Haugerud viser med «Barn» at han er en av Norges mest spennende og særegne filmskapere

5

DRAMA

«Barn»

Regi: Dag Johan Haugerud

Norge, 2019

Det er ikke godt å si hva som er vanskeligst å fatte. At et barn dør eller at det er mulig å forelske seg i en Frp-er. Dag Johan Haugeruds nye film «Barn» er en nøktern, varm og sylskarp gransking av hvordan et knippe mennesker går videre fra en tilsynelatende helt meningsløs hendelse der en 13-åring forårsaker en klassekamerats død. For alle som på en eller annen måte blir berørt av tragedien, er hverdagene etterpå de tyngste å bære, og i kjølvannet utløser både store og små trivialiteter prøvelser for de involverte. Som at en innrøykt radikaler må fortelle sine omgivelser at hun er blitt sammen med en Frp-topp.

Les også: Brad Pitt til Dagsavisen: – Det er ingen fasade å beskytte

«Barn» er forfatteren og filmskaperens første spillefilm siden «Som du ser meg» (2012), og igjen lar Haugerud et stort og rikt persongalleri sørge for framdriften i en historie som til dels bryter med forestillingene av hvordan en film skal arte seg dramaturgisk. De mange sidegrenene speiler et større og sammenflettet samfunn der de store spørsmålene kretser rundt barn, anstendighet og hvordan mennesker omgås i så vel de små og intime, som i de større offentlige situasjonene som hører naturlig hjemme i klimaet som oppstår når det verst tenkelige skjer.

Les også: Steensrup om rektorrollen i «Barn»: – Jeg hadde ikke holdt ut mer enn en uke (DA+)

Filmens åpningsbilder viser en skikkelse som ligger på bakken. En lærer løper etter en jente. Alt vi vet er at Lykke og Jamie har stått og snakket sammen, og plutselig ligger Jamie skadet på bakken. Lykke (Ella Øverbye) har ingen fullgod forklaring på hva som skjedde, heller ikke når Jamie senere dør av skadene. Slik begynner de små steinene å rulle. Henriette Steenstrup spiller Liv, rektor på Oslo-skolen som sammen med lærerkollegiet blir nødt til å takle situasjonen rundt dødsfallet. Sentrale spørsmål sirkler seg rundt skolens beredskapsplan, hva som gikk galt, kontakten med skolens øvrige elever og foreldre og et bekymret FAU-styre.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Jan Gunnar Røise spiller en av sine livs roller i Barn. Foto: Motlys/Arthaus.

Lærerne må på ulikt vis engasjere seg i dødsfallet, og tilbake sitter en 13-åring som har forårsaket en annens død og hennes familie (Andrea Bræin Hovig og Hans Olav Brenner) som må forholde seg til etterforskning, samvittighetskvaler og ikke minst hverandre. Det som kunne blitt en byråkratisk og innviklet fortelling, blir snarere en skjerpet og humanistisk sterk skildring av vår tids måte å omgås på. Haugeruds eget manus er komplekst og ikke uten den lille mystikken som spørsmålet rundt ulykken reiser. Det følger nærmest en litterær «flyt» og strekker seg etter episke ambisjoner som setter filmen i slektskap med vektige internasjonale «auteurer» som Michael Haneke, Abdellatif Kechiche og Nuri Bilge Ceylan.

Les også: «Måken»: De giftige trivialitetene

Markante innspillingssteder som Veitvet Skole, tilhørende idrettsfelt og borettslagene på Haugerud er med på å forankre «Barn» lokalt i Grodruddalen i Oslo. Selv om mye av filmen interiørmessig er innspilt i Trollhättan, blir «Barn» en åpenbar Oslo-film med en helt egenartet omtanke for omgivelsene. Men samtidig er filmen nasjonalt forankret i en norsk virkelighet som preges av en stadig mer polarisert debatt. I denne ligger også en stadig tydeligere redsel for å tråkke andre for nære. Slik fanger filmen tidsepoken her og nå på en unik måte, hvor for eksempel de siste månedenes dragkamp om verdier og strategier i Osloskolen glimtes i bakgrunnen og hvor de ulike generasjonenes syn på mangfold og solidaritet behandles på en klok og omfavnende måte.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Henriette Steenstrup som rektoren Liv. Foto: Arthaus/Motlys

Henriette Steenstrups rollefigur blir i sin tur på alle vis limet i fortellingen. Liv står sentralt i skolesammenheng, men har også en personlig relasjon til faren (Thorbjørn Harr) som sitter igjen og har mistet sønnen. Gjennom Livs bror Anders (Jan Gunnar Røise), som er kontaktlærer for Lykke og Jamie, knyttes vi til de parallelle hendelsene og diskusjonene i deres felles familie, som igjen fører oss til den eldre generasjonen gjennom moren (Anne Marit Jacobsen) og hennes omgangskrets. Dette utgjør et tydelig politisk og kulturelt bakteppe i filmen, som igjen gir en klar men ikke overdreven tyngde gjennom de to barnas fedre som er profilerte politikere på hver sin side av fargeskalaen. Spørsmålet stilt fra et populistisk ståsted blir i sammenhengen: Hvilken straff fortjener et barn som har forårsaket en annen død? Det norske rettsvesenets retningslinjer er langt mer edruelige å forholde seg til.

Les også: «Dronningen» hersker og splitter

Grunnleggende handler filmen om hva det vil si å være barn og hvilket ansvar det pålegges voksne å se barna sine som nettopp det. I en utvidet kontekst blir filmen en generelt gjenkjennelig, men også nydelig og klokt personlig dempet raptus rundt konsekvensene av våre valg, det være seg vegringen mot å gå inn i de ubehagelige situasjonene som oppstår når noe alvorlig skjer, eller rett og slett hva det vil si å innrømme sine handlinger for seg selv og andre.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Hans Olav Brenner, Andrea Bræin Hovig og Ella Øverbye i rollene som en hardt rammet familie. Foto: Motlys/Arthaus

Likevel og til tross for lengden på nærmere tre timer, skulle man gjerne sett mer. Litt for mange situasjoner blir hengende i løse luften, kanskje fordi Haugerud trekker inn i overkant mange tråder fra kjernehistoriens vide randsone som man lett forestiller seg at strekker ut i det uendelige. Slett ikke alle disse involveringene blir forløst, og kanskje bør de heller ikke bli det, men her er konturer av valg som forstyrrer litt i den store helheten. Uavhengig av dette, er filmen fascinerende og kunstnerisk like velfundert som den er imponerende. Og skuespillerbragdene fra særlig Henriette Steenstrup og Jan Gunnar Røise som den konfliktskye broren fester seg i bevisstheten som sjeldent gode rolletolkninger i en film som beviser at Dag Johan Haugerud er en av Norges mest spennende og særegne filmskapere.

Filmen har verdenspremiere under filmfestivalen i Venezia. Nrosk premiere 13. september.