---
5
DOKUMENTAR
«Ennio: The Maestro»
Regi: Giuseppe Tornatore
It./Be./Ned./Jap. – 2021
---
Ingen tvil om at den italienske regissøren Giuseppe Tornatore var rett mann til å lage en dokumentar om filmhistoriens mest produktive, innflytelsesrike og rent ut mesterlige soundtrack-komponist: Ennio Morricone. Han sto bak musikken til alle filmene Tornatore regisserte etter «Cinema Paradiso» (1988), og de ble i årenes løp nære venner. Spiste lunsj sammen hver søndag, og sånne ting. Morricone var en privat, introvert mann som virket ubekvem i rampelyset, så «Ennio: The Maestro» er trolig så tett innpå vi noensinne kommer ham. Tornatore intervjuet Morricone hjemme i studioet hans gjennom elleve dager, for rundt ti år siden – og fordi de kjente hverandre så godt var maestroen mer avslappet og åpenhjertig enn han trolig noensinne hadde vært foran et kamera. Tornatore lot Morricone snakke fritt uten avbrytelser, og intervjuet tar opp en betydelig del av filmen.
Dette er et lidenskapsprosjekt Tornatore har jobbet med i mange år, så han har i tillegg gravd frem en imponerende mengde arkivopptak, filmklipp og rariteter. Regissøren har dessuten intervjuet rundt sytti personer med tilknytning til Morricones liv og karriere. Et bredt utvalg av kjentfolk som inkluderer Dario Argento, Bernardo Bertolucci (som døde i 2018), Bruce Springsteen, Hans Zimmer, Clint Eastwood, Quentin Tarantino og John Williams. Giuseppe Tornatore var midt oppe i etterarbeidet da han sommeren 2020 fikk nyheten om at Morricone hadde stemplet ut i en respektabel alder av 91 år, så han hadde flaks med timingen. Eller uflaks, alt ettersom hvordan man velger å se det.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/6WWJIZNP6BAPRNEQ2P5EPIHG3U.jpg)
Tornatore virker litt tynget av ansvaret med å yte maestroen rettferdighet, så «Ennio: The Maestro» har blitt en høvelig konvensjonell dokumentar som suser kronologisk gjennom en karriere som spant sytti år. For oss som er ivrige fans av denne komponistens banebrytende musikk er det ikke til å unngå at man sitter igjen litt skuffet. Morricone var så ufattelig produktiv at han rakk å skape soundtracket til over fem hundre filmer og TV-serier (!), ikke iberegnet hans sidekarriere som klassisk komponist. Så det er naturligvis beint umulig å inkludere noe særlig mer enn de mest kjente høydepunktene, selv i en film som klokker inn på 156 minutter. Jeg er sikker på at Giuseppe Tornatore kunne ha skapt en lengre TV-serie ut av alt materialet han samlet opp, og er like sikker på at mange av oss veldig gjerne hadde sett den. Men det som er inkludert i «Ennio: The Maestro» er uansett interessant nok.
Det er i seg selv litt spesielt at Morricone i utgangspunktet ikke var interessert i en musikalsk karriere, og hadde planer om å bli lege. Han ble presset til å spille trompet av sin far: som livnærte familien som trompetspiller, og følte at det også kunne bli en trygg inntektskilde for sønnen. Vi får en grundig gjennomgang av de tre sentrale retningene som sørget for at Morricone ble en så allsidig komponist: hans klassiske, akademiske utdannelse på Santa Cecilia-konservatoriet i Roma, hans tid som popmusikk-arrangør for plateselskapet RCA på sekstitallet og tiden som medlem av det John Cage-inspirerte, eksperimentelle avant-garde-kollektivet «Il Gruppo». Alt ble forent da Morricone fro alvor startet arbeidet med å komponere filmmusikk, først på to obskure spagettiwesterns under et dekknavn, og senere under sitt egen navn da han begynte å jobbe sammen med Sergio Leone.
[ «Grazie mille», maestro Morricone ]
En del tid vies selvfølgelig hans ikoniske musikk til «A Fistfull of Dollars» (1964), «The Good, the Bad and the Ugly» (1966) og «Once Upon a Time in the West» (1968). Morricone hevder at han egentlig ikke liker denne musikken noe særlig, men trolig mest fordi han mislikte å for evig være så tett forbundet til en så kort periode i karrieren. Morricone hadde muligens et rykte på seg for å være vrien å jobbe sammen med, men filmen tegner et ganske annet bilde. Vi får inntrykk av at Morricone var en alvorstynget arbeidsnarkoman, som til enhver tid var helt oppslukt av musikk. Kompromissløs, men mer på vegne av musikken han hørte i hodet enn sitt eget ego. Han tok det som en dyp fornærmelse når filmskapere ville diktere retningen til musikken, eller insisterte på at han imiterte ting han hadde skapt tidligere. Ingen bombe at Oliver Stone klarte å forulempe Morricone på det groveste under arbeidet med «U-Turn», eller at han heller forlot filmprosjekter enn å gå på akkord med seg selv.
[ For en neve Ennio Morricone ]
Vi får også et hint om hvorfor han jobbet som besatt; Morricone kom fra en beskjeden arbeiderklassebakgrunn og kjente konsekvensene av fattigdom. Maestroen er også åpenhjertig om det faktum at han var drevet av lav selvtillit: det plaget ham dypt at de kultursnobbete mentorene på musikkakademiet arrogant avfeide kommersiell filmmusikk som ren prostitusjon. Så han følte konstant at han måtte motbevise dem, og klarte aldri helt å løsrive seg fra behovet for å vinne aksepten deres. Det merkes at Tornatore selv har en litt kultursnobbete tilnærming; han foretrekker å rette fokuset mot de mer høyverdige arthouse-filmene, og hopper kjapt over Morricones betydelige bidrag til giallo-sjangeren (som «The Forbidden Photos of a Lady Above Suspicion», «A Lizard in a Woman’s Skin» og «What Have You Done to Solange?»). Det er mye man savner her, men det er som sagt umulig å inkludere alle høydepunktene i Morricones makeløse karriere i rammen av en dokumentarfilm – og selv oss som er ivrige fans av maestroen vil garantert oppdage plenty av nye ting her.