En pionér i norsk musikkjournalistikk er gått bort

Erik Heyerdahl døde onsdag, etter kort tids sykdom, melder hans nærmeste pårørende til Dagsavisen.

Erik Heyerdahl var en egen institusjon i NRK. Han ble omtalt som «Sir Erik Heyerdahl» da han i mange år gjorde sin ukentlige gjesteopptreden i Finn Bjelkes «Popquiz». Han var programleder i «Nitimen» i 17 år, var lenge norsk kommentator for Eurovision-finalene, og hadde sin egen fine programserie «Bare Erik» der han spilte sin egen favorittmusikk. En rekke av disse programmene ligger fortsatt i NRKs nettspiller. Men alt dette startet med at 20 år gamle Heyerdahl i 1959 ble ansatt i Arbeiderbladet, for å lage spalten «Plater og stjerner».

– De hadde funnet ut at de måtte ha noe for ungdommen også, på det som het «sjettesida», der underholdningsstoffet i avisen var. Den ble redigert av en gammel frøken som hadde meget mot stoffet mitt. Men nyhetsredaktør Rolf Gerhardsen og kulturredaktør Arne Moen fikk det gjennom, fortalte Erik Heyerdahl oss i et intervju i forbindelse med avisas 125-årsjubileum i 2009.

Han syntes det var spesielt å begynne i Arbeiderbladet og møte de store skikkelsene fra arbeiderbevegelsen, som tilhørte en helt annen generasjon: – Jeg husker første gangen jeg traff Martin Tranmæl – det kunne like gjerne vært Harald Hårfagre for min del, humret han. Heyerdahl mener å huske at flere av de gamle journalistene lo litt av hans rolle i avisen. – Men de hadde jo mye pliktstoff, med referater fra alle møtene i partilagene. Hvert kakestykke og kaffekopp skulle være med. Ellers ble jeg godt mottatt, selv om jeg var litt i yngste laget for noen av veteranene, fortalte han.

[ Livet i revy: Poprevyen 50 år etter ]

Arbeiderbladet fikk raskt en egen musikkside. «POP – om plater». Denne skrev Heyerdahl sammen med Kjell Bækkelund (klassisk) og Rolf E. Schade (jazz). Samtidig innstiftet han Den norske sølvplaten, i sjeldnere tilfeller delt ut som gull og platinaplater, fra 1. januar 1960. Kravene ble lagt slik at det skulle bli rundt ti trofeer hvert år, og startet på 25.000 eksemplar for å få sølvplate. Den første som fikk trofeet var Nora Brockstedt for den norske versjonen av «Er du glad’ i meg ennå Karl Johan». – Vi skal ikke undervurdere vanlige menneskers musikksmak. Jeg har levd av den. Men hun ville kanskje foretrukket å få den for en annen plate, en av Prøysen-visene sine, som «Sønnavindsvalsen», trodde han.

Utdelingen av disse trofeene ble til å begynne med regnet som store begivenheter i seg selv. NRKs legendariske TV-opptak fra konserten med Jim Reeves i Njårdhallen i april 1964, fire måneder før han omkom i en flyulykke, slutter med at Erik Heyerdahl kommer på scenen og overrekker sølvplaten for «Adios Amigo», «på vegne av Arbeiderbladet». Wenche Myhre skulle få sølvplaten for «La meg være ung» under en konsert i Drammen samme år, men avisens musikkansvarlige ble sittende fast i trafikken et sted sør for Hønefoss og rakk ikke fram. Hevdet arrangøren. Erik Heyerdahl selv mente dette var besynderlig å høre, i og med at den samme arrangøren hadde hyret ham til et arrangement i Trondheim samme kveld

En annen utdeling ble han ufrivillig snytt for. I 1962 hadde han ordnet en avtale for å få overrakt en sølvplate til Elvis Presley. Men Arbeiderbladet ville ikke betale for reisen til USA, og Heyerdahl hadde ikke råd til å betale selv. Han fikk ordnet det sånn at Elvis fikk platen av en kvinnelig medarbeider ved det norske konsulatet, som troppet opp i bunad.

– Jeg fikk senere treffe Frank Sinatra, det var større for meg, sa musikkjournalisten som ikke la skjul på at han foretrakk populærmusikken før den ble rock. Etter at Erik Heyerdahl sluttet i Arbeiderbladet sluttet også avisen fort å dele ut disse platetrofeene. Platebransjen tok selv over administrasjonen av utmerkelsene.

