Kultur

Stormvarsel som kryper under huden

Ane Dahl Torp spiller en mor som må kjempe både sin egen kamp og datterens i filmen «Storm», om en opprivende tragedie som rammer en allerede sårbar familie.

Dagsavisen anmelder

---

4

FILM

«Storm»

Regi: Erika Calmeyer

Norge, 2022

---

Kan barn være onde? Hvor langt er en forelder villig til å strekke seg for sine barn? Hvordan kan man overleve som en familie hvis den er ubotelig revet fra hverandre fra innsiden? Dette er spørsmål regissør Erika Calmeyer stiller i sin første spillefilm «Storm», godt hjulpet av Ane Dahl Torps gripende og sammensatte tolkning av en mor som opplever det verste som tenkes kan.

Calmeyers «Storm» kryper under huden på den i kraft av de grunnleggende problemstillingene den reiser. Gjennom en liten families innbyrdes tragedie går den inn i raseriets randsoner og gransker hvor mye man kan tåle av hverandre før det ikke er noen vei tilbake. Tobarnsmoren Elin lever alene med datteren Storm og sin fem år gamle sønn Ulrik. Søsknene bråker og krangler seg imellom som søsken flest, men en dag går det galt. De skal på fisketur, og mens Ella fisker stenger og utstyr ut av bilen løper Ulrik innover skogen. Ella sender Storm etter for å holde øye med han. Det neste vi vet er at Ulrik har havnet i den fossende elven. Han drukner, tilbake står moren og datteren. Det hele framstår som en tragisk ulykke, men snart brer mistanken seg. Noen har sett de to barna ved elven. Storm husker ingenting, men hva vet moren? Hvor slutter fantasien og hvor begynner løgnen? Ligger det en enda større tragedie bak det smertefulle tapet av Ulrik?

Historien som er skrevet av Johan Fasting («Heimebane»), er ikke vanskelig å forutse. men her er ikke nødvendigvis «mysteriet» den største drivkraften, selv om den dramatiske utviklingen i et noir-aktig småbymiljø på terskelen til høsten også har et visst anstrøk av krimgåte. Ella er selv politi, og må forholde seg til kollegenes granskende blikk når historiens små blad av virkelighetsforståelse skrelles av, ett for ett. Omsorgen i nærmiljøet er tilsynelatende sterk, men bare hos Ellas søster, Storms kjærlige tante, føles den ekte. De andre foreldrene på skolen og Storms venninner utgjør et nettverk som sakte, men sikkert smuldrer bort, dels av frykt, dels av de mekanismene som i små miljøer skaper vonde og steile fronter, ikke ulikt i Thomas Vinterbergs «Jakten».

Calmeyers «Storm» er i så måte ikke original, og den kan også ses i samme univers som Dag Johan Haugeruds «Barn», bare strammere fortalt og med langt snevrere innfallsvinkel. Der Haugerud bygger et helt univers rundt en enkelt hendelse, er Calmeyers styrke makroblikket på den umiddelbare kretsen rundt og konsekvensene hendelsen får for dem det gjelder.

«Storm»

Ane Dahl Torp spiller Elin med nervene og uvissheten dirrende i huden. Hun gjør en sterk rolle i kraft av å spille en figur som i likhet med historien blir noe lukket og uavklart. Vi vet ikke mye om henne annet enn at hun er enke, at hun har søsteren i nabolaget (som spilles nydelig av Ane Skumsvoll) og jobber innen politiet, men ikke i uniform. Vi tror på Elins selvoppholdelsesdrift i en utsatt posisjon, på sorgen og tomheten, og vi tror også på hennes desperate kamp for å stenge stormen ute selv om hun umulig kan tro at den ikke vil slå innover henne og datteren med full styrke. Ella Maren Alfsgård Jørgensen er også imponerende som Storm, og takler både hennes naturlige humørsvingninger og et indre landskap av følelser, igjen helt essensielt for at historien og filmen skal fungere.

Calmeyer har tidligere vært medregissør på «Young Royals», men i sin første spillefilm på egen hånd viser hun hvilket talent hun har for å skildre de skjøre båndene i nære relasjoner og hvordan de mellommenneskelige dilemmaene kan ha ødeleggende kraft. Fine fotografiske detaljer og Calmeyers blikk på helt vanlige gjenstander, et plastglass med vann, en legofigur, fungerer optimalt i sin symbolikk enn så overtydelige de er.

Ane Dahl Torps nye filmkarakter får sitt fulle hyre med å forsvare og forklare tragiske hendelser i egen familie i kinoklare «Storm».
Foto: SF Studios / Torbjørn Sundal

Filmens psykologiske drivkraft blir spørsmålene den reiser rundt Storm, rundt et barn som både lukker seg inne og som handler når hun blir trengt opp i et hjørne. Her er det imidlertid ingen entydige svar eller teorier, i stedet lar filmskaperne det usagte være den kanskje fremste drivkraften i historien og i forholdet mellom mor og datter. Kanskje burde Fasting og Calmeyer i større grad forsøkt å forklare eller konkludere. Filmens ganske korte spillelengde på rundt en time og 20 minutter føles ikke for kort, snarere kunne den vært enda kortere, men til gjengjeld mer konsis i de lagene som nå gjør den noe uforløst. Kreftene nede i dypet er sterke, og lik Ulrik som forsvant i strømvirvlene har også historiens generelle kraft trolig en større dybde enn filmen helt greier å fange.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen