Bob Dylans nye bok er høstens mest komplette kulturopplevelse

---

Bob Dylan

The Philosophy Of Modern Song

Simon & Schuster

---

Bob Dylan fikk Nobelprisen i litteratur i 2016. Da hadde han strengt tatt bare gitt ut to bøker, den eksperimentelle poesiprosaen i «Tarantula» i 1966, og selvbiografiske «Chronicles vol. 1» i 2004. Han fikk nok Nobels litteraturpris for sangtekstene sine, som en anerkjennelse at slike tekster kan være stor litteratur i seg selv.

Det er dette han selv formidler i den nye boka, der han skriver om 66 sanger andre har laget: At disse har vært kunst i seg selv, at de rommer langt større livsvisdom enn man vanligvis gir en tre minutter lang trudelutt æren for. «Sangens filosofi», som det heter i tittelen på boka. En sang rommer så mye mer enn det høres ut til umiddelbart. Som han skriver i kapittelet om Townes Van Zandts «Pancho and Lefty»: Et isberg beveger seg grasiøst fordi mesteparten av det befinner seg under overflaten. Disse 66 er ikke nødvendigvis Dylans aller største favorittplater, men sanger han har mer å si om. Som han gjør på sitt spesielle vis.

[ Nyladd "Revolver": Nå høres The Beatles enda bedre ut ]

Selvbiografien «Chronicles» viste at Bob Dylan var blitt en raus mann på sine gamle dager, full av lovord om mange som har inspirert ham i årenes løp. Radioserien «Theme Time Radio Hour» var en fortsettelse av dette historiske arbeidet. En bred presentasjon av populærmusikkens historie, formidlet med innsikt og humor. Fellesnevneren var at sangene hadde noe å fortelle, i tillegg til bare å være god musikk. Senest på sin konsert i Dublin forleden sendte han en hilsen til Shane McGowan, «en av våre favorittartister», og så fram til å synge «Fairytale of New York» igjen, «en av våre favorittsanger som vi synger hver jul».

I innholdsfortegnelsen til boka står bare de 66 titlene oppført, uten artistene bak. Jeg har hørt en og annen plate selv i årenes løp, men drar bare kjensel på to tredjedeler av disse. Ikke at det er noe elitistisk over opplegget, altså. Den første sangen Dylan skriver om var nummer 1 i Norge i tre uker i 1963, med 22 uker på lista totalt. Med en artist som vant delfinalen i Melodi Grand Prix i Florø i 2012. Tok dere den? Bobby Bares «Detroit City»!

Dylan nevner ikke dette med Florø og MGP, men det innledende kapittelet viser bokas metode. Der han går inn i essensen i teksten, legger til tolkninger som det passer ham, med egne betraktninger om storbyens ensomhet, lengselen etter tilhørighet og ønsket om å reise hjem igjen. Etter dette kommer en mer saklig presentasjon av Detroit og Bobby Bare.

Slik dekonstruerer han mange av tekstene, og gir dem nytt innhold. Ofte fulgt av hyllester til sangerne og låtskriverne som laget dem. Men her er ingen regler. Hans skriver seks sider om «Black Magic Woman», fører den opp som en Santana-sang, men nevner hverken dem eller Fleetwood Mac. Han har derimot litt av hvert om si om kvinner man kan passe seg for.

[ Nytt album: Bruce Springsteen synger soul som om han aldri har gjort annet  ]

«The Philosophy Of Modern Song» definerer «moderne» som noe fra det forrige århundret. Det aller meste kommer fra den største utgaven av den amerikanske sangboka. Bare tre britiske artister er representert: The Who, The Clash og Elvis Costello. Navn som Elvis Presley, Johnny Cash, Nina Simone, Ray Charles og The Grateful Dead er nærmest selvsagte fra denne kanten. Jimmy Wagers, Rudy Valee og Uncle Dave Macon kommer fra dypere ned i musikkhistorien.

I kapittelet om «My Prayer» forteller han om Tony Williams i The Platters, og kaller ham en av tidens største vokalister. Han tok sin åndelighet med inn i popverdenen. I motsetning til Sam Cooke som bare kom fra gospelmusikken. Dylan kan ikke forestille deg denne fyren (Williams) bli funnet skutt, halvnaken i et hotellrom, med en antydning til Cookes skjebne. «My Prayer» var egentlig en fransk melodi fra 1926 («Avant de mourir») som fikk engelsk tekst. Dette nerder Dylan videre med, med lister over sanger som et basert på tema fra den klassiske musikken, og populære låter som ble oversatt til engelsk fra andre språk.

Et par soulklassikere får fram et engasjement vi ikke hører så mye om fra denne kanten lenger. «Ball of Confusion» med The Temptations, 52 år gammel nå, omtaler eskalerende konfliktnivåer, økende priser, våpenkontroll, forurensing og valgflesk: «Vote for me I’ll set you free». En sang Dylan synes må høres igjen og igjen, som kunne vært skrevet i går. «En av de få ikke-pinlige sangene om sosial bevissthet», skriver den tidligere protestsangeren, som selv har forsøkt å distansere seg fra denne delen av sin egen virksomhet.

I hans kapittel om «War» med Edwin Starr hander det ikke så mye om plata i seg selv som en fire siders tirade om krigens umenneskelige natur. Dylan mener at alle som stemmer på krigshissige politikere er medskyldige, og ser en krigsforbryter hver gang de ser seg i speilet. «Masters Of War»? Fredsprisen neste?

Et kapittel som skiller seg ut er den bitre skildringen av skilsmissenes uutholdelige letthet, basert på «Cheaper To Keep Her» av Johnny Taylor, en annen soulveteran. Dylan skylder på skilsmisseadvokatene, og skriver kanskje av bitter erfaring? Tematikken fortsetter der Dylan kommer med sin vinkling på Jimmy Webbs «By The Time I Get To Phoenix». Fortellerstemmen til Glen Campbell gir oss reiseruta bort fra kvinnen han har forlatt for godt. Dylan går mer inn i hvordan hun opplever situasjonen, noe sangen i seg selv ikke sier noe om. Han fordømmer mannen som ikke engang hadde mot til å kysse henne farvel.

«The Philosophy Of Modern Song» er blitt et praktvekt designmessig. Med flotte bilder av mange av de omtalte artistene, men også andre historiske fotografier og bildekunst som illustrerer stemningen i sangene. Omslaget kunne vært et kapittel for seg, med den ganske ukjente rock’r’roll-artisten Alis Lesley, flankert av Little Richard og Eddie Cochran. Hun er ikke med i boka, men bildet vekker nysgjerrigheten til å finne ut mer.

Mange av bildene er nostalgiske minner om grammofonplatenes historie, fra presseriet til butikkene, og ut til lytteren. Nydelige tilbakeblikk på en tilbakelagt æra. Men på den andre siden: I vår tid kan vi nå høre alle disse sangene mens vi leser, uten å sette opp en langtidsplan for hvordan vi skal få tak i alle platene. Spillelister med alle 66 ligger allerede ferdige på strømmetjenestene. Ikke alle i versjonene Dylan skriver om, siden noen av dem rett og slett er for gamle og sjeldne.

Disse spillelistene varer i tre og en halv time. Dette er også tida det tar å lese boka i ett langt strekk, men det er bedre å nyte den i mindre doser, høre sangene, lese omtalene samtidig, og fortape seg i kunnskapen som ligger bak. For ikke å snakke om humoren, og den elegante språkbruken. Dette er litteraturkritikk på sitt morsomste, og mest informerte.

[ Konserten i Oslo Spektrum: En annen side av Bob Dylan  ]

I et av kapitlene forteller Bob Dylan litt mer om seg selv. Willie Nelsons «On The Road Again» handler om det gode livet i turnébussen. «Det er sånn de lever. Som Van Morrisons «Hard Nose The Highway». Men Van reiser med fly, kanskje har han ikke kjent på dette selv, men noen har sikkert fortalt ham om det», skriver Dylan. Og så kommer kanskje forklaringen på hans egen evigvarende turne, med den virkelige grunnen til å dra ut på veien om og om igjen: Ingen er sinte fordi du glemte å bære ut søpla, ingen bekjente kommer på uanmeldt besøk, ingen naboer rynker på nesa av deg når vinden snur. «Du gir andre glede, og holder sorgene dine for deg selv», skriver Dylan. Denne boka er høstens mest komplette kulturopplevelse, like givende som det var å se igjen Bob Dylan i levende live selv.