Jeg blir 50 år yngre når jeg blar gjennom mine gamle, gulnede, fillete og støvete nummer av Poprevyen fra 1966 og 1967. For jeg har selvfølgelig tatt vare på disse avisene. Jeg kaster ikke begynnelsen på alt. Poprevyen er en liten tidsmaskin, et tilbakeblikk på en popkultur i rivende utvikling, der vi aldri kunne vite hva som kom til å skje i neste uke. Starten av Poprevyen faller sammen med noen av popmusikkens mest banebrytende år.
Det første nummeret av Poprevyen kom 24. august 1966. På forsida var nyheten om at de hadde begynt å brenne Beatles-plater i USA, etter John Lennons utsagn om at The Beatles var større enn Jesus. Uten sammenheng for øvrig gjorde The Beatles sin aller siste konsert fem dager senere, men de hadde også nettopp gitt ut «Revolver», og det skulle komme mye mer om The Beatles i Poprevyen i årene som fulgte. Og om mye annet.
Til å begynne med hadde vi bare hatt Popnytt. Et glanset blad med flotte fargebilder av de store popstjernene, som vi klippet ut og hengte på veggen. Det sto litt om artistene der også, men ikke så veldig mye skrift, og det handlet først og fremst de aller største – The Beatles, Stones, The Beach Boys, og litt om Wenche Myhre og Kirsti Sparboe. Men flotte Popnytt kostet 2 kroner og 50 øre. Det var dyrt. Ved å stå over tre nummer kunne vi kjøpe ei singelplate i stedet. At det var interesse for et alternativ understrekes ved at Popexpressen startet opp i Østfold samtidig med Poprevyen. Kort etter startet et annet Popexpressen i Oslo. Musikkjournalistikk var plutselig en farsott! Poprevyen holdt ut suverent lengst, og gikk ambisiøst til verks. De lanserte fort sitt eget plateselskap, med en eksklusiv singel av The Pussycats, som fortsatt var Norges største band. Egen klubb hadde de også en liten stund. Etter hvert startet jakten på Norges søteste jente.
Poprevyen kostet til å begynne med 35 øre. Det ble trykket på billig avispapir. De få bildene på sidene var grovkornet svart/hvitt, på grensen til grå. Her handlet det først og fremst om det skrevne ord, og det var mange av dem i hvert nummer. Bladene var ofte på bare 12 eller 16 sider, men med dagens krav til luft og bilder i avisutformingen hadde det vært innhold til minst det dobbelte. Spalten «Ringside», ved Svein Boye Andersen, var stappfull av nyheter om popmusikk, ispedd litt sladder fra innsiden av popmiljøet. Og den var godt skrevet. Som når Steve Marriott i Small Faces høsten 1967 fortalte spalten at «om to måneder vil det komme noe nytt som vil avløse flower power og hippiebevegelsen i London». «Han tenker ikke på julenissen», undret Boye. Steve Marriott fortalte samtidig Terje Mosnes at de begynte å skrive den store hiten «Itchycoo Park» i Trondheim. Etterpå spurte Mosnes Ronnie Lane om de skulle lage en ny sang i Norge denne gangen? Nei, «Itchycoo Park», den ble til i Sveits, fortalte han.
Popnytt holdt til et lite kontor i Teatergata i Oslo. Med en liten entusiastisk stab, som sto på døgnet rundt, for beskjeden betaling. Noen av oss kjenner igjen situasjonen fra senere musikkaviser, som en evig kamp mot kreditorene.
– Det var en spennende tid. Det som skjedde var nytt og epokegjørende, sier grunnleggeren og redaktøren Amund Myklebust, som i dag er direktør i Norsk-ukrainsk handelskammer.
Den mest aktive journalisten var 19 år gamle Terje Mosnes, senere profilert kulturjournalist i NRK og Dagbladet:
– Jeg skrev og skrev. Penger var ikke det viktigste, men å få komme tett på det som skjedde, og være veldig i tida. Vi hadde følelsen av å være med på noe stort. Vi skulle lage en annen type musikkjournalistisk enn det vi kjente fra før, forteller Mosnes i dag.
I en av de første avisene har jeg selv fylt ut leseravstemningen for 1966, men ikke sendt den inn: Mest populære gruppe: Beatles. Mest populære utenlandske plate: «Elanor (sic) Rigby». Mest populære norske gruppe: Vanguards. Mest populære norske plate: «Lykkeveien». Mest populære norske sanger: Wenke (sic) Myhre. Mest populære utenlandske sanger: Cliff Richard. Jeg trodde kanskje jeg skulle skrive opp hvem som virkelig var de mest populære. Det gikk ikke mange uker før horisonten var betydelig utvidet.
