Kultur

Strømmes på Disney+: «Get Back» er åtte timer med The Beatles på sitt beste

Peter Jacksons dokumentarfilm «Get Back» er åtte timer film av ei gruppe som øver uten å vite hva de egentlig vil. Det hadde ikke gått bra med så mange andre enn The Beatles.

---

  • 6
  • Get Back
  • Regi: Peter Jackson
  • Med: The Beatles
  • Disney+

---

«Lord of The Rings»-regissøren Peter Jackson er kjent for å la filmer få den tida de fortjener. Med Get Back» har han laget en TV-serie i tre deler, på nærmere åtte timer til sammen. I tillegg til å være strålende underholdning for alle Beatles-frelste setter serien den alminnelige oppfatningen om gruppas siste år i et helt nytt lys.

Serien begynner med en kortversjon av historien om The Beatles fram til 1969. «Det kan ikke fortsette sånn», ser vi George Harrison si om hysteriet i 1963. Men sånn fortsatte det fram til gruppa bestemte seg for å slutte å turnere i 1966. Dette ga dem tid til å gjøre stadig flere og mer forseggjorte plateproduksjoner. Som vi har vært så imponert over på disse sidene før: I 1967 og 1968 ga The Beatles etter vår egen opptelling ut 65 (sekstifem) nye låter på plate. Mange av disse ble til uten at de fire var sammen i studio. Mange av sangene ville det være umulig å framføre på konserter. De ble fremmedgjorte i forhold til å være sammen i et band.

Høsten 1968 spilte gruppa inn en promofilm til singelen «Hey Jude» med publikum rundt seg. De likte stemningen, og bestemte seg for å lage et nytt album på denne måten. The Beatles «as nature intended», som jeg husker det sto i annonsene for singelplata «Get Back», i en av de første engelske musikkavisene jeg kjøpte våren 1969.

Gruppa fikk låne et lokale i et filmstudio i Twickenham, der Ringo Starr skulle være med i spillefilmen «The Magic Christian». Her ville de øve inn 14 nye sanger på tre uker, og framføre dem i en TV-konsert etterpå. Hvilke sanger var det ingen som hadde tenkt på. Hva slags konsert var også helt i det blå. Noen foreslo en storslått opptreden i et 2.000 år gammelt amfiteater i Tunisia, men Ringo ville visst ikke vil reise så langt. – Kanskje Jimmy Nichols kan bli med oss til utlandet, spøker Paul, om trommeslageren som var med dem på turné i ei uke i 1964, mens Ringo var syk.

Så sitter de der da, dag etter dag, i et kaldt, hvitt, nakent studio i en tett sirkel og gjør sine ting. Denne historien er før fortalt med «Let It Be», dokumentarfilmen til Michael Lindsay-Hogg fra 1970, der alle opptakene til den nye filmen er hentet fra. Denne hadde en mer konservativ redigering, preget av alle slags diplomatiske hensyn i forhold til at gruppa var i ferd med å bli oppløst. Noen av sekvensene som i «Get Back» oppleves som de mest spennende og dramatiske var ikke med i «Let It Be» i det hele tatt. De satt igjen med 60 timer film, og 150 timer med ekstra lydopptak som skulle fange opp samtaler som de fire ikke ville hatt hvis kameraene gikk.

Man skal være glad i The Beatles for å se alt dette. Det er altså gruppa som øver, prøver, feiler og prøver igjen. I de fleste tilfeller ville det være et ork å følge med på, men dette er altså The Beatles. Og de hadde en egenskap som gikk utenpå musikken i seg selv: De hadde en usedvanlig spenstig tone seg imellom, både verbalt og musikalsk. Det er en opplevelse å høre hvor godt de leker seg med musikken, hvor stor spillegleden er, og hvor mye tøys og tull de tillater seg. De gjør noen linjer av Bob Dylans «I Shall Be Released» her, «Harry Lime»-temaet fra filmen «Den tredje mann» der. Gamle rockeklassikere er de fortsatt glade i å hente fram. Nye sanger trekkes stadig opp av hatten.

The Beatles i et kaldt filmstudio i Twickenham, der de holdt på å bli oppløst et år før tiden.

Gruppa begynner likevel å tvile på om de har nok materiale, og går tilbake til sin massive katalog av ikke ferdige sanger. John presenterer «One After 909», som han skrev som 15-åring. Den slår godt an i gruppa. De byr også på sanger som skal dukke opp senere, etter at de har gått hver sine veier: «Gimme Some Truth» og «Jealous Guy» med John, «Another Day» med Paul, «All Things Must Pass» med George. George presenterer «Something» for gruppa. «Something in the way she moves/attracts med like a cauliflower» («blomkål») foreslår John på et punkt der George står fast med teksten.

Likevel går de der i mange dager uten konkret framdrift. Yoko Ono er kommet inn i bildet, bokstavelig talt. Hun sitter der i sirkelen med de som spiller sammen, blander seg ikke inn, men det ser unektelig litt rart ut i en bandsammenheng. Paul McCartney snakker til de andre om savnet av manageren Brian Epstein, som døde i 1967. – Vi er alene i sommerleiren, så vi får reise hjem eller klare oss selv, formaner han de andre. Det går bare sånn passe.

Den første episoden av TV-serien ender med dagen da George Harrison forlot The Beatles. Han er tydelig utilpass, og sender John og Paul stygge blikk. De tre andre fortsetter med «I’ve Got A Feeling» og «Don’t Let Me Down», mens Yoko går bak mikrofonen og gjør det Yoko Ono pleier å gjøre. Det høres ut som en renselse. Men fredagen slutter sørgelig, med triste ansikter i øvingslokalet og Georges første versjon av «Isn’t It A Pity» i bakgrunnen.

Mandag morgen sitter Paul og Ringo med støtteapparatet, og diskuterer framtida. John og Yoko har ennå ikke dukket opp denne dagen. Paul kunne baktalt dem så det holdt, men gjør det ikke. – Det kommer til å høres idiotisk ut om folk om 50 år skal si at The Beatles ble oppløst «fordi Yoko kom og satte seg på en forsterker», mener han. Så kommer John, og de to har en privat samtale om George og hele krisesituasjonen i kafeteriaen i studioet. En mikrofon er gjemt i blomsterpotta! Her hører vi de to ubestridte lederne diskutere kommandoforholdene og kjemien i gruppa, og i en relativt vennskapelig tone finner de fram til hvordan de kan fortsette.

Regissøren konstaterer at dokumentaren hans er i ferd med å gå i stå. – Gå i stå? Det er nå det tar av, sier John. Ja, here we go, ler Paul. Men George kommer tilbake. Dette er drama på sitt beste. Litt senere kommer et lite klipp der Yoko One tar det helt ut slik Yoko Ono gjerne gjør for åpen mikrofon, mens John bråker på gitaren. Bak trommene ser vi en henrykt Paul forsøke å holde takten. Denne filmen avkrefter at det var Yoko Ono som gjorde slutt på The Beatles. Derimot får vi med oss at den amerikanske advokaten Allen Klein har ankommet bygningen. Vi vet at han begynte å blande seg inn i affærene på en måte som samholdet ikke hadde godt av.

Gruppa flytter fra Twickenham til et studio i kjelleren i Apple-bygningen. Tidlig i øvingsperioden har vi sett George snakke entusiastisk om Billy Preston, som han nylig har hørt i gruppa til Ray Charles. De kjente ham fra Hamburg-tida der han spilte med Little Richard. Han kommer innom for å si hei, og siden dette er dogme-innspillinger uten lov til overdubbinger får han være med på piano. «I’ve Got A Feeling» høres umiddelbart perfekt ut. Han gjør en storartet innsats gjennom resten av innspillingene. Billy Preston spilte med The Beatles i deres to siste uker, og gikk videre til seks år med The Rolling Stones. Greie referanser på CV-en.

The Beatles (og Yoko Ono) i sitt eget studio i kjelleren i Apple-bygningen.

Vi kan knapt begripe hvordan det kom så mye godt ut av disse ukene. Når øvelsene, prøvelsene var over hadde The Beatles spilt inn sangene som skulle bli albumet «Let It Be», og var samtidig langt på vei med forberedelsene til det neste. «Abbey Road» ble imidlertid det første av disse to som ble gitt ut. «Let It Be» fikk vente på en omdiskutert remiks av produsenten Phil Spector, etter at de forkastet miksen til Glyn Johns, lydteknikeren som hadde vært med dem under alle innspillingsukene. Hans opprinnelige miks av «Let It Be» kan høres på den nye utvidede superdeluxe-utgaven av albumet. Her er også to ekstra plater med ikke før utgitte opptak fra øvelsesperioden.

Langt ute i januar 1969 vet fortsatt ikke The Beatles hva de vil. TV-konserten er droppet. Det kan se ut som det er lydteknikeren og filmregissøren som foreslår at de skal gjøre et opptak på taket av Apple-bygningen. Pauls ansikt lyser opp. Mot slutten av TV-serien kommer altså denne «rooftop»-opptredenen, med The Beatles på konsert for aller siste gang, vist i sin helhet for aller første gang. Det er en alminnelig oppfatning at konserten ble stoppet av politiet, men her ser vi at de to konstablene blir stående nedenunder og akkedere med resepsjonisten gjennom mesteparten av konserten. Da de omsider kommer opp seg på taket har gruppa allerede snakket om å gi seg, fordi det var for kaldt til å spille videre. De gjør «Get Back» en siste gang. John Lennon takker alle for frammøtet, sier de berømte ordene «vi håper vi besto opptaksprøven», og så var det slutt. Nesten. Helt til slutt i filmen sitter alle rundt Paul McCartney mens han gjør det definitive opptaket av «Let it Be». Slitne, men tilsynelatende fornøyde.

Til tross for uoverensstemmelsene har disse åtte timene vært en fantastisk fortelling om å spille i band. Om vennskapet mellom fire gutter som vant verden sammen, og likevel står fram som relativt uberørte av oppstusset, fulle av spilleglede og oppfinnsomhet. I 2021 advares det mot at serien inneholder eksplisitt språk, røyking og «voksne» tema. Når vi ser dem på nært hold blir vi minnet om, og forbauset av at de fantastiske fire fortsatt bare var 25 (George), 26 (Paul) og 28 (John og Ringo). Det slår meg nå at jeg har omtalt dem med fornavn. Det må være fordi jeg føler at jeg har blitt ekstra godt kjent med dem gjennom disse åtte timene.

Mens det ser som mørkest ut i startfasen av dette prosjektet prøver Paul McCartney å piske opp entusiasmen: – Når vi kommer sammen for å spille snakker vi bare om den fuckings fortida. Vi er som gamle pensjonister. «Husker dere dagene da vi pleide å rocke». Men vi er her nå! Vi kan gjøre det, sier Paul. Og så gjorde de det.

The Beatles: Get Back (Regi: Peter Jackson)






Mer fra Dagsavisen