Kultur

Når villdyret våkner

Den norske dramaserien «Fenris» går rett i strupen på rovdyrdebatten i Norge. Naturforvaltning satt opp mot ulvemotstand og generell menneskelig kynisme er effektivt sprengstoff fra bygda.

Dagsavisen anmelder

---

4

TV-DRAMA

«Fenris»

Regi og serieskaper: Simen Alsvik

Viaplay, 2022

---


Det sies at ulv ikke har angrepet mennesker i Norge på 200 år. At mennesker angriper mennesker derimot, skjer beviselig langt hyppigere, og det er ikke fritt for en viss fiendtlig stemning artsfrender imellom i den nye Viaplay-serien «Fenris» heller. Men det handler også om ulv, og et mer betimelig utgangspunkt for en norsk dramaserie kan man knapt tenke seg. Rovdyrdebatten deler Norge i to. Mellom by og land, mellom naturvernere og bønder, og på tvers av de politiske fløypartiene. Serieskaper og regissør Simen Alsvik bruker den polariserte debatten for alt det er verdt. «Fenris» er et krimdrama som bygger spenningskurver både langs sterke emosjonelle handlingsspor, og intriger knyttet til politisk ståsted, gründere med store vyer, tradisjonsbærere blant bygdefolket og trigger happy harrytasser som ikke skyr noen midler for å få has på ulven.

Hovedpersonen Emma Salomonsen (Ida Elise Broch) er alenemor for sønnen Leo (Viljar Knutsen Bjaadal). Hun virker mer opptatt av feltarbeidet som biolog i Norsk Naturoppsyn (SNO) – hvor hun overvåker, registrerer og merker ulv i Norge – enn av sønnens daglige gjøremål. Det kan være flere grunner til det, og til å begynne med kan det virke som om SNO er en eneste stor og dysfunksjonell familie.

Når Emmas sjef Jo (Øystein Røger) blir bekymret over at hans gamle venn og Emmas far Marius (Magnus Krepper), har sluttet å melde seg eller føre logg over bevegelser i ulvereviret han observerer, kaster Emma seg i bilen sammen med sønnen og kjører fra Oslo til det som er hennes gamle hjemstad, til gården hvor hun vokste opp med faren Marius, en omstridt ulveforsker som på ingen måte var, eller er, i vater.

«Fenris»

Hun kommer til en bygd som har levd med ulven så tett innpå seg over så lang tid, at frykten har lagt sin klamme og lumre hånd over innbyggerne. Sinnet mot Statens Naturoppsyn er av det ilske slaget, og faren til Emma er ikke akkurat profet i egen bygd. Ikke Emma heller, men mer i kraft av hva hun er blitt enn at hun selv flyktet derfra som barn. Hvorfor får vi vite i stadige tilbakeskuende glimt fra hennes oppvekst. Bygdedyret har god hukommelse, og vi skjønner etter hvert hvorfor hun er som hun er, i forhold til Leo og andre personer det ville være naturlig å knytte seg til.

Emma er ikke den eneste som har vokst opp i en dysfunksjonell familie. Samtidig med at hun oppsøker Marius har Daniel, sønnen til en av Emmas gamle skolevenninner (Julia Schacht), forsvunnet. Daniel har vært fanatisk opptatt av ulv, og tilbrakt mye tid hos Marius. Mens lensvesen og manngard settes inn, går ryktene om at Daniel er tatt av ulven. Det slås full alarm med rikspressen ringside, og Emma kastes inn en heksejakt etter rovdyret, i et klima som skaper en uro av noe overhengende truende. At det er ulv i skogene er det liten tvil om, men det finnes kanskje også andre rovdyr med helt egne agendaer.