[ Jim Reeves: En gentlemans liv og død ]

Knut Bjørnsen hadde allerede startet VGs «Ti på topp» i 1958, men Arbeiderbladet utvidet til det mer internasjonale formatet «Top twenty» i 1960. I 1963 kom Arbeiderbladet med Norges første albumliste, som avisa var alene om til VG fulgte etter fire år senere. Erik Heyerdahl ringte rundt til sentrale butikker, og regnet sammen listene.

Arbeiderbladet var også tidlig ute med å presentere nye norske artister. Som 12-åring fortalte Wenche Myhre sin historie gjennom fire artikler. – «Hilsen Wenche» sto det under, men det var jeg som skrev dem, innrømmet Heyerdahl. Han begynte også å gi karakterer når han omtalte nye plater, men det sluttet han med også. – Skulle det ha noen mening måtte det bety noe, sukket han.

[ Bob Dylans nye bok er høstens mest komplette kulturopplevelse ]

I 1965 kom The Rolling Stones kom til Oslo. Gruppa ville ut på livet, men ble advart mot dette. Selv mente de at de ikke var så kjente at det gjorde noe. De dro ut til Ingierstrand, og Erik Heyerdahl fulgte etter i sin Folkevogn. Det gikk vel omtrent ett minutt før alle visste at de var der, og alle måtte inn i bilene igjen. Brian Jones ble med Heyerdahl tilbake til Hotell Viking, med politieskorte. Det sto flere tusen utenfor og ventet. Ingen trodde at popstjerner ankom i en folkevognboble, så de vakte ingen oppmerksomhet.

Erik Heyerdahl fikk være med opp i suitene til The Rolling Stones. Her ble det en lang kveld, der han fikk nok informasjon til å skrive et langt, eksklusivt intervju med bandet. Gruppa ble nektet mer drikke fra hotellet da serveringen stengte. Da ringte de ned til resepsjonen og spurte hva hele hotellet kostet. Heyerdahl dro hjem til seg selv og hentet noen flasker hjemmelaget vin. – Den syntes de var god. «The best I’ve ever tasted», sa Mick Jagger. Den var ganske sterk også. Jeg forstår godt at de trengte noe å slappe av på, men det ble aldri noe fyll der. Selv om The Rolling Stones framsto som drittsekker oppdaget jeg fort at det var en gimmick. De var veldig dannede. Det gjelder de fleste artister jeg har møtt. Det er som oftest de som har karrierer som varer i tre uker som er de vanskelige, mente han. Dagen etter slaktet han konserten deres på Sjølyst i anmeldelsen i Arbeiderbladet.

Blant hans andre intervjuobjekter var Edith Piaf, Louis Armstrong og Bing Crosby - og norske The Pussycats. En mindre hyggelig tildragelse på denne tiden var at han sammen med Vidar Lønn-Arnesen ble beskyld for å ha mottatt bestikkelser i Pussycats-manageren Sten Ekroths bok «Strengelek». Ekroth ble dømt for injurier og måtte betale 10.000 kroner i erstatning til hver av de to.

Heyerdahl var også innom de rene musikkbladene Popnytt og Poprevyen. – Der var vi alle sammen. Vi forsto ikke hvordan de hadde råd til å honorere oss. Det hadde de jo ikke heller, viste det seg. Musikkbladene gikk fort konkurs, sier Heyerdahl, som hadde enda en arbeidsplass, som skulle bli mer varig. Allerede i 1962 fikk han sitt eget program i NRK.

Erik Heyerdahl var ansatt i Arbeiderbladet fram til 1964, og fortsatte å levere musikkstoff som frilanser til 1970. Dette var en uskyldig tid både i musikkbransjen og i pressen, og Heyerdahl kunne levere stoff en rekke andre steder også. Han skrev i Arbeiderbladet, for Arbeidernes Pressekontor, Hjemmet og Alt For Damene. Han fortalte at han hadde så mye å gjøre at han fikk følelsen av å sitte og skrive på en lang tørkerull. Han mente han hadde et personlig opplag på én og en kvart million aviser og blader i de mest hektiske årene. Med alt dette skrev Erik Heyderdahl seg inn i pressehistorien, ikke minst i denne avisens del av den.

[ Endestasjonen for mange norske sjøfolk (+) ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen