Da rocken kom til Norge

---

Forskjellige artister

«Da rocken kom til Norge – vol. 1»

Backstage

---

«Da rocken kom til Norge – vol. 1» er en forseggjort platepakke som kommer ut etter lang og iherdig innsats fra ildsjeler. En videreføring av en dobbel-CD med samme tittel som kom i 2003, i serien «Norsk rocks skattkammer». Satt sammen før og nå av Terje Nilsen, den gangen redaktør i musikkavisa Backstage. Siden var han prosjektleder på Rockheims i mange år, ansvarlig for mange av det nasjonale rockmuseets mest utadrettede aktiviteter. Nå har han gjenopptatt Backstage Records som plateselskap. Med den samme glødende interessen for populærmusikkens norske historie som også preger den omfangsrike serien med «Norske albumklassikere på CD/LP». Utgivelser som kommer uten offentlig støtte, siden sånt er forbeholdt nye utgivelser.

[ Norsk rocks historie er tilbake på NRK TV ]

Først og fremst er det to LPer i denne nye forundringspakken, selv om musikken også følger med på CD. Med mange av de samme sporene som på den opprinnelige dobbel-CDen, men her er det store paradokset: Dette er første gangen mange av de første innspillingene i norsk rocks historie kommer på LP-plate! Og halvparten av innspillingene som kommer nå har ikke vært gitt ut før i det hele tatt. Godt gjort å finne fram til over 60 år senere. For CD-utgivelsen i 2003 oppsøkte rockhistorikeren Willy B sangeren Roald Stensby for å få tak i en acetat-pressing han hadde hatt hjemme i 45 år – en prøvepressing av lakk som måtte spilles på 78 omdreininger i minuttet, og som var så skjør at den burde vært fraktet videre i sykebil for å bli overført til CD.

Rocken kom for alvor til Norge med de mye omtalte opptøyene rundt Sentrum Kino etter visningen av filmen «Rock Around The Clock» i 1956. Folk fikk høre de første antydningene til hjemlig innspilt rockemusikk i filmen «Gylne ungdom» samme år, der Per Asplin (« School Days») og Mary Andersen («Rock Rock Rock») sang hver sin sang som i alle fall rullet litt. Det samme kan vel sies om Nora Brockstedts «Røkk og rull på ring» fra 1957. Alle disse innspillingene bærer preg av voksne sangere med band som var godt bevandret i jazzmusikken. Ikke noe galt i det, selvfølgelig, jeg synes det låter helt flott av disse tre innspillingene den dag i dag.

[ Livet i revy: Poprevyen 50 år etter ]

De unge rockerne tok over fra 1958: Per «Elvis» Granberg, Jan Rhode, Rocke-Pelle Hartvig og Roald Stensby. For det meste med sanger de hadde lånt fra amerikanske forbilder, som de framførte med en ungdommelig energi og entusiasme som godt kan måle seg med originalene. Det er disse som ble de første «fire store» i norsk rock, og som får mest oppmerksomhet på denne utgivelsen. Men her er også Smiling Tommy, Odd Gisløy, som med «Dancin’ With My Rockin’ Shoes» kom med en av svært få egenkomponerte sanger på denne tida. Vi hører også navn som Little Sofus, The Key Brothers, Tor Brynhildsen & Vetle Martinsen (fra Fredrikstad og Halden) og Anne-Lise Leikvold (fra Trondheim). Og noen navn som senere gjorde seg gjeldende i den alminnelige underholdningsbransjen, som Inger Jacobsen og Grynet Molvig. Vokalgruppa The Monn Keys er også med, ironisk nok siden deres leder Egil Monn-Iversen i norskavdelingen til plateselskapet RCA nektet å gi ut «Heartbreak Hotel» med Elvis Presley i 1956, til det kom telegram fra hovedkontoret i Sambandsstatene om at denne plata skulle ut.

