Kultur

Norsk rock er ikke hva den var

NRKs 18 år gamle TV-serie «Norsk rocks historie» er omsider lagt ut på nett. Det er gøy å se tilbake på hvor stort engasjement den skapte, og hvor mye som har forandret seg fra den gangen.

Dagsavisen anmelder

---

Norsk rocks historie

NRK TV (og radio)

---

«Norsk rocks historie» er en serie på 12 halvtimes TV-programmer, hver med en ny epoke i norsk populærmusikk. Eller «rock», som det engang ble kalt. En stor satsing som også kom (og igjen kommer) som tilhørende radioprogrammer, podkast som det kalles i dag, med dobbelt så lange episoder, som først og fremst gir plass til mer musikk. Det var også en serie CDer, og til slutt ei 400 sider lang bok som gikk enda mer i dybden.

Det er en sann svir å se nærmere 40 års kulturhistorie presset sammen på seks timer, med en rekke sjeldne klipp fra rikskringkastingens arkiver. Fra den spede begynnelsen med noen få entusiaster på 50-tallet, til den nordnorske bølgen på 60-tallet med Pussycats og 1-2-6, 70-tallet med Prudence, Aunt Mary, Popol Ace og Saft, «De fire store» og A-ha på 80-tallet. Men det viste seg fort at ikke alle fikk plass i løpet av en liten halvtime hver gang.

Serien var veldig opptatt av generasjonsmotsetninger og rock som antiautoritært opprør. Disse uroelementene er for det meste borte i dag. Det første som slår meg i gjensynet er hvor gammeldags ordet «rock» er blitt. Dette begrepet som betydde så mye for de fleste unge er i dag en historisk kuriositet. Rocken er blitt en alminnelig subsjanger med elektrisk gitarmusikk, på linje med jazz, country og blues.

Jeg blar i det første rockleksikonet, Lillian Roxons «Rock Encyclopedia» fra 1969, og konstaterer at det inneholder Marvin Gaye, Dusty Springfield, Simon & Garfunkel og mye annet fint. Rock var betegnelsen på den samlede, samlende lyden av en hel generasjon. Det er få som ville sortert disse artistene under kategorien «rock» i dag. Men «pop» var ikke ansett som like gode toner.

Denne motsetningen kom også til syne i TV-seriens prioriteringer. Selv om den nye populærmusikken sto samlet i opposisjon til foreldrekulturen, skapte den fort sitt eget hierarki for høy og lav. Rockbegrepet markerte en slags elite i populærmusikken, gjerne såkalt ærlig musikk i kontrast til den mer lettsindige, dansevennlige popmusikkens falsknerier. «They made you into a laughing stock/Because you dance to disco and you don’t like rock» som Pet Shop Boys sang. Sånn var det ikke bare i Norge. Punkrock og ny bølgemusikk hadde kredibilitet. Disco sugde.

The Pussycats var Norges første moderne rockestjerner midt på 60-tallet.

I TV-serien kommer dette først til uttrykk i episode 5, «Rock på norsk». Rockegruppene som sang på engelsk tok samlet avstand fra The Vanguards, som i 1966 gjorde det stort med den sentimentale, men fengende «Mot ukjent sted». Gruppas egen gitarist Terje Rypdal var heller ikke overbegeistret. I serien forteller Ole Sørli fra gruppa Cool Cats om det som nærmest ble ansett som et svik fra The Vanguards. – Denne suppete smørsangermusikken, sier Sørli om gruppa som egentlig var deres beste venner, riktignok med et glimt i øyet etter alle årene som hadde gått. – Kan du kalle «Yesterday» rock and roll da, svarte Vanguards-sangeren Bjørn Nordvang i 2004, og stilte derved spørsmål ved hele samfunnsordningen. Programskaper Per Kristian Olsen tok på sin side i bruk det nedsettende begrepet «husmorpop».

Denne motsetningen mellom rock og pop preget også et annet av de fremste ankepunktene mot TV-serien i 2004. Mange mente at kvinnene var oversett i denne fortellingen. «Norsk rocks historie bekrefter maskuline myter» sto det i en overskrift her i avisa. Det må i rettferdighetens navn sies at det ikke var mange kvinner å velge mellom i norsk rocks tidlige fase. Det skal også sies at programmet ikke anstrengte seg for å rette opp i dette. Stjerneeksempelet på den manglende kjønnsbalansen var forbigåelsen av sangeren Alex, Alexandra Sandøy, som frontet et av de beste norske bandene i andre halvdel av 80-tallet.