«Fenris»

Simen Alsvik har bakgrunn fra «Lilyhammer» og «Ragnarok», og har med «Fenris» laget en solid kvalitetskrim hvor spenningskurven blir både bratt og spektakulær i måten han bruker de steile kreftene folk imellom som virkemidler i dramaet. Historien er ikke direkte original, men den har flere gode sidehistorier som skaper egne spenningskurver og som knytter bånd både mellom figurene i serien og til seerne. Som det «Ulvesommer»-lignende vennskapet mellom Leo og bygdas emo-rebell Elvira (Helena F. Ødven). Det er effektiv historiefortelling, med lensmann og lokalpresse som drivkrefter i tillegg til lokale ulvemotstandere. Dessuten utnytter han østerdalsnaturen, lyset eller rettere sagt høstmørket, skogen og dalsøkkene, noe som gir det hele en trolsk, men også trykkende dimensjon som understreker handlingstemperaturen. Lenger og lenger inn i skogens og menneskesinnets dulgte hemmeligheter bærer det, alt mens naturens egne rovdyr beskytter sine revir.

Ida Elise Broch («Hjem til jul», «Mannen som elsket Yngve») får her andre strenger å spille på, og hun overbeviser stort og nyansert som en litt flinthard og åpenbart skadeskutt, men emosjonelt egenrådig og sterk mor og forsker som beskytter sine, enten det er sønnen Leo, farens rykte eller ulven. Cengiz Al bringer litt menneskelighet inn i det hele, paradoksalt nok som i rollen som Naim, den litt kjappe reporteren fra byen som har fått seg jobb i lokalavisa, og som får en bratt lærekurve både som journalist og menneskekjenner når ting likevel ikke er så svart-hvitt som det først ser ut som.

«Fenris»

Jan Gunnar Røise er lensmannen som må vokte sine ord og handlinger og som står mellom bygdas sterke personligheter, og da særlig Daniels far, herlig spilt av John Emil Jørgensrud som maner fram bygdas svarte får med rifle, pick up, autoritetsforakt, kvinneforakt og Storhamar Hockey-caps over barter man må til trailercampene i Texas for å finne maken til. Tilknytningen til Hamar sier kanskje noe om at handlingen i serien i realiteten foregår et stykke fra svenskegrensen. Musikken, soundtracket i seg selv og bruk av alt fra Wovenhand til Girl In Red og Hellbillies, er effektivt ivaretatt. De storslåtte, men også nærgående naturopptakene er fra Folldal, mens Brumunddals noe nære brune forhistorie dras fram igjen nå når det er helt andre innvandrere som skremmer lokalbefolkningen. Vi er uansett midt i ulvenes rike.

Jørgensruds skikkelse blir i sammenhengen en av flere i persongalleriet som, til tross for at de skaper farge og snert i den skumringsmettede handlingen, framstilles som vel romslige karikaturer på de ulike aspektene ved «bygdefolket». Her er den smått hysteriske og frittalende politikeren, den tilsynelatende veike politimannen, den teslakjørende kynikeren, den slitne moren og ikke minst den lokale tenåringsbølla (Ole Jansen Ulfsby) som virkelig har en livsfarlig tilnærming til mobbingens vesen. Det er gjenkjennelig, men også satt så mye på spissen at den vakler mot det parodiske.

Handlingen gjennom de seks episodene bygges til å begynne med noe besværlig opp, med mange tråder og (dels navnløse) karakterer, men etter de par første episodene blir man godt hektet på de intrigene, hovedkarakterene og ikke minst på spenningsmomentene som driver handlingen framover. Manuset bygger på mystikken og mytene som omgir ulven, men også fordommene mot særlig ulvemotstanderne. Velkjente dramaturgiske oppskrifter bringer oss videre knagg for knagg, replikk for replikk, blikk for blikk, men det positive med «Fenris» er at de har troen på sitt eget materiale, ikke minst ideen og den dystre «bygde-noir»-stemningen den visuelle innrammingen bidrar til. Ut fra dette lar de historien utfolde seg uten altfor mange støttehjul, og i bunn og grunn med minimal bruk av effekter utover det naturen – og menneskenaturen – selv har å by på. Det ligger det godt med spenning i.

«Fenris» består av seks episoder som slippes samtidig på Viaplay 25. september.