Nyladd «Revolver» – nå høres The Beatles enda bedre ut

---

The Beatles

Revolver

Apple/Universal

---

---

Bård Ose

The Beatles låt for låt

Bodoni Forlag

---

«Revolver» kom ut i august 1966. Albumet har nettopp fylt 56 år. Det er altså ikke et stort, rundt jubileum vi feirer her, men Beatles-industrien skal helst ha et nytt produkt å by på hvert eneste år. Fjoråret ble en høytidsstund med den åtte timer lange TV-serien «Get Back», som kastet nytt lys over gruppas siste år sammen. I år er det selveste «Revolver» som gjelder.

«(Det synes) å være global enighet blant tilhengere og musikk-kritikere om at det er Revolver som er Beatles’ største mesterverk», skriver Bård Ose i sin nye bok «The Beatles låt for låt». Dette kan nok fortsatt diskuteres, men interessen for The Beatles og alle deres plater er fortsatt upåklagelig.

The Beatles tok et stort sprang fra «Rubber Soul» til «Revolver», som ble utgitt med bare åtte måneders mellomrom. Gruppa ble stadig mer eksperimentelle, og produsenten George Martin lot dem leke fritt. B-sida på den forutgående singelen «Paperback Writer» var «Rain», med svært avansert innspillingsteknikk, og et vokalspor som ble avspilt baklengs mot slutten.

[ Get Back er åtte timer med The Beatles på sitt beste ]

«Rain» var innspilt to dager etter det første sporet de lagde for «Revolver», den grensesprengende «Tomorrow Never Knows», som John Lennon hadde skrevet under mange slags bevissthetsutvidende opplevelser. Ingen instrumenter skulle låte som vanlig, spor ble spilt inn på andre hastigheter enn de skulle høres på, de gjorde doble opptak av sang med ørsmå forsinkelser på det ene. Deres nye lydtekniker Geoff Emerick foreslo å sende lyden av stemmen til John Lennon gjennom Leslie-høyttalere (roterende horn inne i høyttalerne, ikke spør om mer). Lennon lurte på om den samme effekten kunne oppnås hvis han ble hengt opp ned fra taket og selv snurret rundt mikrofonen mens han sang.

[ Sophie Elise: – Jeg tror ikke folk skjønner at jeg fortsatt er avhengig (+) ]

Et uvanlig trekk for The Beatles var å gi ut en singel fra albumet samtidig. Nå kom «Yellow Submarine» og «Eleanor Rigby» ut som «dobbel A-side». Og for en vidunderlig kontrast. «Eleanor Rigby» er kanskje den tristeste sangen til The Beatles, så uendelig sørgelig om de ensomme menneskene, arrangert for strykekvartett, uten gitar, bass og trommer. Den eneste sangen deres ingen i The Beatles spiller på. På den andre siden kom «Yellow Submarine» med Ringo Starr som vokalist. En evig humørspreder, fortsatt i stand til å sette fantasien i sving for barn i alle aldre. Barnslig, ja, men innholdsrik nok til å bli en helaftens spillefilm året etter, med et godt budskap som aldri blir umoderne.

[ Yellow Submarne: Frihet, farger og fin musikk ]

Albumet begynner med «Taxman». En av de enklere rock’n’roll-låtene, en nidvise til skattefuten fra George Harrison. Gruppa betalte visstnok 95 prosent i skatt av inntektene sine på denne tida, og deres rådgivere hadde advart mot at en konkurs kunne være nært forestående. At den britiske regjeringen brukte skattepengene på våpenproduksjon skal også ha irritert dem sterkt. «Revolver» fortsatte med 13 sanger til, svært varierte, for det meste med The Beatles på sitt aller mest kreative.

Jeg var ni år da «Revolver» kom ut. Jeg hørte ikke resten av albumet før mange år etter. Det var ingen radioprogrammer som kunne spille sporene som ikke var singler. Det vil si: To av sangene, «Good Day Sunshine» og «Here There And Everywhere», Beatles på sitt mest sjarmerende melodiøse, den ene jublende glad, og de andre reflekterende melankolsk, ble koblet sammen på en singel med Dizzie Tunes. «Got To Get You Into My Life» ble langt senere «Du kan godt få sitte innte mæ, Leif» med visesupergruppa Ballade.

