Kultur

Skrekk med et smil

«Smile» er blitt en overraskende vellykket grøsser, og går grundig til verks for å effektivt frike ut kinopublikum med et nådeløst smil.

Dagsavisen anmelder

---

4

FILM

«Smile»

Regi: Parker Finn

USA – 2022

---

Nylig ble en serie TV-overførte baseballkamper i USA infisert av en ondskap som skremte vettet av flere publikummere. Sentralt plassert i seteradene kunne man skimte folk som stirret truende, demonisk og urørlige inn i TV-kameraene med forrykte smil. Sånn satt de gjennom hele TV-sendingene. Disse snodige hendelsene fikk mye oppmerksomhet på sosiale medier, og friket folk ettertrykkelig ut. I alle fall frem til noen smartinger ødela moroa, og avslørte at alt sammen bare var et «viral»-markedsføringsstunt for ukens skrekkfilm «Smile». Et vellykket og oppfinnsomt stunt, for en overraskende vellykket grøsser.

Det er laget såpass mange «skumle smil»-skrekkfilmer at dette nærmest er en egen undersjanger; fra klassikere som «The Man Who Laughs» (1928) og «Mr. Sardonicus» (1961), til «Smiley» (2012) og begredelige «Truth or Dare» (2018). Så utgangspunktet er ikke sjenerende oppfinnsomt, men dette er uansett en sjelden grøsser som virkelig fungerer – og som er overraskende nådeløs i sin dedikasjon til å skremme oss. Planen var opprinnelig at «Smile» skulle ha sin premiere på strømmetjenesten Paramount+, men reaksjonene under testvisningene var så positive at studioet isteden valgte å sette opp filmen på kino verden rundt. Noe som muligens forklarer hvordan Parker Finn fikk muligheten til å iscenesette denne langfilmdebuten med kreativ frihet og strengeste «R»-aldersgrense i USA. Han har basert «Smile» på sin prisbelønte kortfilm «Laura Hasn’t Slept» fra 2020, og utvider historien til nærmere to timer. Det er unektelig i lengste laget for en film som dette, men ikke på noe tidspunkt satt jeg igjen med følelsen av at noe burde ha blitt kortet ned.

«Smile»

Plottet har sine likhetstrekk med ting som «The Ring» og «It Follows», der folk blir rammet av en overnaturlig forbannelse med kort tidsfrist og en snikende akselerering av uhyggeligheter. I utførelse minner imidlertid «Smile» mer om såkalt «opphøyde» skrekkfilmer som «The Babadook» og Ari Asters «Hereditary» (samt litt om HBO-serien «The Outsider») – blytunge mareritt som sirkler rundt dype traumer og enda dypere ubehag. Så heldigvis det stikk motsatte av de ungdomsvennlige liksomgrøsserne filmplakaten bærer bud om. I barndommen var Rose Cotter (Sosie Bacon) hjelpeløst vitne til at den psykisk syke moren begikk selvmord, og som voksen har hun viet livet til å hjelpe dem som sliter.

«Smile»

Hun er terapeut på en akuttpsykiatrisk klinikk i New Jersey, der de en dag får inn en pasient som er veldig oppbragt. En ung student (Caitlin Stasey), som hevder at hun er forfulgt av en skikkelse bare hun kan se. En demonisk skikkelse med et hatefullt smil, som kan ta mange former - og akter å drive henne til selvmord. Deretter kutter kvinnen av seg fjeset med et forrykt flir, og overfører forbannelsen til Dr. Rose. Den rasjonelle psykiatriker-delen av Rose antar at denne opprivende hendelsen har ristet liv i gamle barndomstraumer, men det hun opplever er ikke rasjonelt. Forferdelige visjoner og skremmende hendelser, som plasserer Roses virkelighetsoppfattelse på veldig vaklende grunn. Hun gjør seg ikke noen tjenester med sin ustabile oppførsel, som får alle rundt Rose til å mistenke at hun er en psykotisk fare for seg selv og sine omgivelser. Samboeren Trevor (Jessie T. Usher) frykter at hun har arvet morens psykiske problemer, og trekker seg urolig unna.

Storesøsteren Holly (Gillian Zinser) snur ryggen til Rose etter at hun gir nevøen Jackson varige arr på sjelen under en spektakulært traumatisk barnebursdag. Den eneste som tar Rose på alvor er ekskjæresten Joel (Kyle Gallner), en politidetektiv som oppdager tilstrekkelig urovekkende informasjon til å overbevise ham om at dette virkelig dreier seg om en demonisk skikkelse - som angriper traumatiserte ofre, og driver dem til å drepe seg selv før forbannelsen går videre til neste person. Og som gjør det med et bredt, hatefullt smil. Historien er bygget opp av elementer vi kjenner igjen fra andre grøssere, og den mest effektive skremmescenen i «Smile» minner mistenkelig om en nesten identisk scene i den argentinske grøsseren «Aterrados» (2017).

«Smile»

Med litt velvillighet kan man kanskje påstå at Parker Finn bevisst benytter seg av en velkjent formel for å leke med forventningene våre, og deretter sikter inn i de uventede øyeblikkene der han kan skremme oss skikkelig. Det er uansett åpenbart at Finn er en begavet regissør med betydelige kunnskaper om sjangeren han boltrer seg i, så det skal bli spennende å se hva han finner på fremover. Stemningen i «Smile» er veldig ladet, truende og ubehagelig fra første sekund, noe som understrekes av et snerrende, atonalt musikkspor komponert av kanadieren Cristobal Tapia de Veer. Dette er en betydelig grimmere og brutal film enn markedskampanjen bærer bud om, som pirker i ubehagelige temaer rundt selvmord, psykisk helse og hvor vanskelig det er å overvinne dype traumer. Akkurat i det vi tror «Smile» er på vei til en konvensjonell slutt drar Parker Finn teppet under føttene våre, og tar oss enda dypere ned i mørket.

Det hjelper dessuten at filmen er såpass velspilt, med en kraftprestasjon av forholdsvis ukjente Sosie Bacon (datteren til Kevin Bacon og Kyra Sedwick). To av de nifseste opplevelsene jeg har hatt i hele mitt liv involverte forrykte folk som smilte på akkurat denne måten, så det er godt mulig at jeg er disponert til å bli litt ekstra skremt av «Smile». Men jeg tipper de fleste vil sjangle ut av kinosalen med en urolig følelse i mellomgulvet - mens de saumfarer ansiktene til folkene rundt seg etter uhyggelige flir.