Per Kristian Olsen kalte Alex for et «kommersielt popfenomen» som ikke hadde sin plass i denne sammenhengen. «Norsk rocks historie» var umiddelbart ute i den gamle hengemyra som fanget opp alle debatter om populærmusikk: Er det rett eller feil å selge godt? Hva er forskjellen på pop og rock? Var ikke a-ha, som fikk et helt kvarter alene i serien, også et «kommersielt popfenomen»? Platene til Alex kom faktisk ikke inn på norske salgslister, men hun og bandet hadde høy kredibilitet.

Alex (Alexandra Sandøy) fikk mye god omtale mot slutten av 70-tallet, men ble ikke regnet som rock nok.

Denne redselen for det kommersielle var opphavet til en annen overskrift her i avisa: «NRKs serie om norsk rocks historie preges av AKP-mls syn på historien». Prosjektleder Arvid Esperød hadde vært sentral i det venstreradikale (seriens egne ord) plateselskapet Mai. Men ingen skulle vise seg å være mer «kommersielle» i salgbar forstand enn Vømmøl Spellemanslag fra Mai.

«Norsk rocks historie» kom samtidig med en stort oppblomstring i interessen for norsk populærmusikk. Bylarm var blitt en institusjon. Øyafestivalen vokste seg stadig større, fortsatt med hovedvekt på norsk musikk. Diskusjonen om et nasjonalt museum for norsk populærmusikk begynte, med en hard lokaliseringsdebatt. Valget falt på Trondheim, der Rockheim åpnet dørene i 2010. I dag ville man neppe ha valgt «rock» i navnet på et sånt sted. Hvor uheldig dette var ble klart da Rockheim opprettet sitt «æresgalleri», der Wenche Myhre, Alf Prøysen, Nora Brockstedt og Dizzie Tunes var blant dem som fikk sin rettmessige plass. Ubestridte enere i norsk popmusikk, men spilte de rock? I så måte var Popsenteret i Oslo heldigere med navnevalget.

I det siste programmet, «Hva nå» kommer en beskrivelse av tingenes tilstand i 2004. Her er Madrugada, Kaizers Orchestra, Hellbillies, Bigbang, Turboneger, alle navn som fortsatte å prege rocken i årene som fulgte. Alle disse kom seg opp på et Oslo Spektrum-nivå, som bare Morten Abel og D.D.E. hadde klart på 90-tallet. Fortsatt har vi flere svært populære artister som utvilsomt spiller rock: Kvelertak, Erlend Ropstad, Honningbarna, mye av det Girl In Red har drevet med, litt av det Jarle Bernhoft har gjort etter gruppa Span, men han ble nominert til en Grammy i r & i USA, og hadde kanskje ikke kvalifisert seg til «norsk rocks historie» i 2022?

Hva om man fikk en halvtime på TV for å poppsummere tilstanden i 2022? Det hadde vært helt umulig. Musikkmiljøet er blitt så stort, og så fragmentert og sjangeroppløst at klagene på hvem som var utelatt ville stått i kø herfra til evigheten. Blant de nye store i årene som har gått er navn som Karpe, Sondre Justad, Cezinando, Susanne Sundfør, Ane Brun, Emilie Nicolas, Aurora, Sigrid, Highasakite, Gabrielle, Dagny, Astrid S og Maria Mena. Ingen av dem kan sies å spille «rock». Men det er i dette «kommersielle» segmentet norsk musikk har kommet seg lengst videre. I dag lever mange artister godt av det de holder på med. På 60- og 70-tallet gikk mange av de mest omtalte navnene praktisk talt konkurs.

I oppramsingen av noen av de største stjernene fra de siste 18 årene ser vi dessuten det viktigste trekket i utviklingen i det nye århundret. Man kunne argumentere for at kvinnelige artister sjelden hadde vært sentrale i årene som ble dekket av «Norsk rocks historie». I 2022 hadde de vært umulige å komme utenom.

Norsk rocks historie