Da jeg langt om lenge hadde mitt første eksemplar av «Revolver», minst ti år senere, så hadde den derfor en ekstra stor åpenbaring: Det siste sporet på side 1, John Lennons «She Said She Said». Den 6. beste av alle sangene til The Beatles på min offisielle, personlige liste. Enda en gang var teksten inspirert av tidsriktig LSD, men det skjønte ikke jeg da.

[ The Beatles - dette er de 20 beste sangene ]

Nyutgivelsen av «Revolver» har ingen vesentlige ekstraspor som «Esher-demoene» på den utvidede utgaven av «The White Album» eller «The Long One»-suiten på «Abbey Road». Her er det mer «arbeid pågår»-opptak på rekke og rad, med spennende innblikk i innspillingsprosessen. Spesielt interessant er det å høre hvordan den joviale «Yellow Submarine» begynte som en sørgmodig vise, der John Lennon sang «In the place where I was born/ no one cared, no one cared». Den kunne ikke endt opp lenger fra utgangspunktet. Hele albumet har fått sin lydmessige overhaling av Giles Martin og Sam Okell, som også har restaurert lyden på andre senere utgivelser fra denne kanten.

«Revolver» er også grundig omtalt i Bård Oses nye bok «The Beatles låt for låt», der 28 sider går med til nærlytting av «Revolver». På samme måte som hele sangboka til The Beatles, som blir grundig forklart og analysert. Boka er en oppdatert utgave av Oses «Beatles hele livet» fra 1999, remastret, men også noen steder remikset, for å bruke forfatterens egne ord.

Da jeg snakket med Ose om den første utgaven av boka var han sterkt kritisk til måten plateselskapet EMI forvaltet arven fra The Beatles på. CD-utgavene var lenge billig produserte i både lyd og design, men dyre i utsalg. Dette har endret seg etter at EMI ble overtatt av Universal. Nyutgivelsene er blitt svært forseggjorte og innholdsrike, ikke minst fjorårets ekstravagante «Get Back»-film. Prisen kan man alltids diskutere: De nye utgavene av «Revolver» kommer i alle klasser fra et par hundre kroner til to og et halvt tusen. Tillegget i boka til Ose som heter «Beatles i ny miks» handler nettopp om dette, de mange arkeologiske utgravingene som er gjort i arkivene i senere år.

Omslaget til «Revolver» ble laget av Klaus Voorman, nybakt bassist i gruppa Manfred Mann i 1966, og en god venn av The Beatles. Han tegnet de fire hodene i stort format, og satte dem sammen i en collage av fotografier. «Revolver» ble det siste albumet til The Beatles som kom i en annerledes utgave for USA. Det amerikanske selskapet Capitol satte sammen LP-ene med en egen markedsstrategi. Der hadde tre av sporene allerede vært gitt ut på albumet «Yesterday And Today» noen måneder i forveien, «I’m Only Sleeping», «And Your Bird Can Sing» and «Doctor Robert». Alle tre av John Lennon. Dette forandret balansen på den amerikanske utgaven, der han sto igjen med bare to av de elleve 11 sangene som kom med på «Revolver».

[ Sgt. Pepper med The Beatles: Fortsatt garantert å få fram smilet ]

Like etter utgivelsen av «Revolver» la The Beatles ut på det som skulle bli en spesiell turné: Deres aller siste. Heretter spilte de bare sammen i studio. Etter å ha besøkt 14 byer i USA gjorde de sin aller siste offentlige opptreden i San Francisco 29. august 1966. Ingen av sangene fra «Revolver» sto på settlista. De fleste av dem var nok for vanskelige å gjenskape utenfor studio. Bare «Paperback Writer» var med av alle sangene som kom ut i 1966. Turneen ble ellers sterkt forstyrret av oppstusset rundt John Lennons utsagn om at The Beatles var blitt mer populære enn Jesus. Han forsøkte å forklare hva han mente med én gang de hadde landet i USA. Stemningen var likevel spent under konsertene i Memphis, der Ku Klux Klan brente Beatles-plater og kalte gruppa kommunister. Dette har ikke skadet deres ettermæle. The Beatles var i alle fall større enn Ku Klux Klan.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen