Denne stemmen er en nasjonalskatt

---

5

MUSIKK

Elias Akselsen, Stian Carstensen, Ola Kvernberg

«Horta»

Heilo/Grappa

---

Elias Akselsen er blant våre aller viktigste kulturbærere. I dag er stemmen hans om mulig enda mer verdifull enn for noen år siden da han sang seg inn i den store offentligheten med utgivelsene «Hjemlandsklokker – religiøse taterviser» og «Her kommer dine arme små». Han er blant de siste av sitt slag, nærmere bestemt en av de reisende som fra barnsbein av fikk erfare norske myndigheters hardhendte og brutalt diskriminerende assimileringspolitikk.

Tvungen bosetning og omsorgsovertakelse av barn, samt lobotomerings- og tvangssteriliseringsvedtak var en del av politikken som påførte tater- og romanifolket og deres kultur ubotelig skade, i tillegg til hva dette medførte av stigmatisering og sosial fordømmelse. Beklagelsen fra Regjeringen og Den norske kirke kom så sent som i 2015 da rapporten fra Romani-/taterutvalget ble framlagt. Det kan ikke bli annet enn triste viser av slikt, og det er nettopp et knippe av disse Elias Akselsen nå gir ut sammen med sin mangeårige våpendrager Stian Carstensen og felespiller Ola Kvernberg.

[ Pop uke 42: I den virkelige, gode popverdenen (+) ]

Vi snakker virkelig om en supergruppe. Akselsens stemme er en nasjonalskatt uavhengig av hvilke grenser man opererer med, og Stian Carstensen og Ola Kvernberg på hvert sitt vis to av Norges aller fremste musikere som gjennom tradisjonsmusikken skaper uttrykk for nye generasjoner. På «Horta», som betyr «ekte», behøver de ikke finne opp kruttet på nytt. Det holder å spille fra hjertet og følge pulsen fra Akselsen, som slår intens og melankolsk gjennom årtier og historier som er i ferd med å gå i glemmeboken. Akselsen henter sine sterkeste kort opp fra skjeppa, Carstensens trekkspill trekker luft fra mange tradisjoner, ikke minst det østeuropeiske romanifolkets toneleier, mens Kvernbergs fele er her og nå og i all evighet.

Som på visa om Stor-Johan, Akselsens egen oldefar, en legende av en lederskikkelse og håndverker langt utover sitt eget miljø, og stamfar for en av de største tater- og romanislektene i Norge og Sverige. Også andre viser på «Horta» er kjent fra Akselsens tidligere repertoar, og fra datteren Veronica Akselsens plater, blant dem «Fant-Sonja» og «Se min ild». Andre er sjeldnere å høre, som den nesten kvedende «I mange år», den smått humoristiskromantiske visa «Det var i fjor jag tjena dreng» og den tragiske «Två må man vara». De to siste knytter Akselsen til hans andre hjemland Sverige, og den siste av disse synger han helt uten akkompagnement, men stemmen fyller selv de mørkeste krokene og er så sterk at bare tanken på et instrument føles feil:

«Jag er ju et barn av den bortglømde rase / Från land inntil strand lik et villfaret folk / Jag blev hatat og piskat, fikk stryk ut på färden / For at jag var et fattigt tattarebarn»

Ordet «tater» er i dag omdiskutert, men vi bruker det i denne sammenhengen siden det er Akselsens egen betegnelse på seg selv og sitt eget folk, og på musikktradisjonen som ble holdt levende rundt leirbålene der hvor store og små følger av reisende slo seg ned for en natt eller for lengre perioder.

[ Mimmis «Titanic» er en manifestasjon av styrke og av popmusikk slik den bare kan oppstå i drømmene (+) ]

I dag er bålene borte, de reisende drar ikke lenger rundt og selger husgeråd eller sliper kniver på bygdene. Kulturomveltningene i storsamfunnet og fortsatt diskriminering har ført til noe nær en usynliggjøring av kulturen. Derfor blir «Horta» viktig også utover den skyhøye kunstneriske kvaliteten og den enorme gjennomslagskraften som ligger i vokalen og den nennsomt intuitive musikken som følger tekstenes såre, men likevel åpne sinnelag. Det går fra gledene ved vandringen og «den frie natur», til konkrete beskrivelser av skjebner mange kjenner seg igjen i, som her i en av de mest kjente romanivisene, «Mustalainen»:

«Jeg er fattig og foruten hjem / Og så jeg må hånden rekke frem / Tatergutten må alene gå / For hans sorger ingen kan forstå»

Anita Kleppe, en gang vokalist i Elverum-bandet Wakanda, som var en festslager på mangt et samfunnshus i Norge opp gjennom 1980- og 90-tallet, synger «Fant-Sonja» og «Se min ild», en av de mest kjente sangene på «Horta» med refrenget «Vokt deg vel, kom aldri fantens telt for nær/Stakkars den som en gang får ei taterjente kjær». På sistnevnte bidrar også Sara Wilhelmsen, kunstneren og artisten som er tippoldebarnet til Jenny Emilie «Tater-Milla» Pettersen, Stor-Johans datter og Akselsens grandtante. Vi snakker tjukk slekt og sanger og tradisjoner som bokstavelig talt har gått i arv gjennom generasjoner, og om stemmer vi gjerne hadde hørt mer av.

[ Som fyrbøtere i lille helvete holder Pia Tjelta og Jon Øigarden den frådende ilden ved like på Torshovteatret (+) ]

Alf Prøysen og Lasse Johansen har begge spilt inn fine versjoner av «Burobengen», sangen om odelsgutten fra Setesdal som forelsket seg i «Anna, taterjenta» og som ble gjort arveløs av faren og fulgte landeveiens vandringer. Denne sangen blir i Akselsens versjon på «Horta» en påminnelse om at uansett hvor mye det offentlige beklager og hvor gode intensjonene enn må være, så har historien det med å gjenta seg. Akselsen synger en intens versjon av visa, setter gutten i sentrum og skreller bort litt av det onde blodet, noe som bare forsterker konfliktene som er premissene for innholdet. Gutten ble heller ikke akseptert av de reisende fordi han var en «buro», en «bonde», og på Gjøvikmartnan går det riktig så galt. Kulturkollisjoner som denne tilhører på ingen måte fortiden, og det forsterker «Horta»s fortsatte relevans og minner oss om det tidløse budskapet i Akselsens kulturtradisjon. I tillegg til at det er en usigelig vakker og jagende intens plate med en vokal som går gjennom marg og bein og hjertet attpåtil.