Rocken på 50-tallet var virkelig en subkultur. Musikken ble ikke spilt på radio, og var lite omtalt i avisene. I ettertid høres ikke den første norske rocken veldig provoserende ut, men vi kan levende forestille oss hvordan den ble oppfattet i mer etablerte kretser da den dukket opp. Ideen om at rocken fortsatt kan være ny, ung og opprørsk blekner litt i møtet med musikken som ble laget den gangen rock virkelig var et alternativ til det bestående. Men på slutten av 50-tallet var det utenkelig at denne kulturen hadde en framtid. For dem som deltok i nåtiden var det sannsynligvis det meste spennende det gikk an å oppleve med klær på.

– Dette var egentlig ikke noe miljø, men ungdommer på jakt etter å danse, treffe det annet kjønn, og få litt ut av greiene. Her kom det noe som var litt tøffere i taktene enn Big Chief Jazzband. En ungdomskultur som tok skarp avstand fra det foreldrene sto for, sa Roald Stensby til oss, da vi snakket med ham i 2003. Morsomt nok ble Big Chiefs leder Eivind Solberg en av de første impresarioene som forsto hva som var i gjære, og tok seg av lanseringen av mange av de lokale rockeheltene.

[ Erik Heyerdahl: En pionér i norsk musikkjournalistikk er gått bort ]

Roald Stensbys karriere som rockesanger kulminerte med kåringen av Nordens rockekonge på Jordal i Oslo i 1959. Ti sikkerhetsvakter hadde sin fulle hyre med 6.000 ungdommer som dannet flere leire rundt konkurrentene. «Konkurransen avslørte den dype splittelsen som for tiden råder i den norske rockeverden», sto det i Arbeiderbladet etterpå. «Rekkverket røk da Roald ble rockekonge» var overskriften på første side i avisen. «Det forekom ellers et par besvimelser, en bråkmaker måtte bæres ut av seks sterke menn, flere tomflasker suste inn på banen etterfulgt av toalettruller og noen kjepper», kunne man lese.

I sin bok «Swing it» fra 1990 forteller Yngvar Holm, en av Norges første musikkjournalister, videre om den store begivenheten: «Brannslangene som denne gang skulle rettes inn mot bråkmakerne for å kjøle dem ned, var kappet over. Da brannfolkene skrudde på høytrykket, piplet vannet bare ut på bakken. Det ble også tent bål på tribunene av programhefter, blader og de istykkerslåtte benkene. Aldri har jeg opplevd maken til opptøyer, verken før eller senere – og jeg har vært med på litt av hvert av popstevner». Dette var tider, dere.

Arbeiderbladet hadde denne analysen av Roald Stensby i 1959: «Det som særmerker den nye rockekongens stil, er den brede benstillingen. Kroppen er mer bakoverbøyd enn hos Per Elvis Granberg. Roald avsluttet således et av sine nummer med å bøye seg så langt bakover at ryggen kom helt ned til gulvet». Stensbys EP «The Scandinavian King of Rock ‘n’ Roll at the Jordal Amfi» har lenge vært et av Norges mest verdifulle samlerobjekter. Men plata ble spilt inn i studio, med pålagt applaus fra ei Cliff Richard-plate.

[ Randi Hultin fikk bilder og intervjuer andre bare kunne drømme om ]

«Det finnes de som hevder at 50-tallet ikke kom til Norge før i 1958», skrev Willy B i omslagsnotatene til CD-utgaven. I 1960 var den første festen allerede over. Shadows-inspirerte band begynte å ta over, før The Beatles og The Rolling Stones inspirerte en helt ny generasjon norske rockere. Senere fulgte hippier, punkere, ravere, rappere og russemusikk etter, og var nye subkulturer til også de ble en del av det etablerte.

Den fine platepakken fra Backstage Records inneholder grundig skriftlig historikk rundt artistene, med mange bilder. Dessuten en sjutommers singel med The Rebels, med to innspillinger fra 1961 som bare ble presset på fire lakkskiver til hver av medlemmene. Dette var den første gruppa til Svein Finjarn, som senere ble med i The Beatniks, The Vanguards og New Jordal Swingers. Det aller morsomste er at Finjarn spiller videre med førstnevnte gruppe den dag i dag.

Neste år kommer «vol. 2» med musikk fra de nærmeste årene som fulgte. Vi tar også med at denne epoken kan oppleves i første episode av TV-serien «Norsk rocks historie», som igjen er tilgjengelig på NRKs nett-TV.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen