Å fange et rovdyr

Det er ingen overhengende fare for at den forhenværende filmmogulen Harvey Weinstein noensinne vil få sjansen til å seksuelt overfalle flere kvinner. I 2020 ble Weinstein dømt til 23 år i fengsel for flere tilfeller av voldtekt i New York, og han står i disse dager tiltalt for ytterlige elleve voldtekter begått i Los Angeles. Alt tyder på at Weinstein vil tilbringe resten av livet bak murene, men det er et åpent spørsmål hvor stor trøst det er for det overveldende antallet ofre han har bak seg. Hittil har over 80 kvinner gått offentlig ut med beretninger om hvordan dette rovdyret enten seksuelt trakasserte, overfalte eller voldtok dem. Det er grunn til å tro at det virkelige antallet er mye høyere.

Flere av oss som jobbet i periferien utenfor den amerikanske filmindustrien under Weinsteins terrorvelde visste akkurat hva slags person han var. Vi ante kanskje ikke omfanget av hans uhyrlige voldtekter, men vi skjønte at han var en fare for (særlig) yngre kvinner. Uten å gå i injurierende detaljer: hvis en beskjeden filmjournalist som meg visste med hundre prosent sikkerhet at Harvey Weinstein var en psykopatisk seksualforbryter allerede for over tjue år siden, da er det lett å mistenke at veldig mange som befant seg på innsiden av filmbransjen visste mye mer – og visste det veldig lenge, uten å gjøre noe for å stoppe ham. Weinstein befant seg på toppen av en maktpyramide der menn som ham hadde sluppet unna med liknende forbrytelser så lenge at han følte seg uovervinnelig. At metoo-demningen først brast i filmindustrien etter eksponeringen av Weinstein, var rundt hundre år for sent. Du kan trekke en lang, rød tusjlinje fra Weinstein og tilbake til for eksempel Columbia Picture-bossen Harry Cohn på 1920-tallet. Så utmattende mange maktgubber gjorde omtrent det samme, men de slapp alle unna med overgrepene.

At Harvey Weinstein endte opp med å bli unntakstilfellet som faktisk ble stilt til ansvar for forbrytelsene sine, var til stor del takket være New York Times-journalistene Megan Twohey og Jodi Kantor. «She Said» er basert på deres bok med samme navn fra 2019, og kartlegger metodisk arbeidet de investerte for å finne noen som var villige til å uttale seg om Weinsteins omfattende seksualforbrytelser. De fleste ofre ble enten truet til stillhet, manipulert til å holde munn med løse løfter om karrieremuligheter eller bestukket med penger tatt rett fra Weinsteins filmselskaper Miramax og The Weinstein Company. Året er 2016, og Megan Twohey (Carey Mulligan) har nylig gjort seg ferdig med en artikkel som kartlegger påstandene om Donald Trumps omfattende seksuelle overgrep - bare for å se ham bli valgt til USAs neste president, mens Megan blir drapstruet av rasende Make America Great Again-supportere. Hun har ikke den store troen på at en artikkel om Harvey Weinsteins trakassering av kvinnelige ansatte vil gjøre noen forskjell. Ingen vil jo uansett bry seg.

Megan slår seg allikevel sammen med kollegaen Jodi Kantor (Zoe Kazan), og starter arbeidet med å rulle opp flere tiår med grove seksuelle overgrep og voldtekter. De snakker med unge assistenter som prøvde å begå selvmord etter at Weinstein angrep dem, eller gråt så desperat under voldtekten at Weinstein ble rasende. Verdenskjente skuespillere som har levd med skamfølelse over at de ikke kjempet hardere for å unngå at han misbrukte dem, eller dem som klarte å kjempe seg unna overgrep og flyktet - bare for å bli merket for livet. Knuste drømmer, ødelagte liv. Minst en av disse ofrene spiller seg selv i filmen. I andre tilfeller får vi høre autentiske lydopptak og rekonstruksjoner som stadfester at Harvey Weinstein var akkurat det han så ut som: et monster.

Vi som lever av å skrive er sikkert instinktivt tiltrukket av filmer om journalistikk, i alle fall av den typen vi fortsatt håper det er rom for. Undersøkende avisjournalistikk basert på grundig research; drevet av ambisjoner om å grave opp objektive sannheter, ikke fremme agendaer. «She Said» (2019) føyer seg inn i rekken sammen med «Alle presidenters menn» (1976), «Spotlight» (2015) og «The Post» (2017), mens den samtidig har en del fellestrekk med «The Assistant» (2019) og «Bombshell» (2019). Så det er ikke til å komme bort ifra at dette er velkjent stoff, som er mer opptatt av å legge frem dokumentasjon enn å skape drama. Den tyske regissøren Maria Schrader var sist å se på kino i fjor med sci-fi-dramakomedien «Drømmemannen», men hennes prioritet denne gangen er nøktern autentisitet og kalde fakta. Selv de av oss som har fulgt Weinstein-saken tett siden artikkelen ble publisert vil finne ny info her – men omfanget av forbrytelser er så omfattende at «She Said» er nødt til å plukke ut et utvalg hendelser, og skygger smakfullt unna å skildre hvor avskyelige overgrepene hans egentlig var. Fokuset på disse journalistenes privatliv som arbeidende mødre føles langt mindre vesentlig enn saken de jobber med, og vi sitter ikke igjen med inntrykket av at noe vesentlig har forandret seg etter at Weinstein ble arrestert. Systemet som beskyttet ham eksisterer fortsatt, selv om enkelte maktgubber kanskje er litt mer urolige for å bli eksponert enn de var tidligere.

Det er verdt å nevne at «She Said» er produsert av Plan B, produksjonsselskapet til Brad Pitt – som selv har en komplisert fortid med Harvey Weinstein. På den ene siden truet Pitt med å regelrett drepe Weinstein etter å ha oppdaget at studiosjefen hadde seksuelt trakassert hans daværende kjæreste Gwyneth Paltrow (som stadig nevnes i filmen). På den annen side holdt Pitt hendelsen hemmelig, og jobbet med Weinstein gjentatte ganger etterpå. «She Said» er muligens hans oppgjør med sine egne feilbedømmelser, eller kanskje en forklaring på akkurat hvor mye makt og innflytelse Weinstein hadde. Men ikke lengre har. I august prøvde Weinstein å få utsatt rettsaken sin i Los Angeles, med begrunnelsen at denne filmen kunne forgifte juryen mot ham. Klagen ble blankt avvist, og han risikerer nå opptil 135 år ekstra i fengsel. Ikke et eneste år for mye.