Popmusikken var så godt som fraværende i rikskringkastingens ene radiokanal. Vi hadde ikke tilgang på informasjon om artistene i det hele tatt. Poprevyen bidro fort til det viktigste musikkjournalistikken kan gi: Vissheten om at det finnes noe mer, et større mangfold, at det kommer veldig mye mer bak de øverste plassene på hitlistene, at det kan være noe som er enda bedre enn de som får mest oppmerksomhet ellers. Terje Mosnes avsluttet årsoppsummeringen for 1966 med å trekke fram suksessen til «Sound Of Music», og ønsket at 1967 måtte bli fylt av nettopp «sound of music». Sjelden har vel et ønske gått bedre i oppfyllelse.
Vi kan vel si at popmusikken nå endelig kom til Norge på ordentlig. Den store nyheten de siste ukene av 1966 var at The Hollies kunne være på vei til landet vårt. I neste nummer, «Hollies kommer dersom politiet sier ja». Og endelig, 16. desember i Folkets Hus, konserten med The Hollies, «Publikum i kok, fenomenale Hollies, et sound som nesten var bedre enn på platene deres. STORT.» var konklusjonen.
Allerede 4. januar fortsatte det, med Dave Dee, Dozy, Beaky, Mick & Tich på Edderkoppen Teater. Ei gruppe som i langt større grad enn The Hollies gjorde en forestilling «som hva outrerte virkemidler angår var enestående». «Alle vet at sex eksisterer», sa de til Poprevyen etterpå. Spencer Davies Group fulgte etter i mars. Med en pressekonferanse uten Steve Winwood, fordi han «sov, og ikke ville forstyrres». Han var helt opplagt på vei ut av gruppa, og dette ga Poprevyen tydelig uttrykk for at de visste. Vi vet nå at Stevie Winwoods nye band Traffic verdensdebuterte i Samfunnssalen nøyaktig et halvt år etterpå.
I april kom det sagnomsuste Stax-showet med Otis Redding i spissen til Njårdhallen. To over toppen legendariske konserter fulgte i mai: Først The Who i Njårdhallen, et show som sluttet med at scenen ble stormet, en røykbombe ble brent av, anlegget veltet, og Townshend slengte gitaren opp i lysriggen og slukket lyset for godt. Med antydning til panikk i salen. Tre uker etterpå spilte Small Faces for russen på Jordal Amfi, der stemningen var så faretruende høy at politiet stoppet konserten etter to låter. Etter at området rundt scenen ble ryddet fortsatte de med «Sha-La-La-La-Lee» og «All Or Nothing», før politiet tok en endelig beslutning om at nok var nok. «Vi trives best når folk virkelig er med», sa en fornøyd Ronnie Lane til Poprevyen etterpå. Er det rart at sånt gjorde inntrykk, der jeg ti år gammel satt et helt annet sted i landet og bare kunne lese om sånt. Dette ville jeg være med på!
Like mye fortalte Poprevyen om ny, norsk musikk. Terje Mosnes intervjuet Morgans, Eigil Bergs første band, og satte en standard for løssluppen musikkjournalistikk. Jeg tar bare med et av intervjuets parenteser, etter at Eigil Berg har sagt at skandinavisk pop ligger på et høyt plan: “(Jeg tror det var Egil som sa det, hvis ikke Sunde hadde våknet igjen. Han fikk i hvert fall fullstendig kortslutning da Per fortalte om den gangen Nesodden Blad intervjuet Sunde, et intervju som ikke falt heldig ut.) Sånn fortsatte man å skrive om pop, så lenge det fantes musikkaviser, helt til de ordentlige avisene tok over, men en litt mer strøken, men ikke like livlig stil.
Poprevyen skrudde opp temperaturen i det lokale popmiljøet. Vi kunne ta og føle på feiden mellom gruppa Mojo Blues og resten av rockeoslo, som kjeftet hverandre huden full. Etter at Per Arild «Abe» Abrahamsen i Mojo Blues uttalte at de var Norges beste band, skrev Vanguards leserbrev om hvor middelmådige de egentlig var. «Mojo Blues kan best sammenlignes med en gjeng tredjerangs amatørmusikere», mente Paul Karlsen, senere Kalvøya-sjef, i Cool Cats.
