp i sceneskiftene, og ved å flytte modulene rundt åpenbares for eksempel både et teater og en forelesningssal, som i «Du skal ikke stjele», om Majka (Askelund) som tar et oppgjør med moren Julia (Kokkin) over det alle tror er Majkas lillesøster Anna (Brænne).

Det sier seg selv at med en så omfattende komprimering av historiene og teksten, for øvrig oversatt av Øyvind Berg, forsvinner enkelte nyanser og understrekninger av handlingen. Det gjør at ikke alle «budene» er like åpenbare i måten de er løst på, men ensemblet gjør det gjennomgående til noe vesentlig, og både sammen og hver for seg skinner de i sine smått loslitte, slitne, utagerende, desperate eller resignerte roller, inn og ut av hverandres domene og gjennomgående i fortellerens makt. Alle har sine store øyeblikk. Skrødal er gjennomgående solid og alltid i ett med de skiftende stemningene, Kokkin, Nilsen og Askelund stråler både rytmisk og på lag med det lunefulle i tematikken, mens Emil Olafsson igjen viser klasse, særlig i femte og sjette bud. Og nykommerne i sammenhengen spiller seg så til de grader inn i varmen. Fabian Heidelberg Lunde tilfører det hele en energi som er uforlignelig, mens Sarah Francesca Brænne i sin første rolle på Trøndelag Teater viser hvorfor hun er en av våre mest lovende skuespillere uavhengig av om det er film eller scene som er formatet.

Samtidig er det så til de grader et ensemblestykke. Alle skuespillerne er på scenen til enhver tid, skiftende på «hovedrollene» i de enkelte episodene, som en del av miljøet rundt eller medvirkende til Bjørseths nydelige rytmiske understrekning gjennom det innimellom lett smådansende og fint koreograferte samspillet. Sammen med Alf Lund Godbolts finmaskede og illustrerende lyddesign og rytmiske komposisjoner, gjør dette grepet sitt til at det hele svever melankolsk og mollstemt som et skinn av håp over noe som ofte fortoner seg som håpløst og ugjenkallelig. Slik skriver «De ti bud» teaterhistorie som både svir, svinger og underholder, uavhengig av om budet begynner på «du skal», eller «du skal ikke».