Poprevyen hadde en mengde omtaler av grupper fra landet rundt, Hvor ble de av i alt mylderet, Zealotical Exceptions fra Trondheim? «Nå må det snart skje noe for 1-2-6 fra Bodø» sto det i en omtale av singelen «Graveyard Paradise» i mai 1967. Siden juni 1967 har den vært anerkjent som en av de helt store klassikerne i norsk popmusikk.
Fra første dag kom det også rapporter om norske artister i full fart mot utlandet. «USA kjøper Pussycats med hud og hår», fikk vi vite. Så ivrige var gruppas kontakter i USA at hovedproblemet visstnok var å ikke binde seg til en for lang kontrakt. Vi kjenner også igjen flere evig sørgelige sannheter: Instrumentforretningen Hagstrøm musikk melder at popgruppene har lite penger: «Vi har hatt store vanskeligheter med de fleste kjente popnavn her i Norge», forteller ledelsen. De fleste maktet ikke det økonomiske løftet når de kjøpte instrumenter. En fullt utstyrt gruppe trengte 5.000 kroner «De fleste har ikke økonomiske ressurser, men tror at bare de begynner å spille vil de tjene grovt med penger. I begynnelsen tror også foreldrene på bløffen, og trer støttende til, men etter hvert blir de også lei det hele», het det. Forretningen hadde bare ett eksempel på det motsatte: Ole Ivars fra Hamar. De kjøpte fornuftig, og hadde jobb ved siden av. Og enda var det et år igjen til «Regnets rytme» ble deres første hit.
Poprevyen hadde også ordentlige plateanmeldelser. Til å begynne med mest av singelplater, selv om albumene var på full fart inn. «Hey Joe» karakteriseres som «en av de mest besettende innspillinger på lenge». I neste nummer var Jimi Hendrix i spalten «Favoritter – men ikke i Norge». Så ble han fort en favoritt i Norge også. «Hva blir det neste etter The Monkees? I San Francisco er ingen i tvil, det må bli Jefferson Airplane», sto det omtrent samtidig. Og hva med «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band»? «Så har man da hørt vidunderet, likte det, men vet ikke for sitt arme liv hva man skal skrive om det». Terje Mosnes skrev likevel lenge og vel om mesterverket, med «tekster som sitter støpt til suverene melodiske krumspring».
I Wikipedia-artikkelen om Poprevyen, litt tendensiøst skrevet i forhold til nettstedets standard, blir det sådd tvil om mange av møtene med artister i utlandet var virkelige. Spesielt stilles det spørsmål rundt den sensasjonelle rapporten fra et LSD-party hjemme hos Paul McCartney. Sannhetsinnholdet skal ikke avvises så lett. Det var enklere forhold i popmiljøet den gangen, artistene var lettere å møte, og det fantes altså et bilde av Jimi Hendrix med et eksemplar av Poprevyen, fra ei tid da ingen visste hva bildemanipulering var. Avisa hadde tydeligvis gode kontakter i utlandet.
Poprevyen holdt det gående gjennom hele 1968 også. Det var nok prisen på 1.50 som gjør at jeg ikke har like mange blader fra denne årgangen. Nå var det blitt like dyrt som Lynvingen og Tempo. Prisen kompenseres med en ny spalte, Harald Are Lunds «Det elektriske skap», som ga innsikt i en helt ny dimensjon av rariteter. Det siste nummeret jeg har er fra 29. januar 1969. Ikke hvilket som helst nummer, her har Terje Rypdal gitt ut «Bleak House», og blir genierklært av tre av avisas skribenter, på hver sin plass. Riktignok med en litt reservert Svein Erik Børja, som har innvendinger mot Rypdals gitarteknikk: «Etter hva jeg forstår holder han rett og slett galt med venstrehanda. Det blir noe knotete og forknytt over det….» Fortsatt det dristigste jeg har lest av norsk musikkritikk.
Dette var mine formative år. Da Poprevyen forsvant begynte jeg å kjøpe New Musical Express, og i løpet av noen måneder lærte jeg engelsk. Da Poprevyen startet i 1966 ville jeg fortsatt helst bli popstjerne selv. Fort skjønte jeg at det ikke ville bli noe av, men om noen i 1969 kunne fortalt meg at jeg skulle leve av å høre på ny musikk, snakke med dem som hadde laget den, og få skrive om dem i avisa, hadde jeg sluppet mange bekymringer om hva jeg skulle bli når jeg ble stor. Poprevyen var de første som viste hvordan det skulle gjøres.