---
5
FILM
«Syk pike»
Regi: Kristoffer Borgli
Norge, 2022
---
Den akutte mangelen på kreativitet og oppfinnsomhet har muligens blitt et kjennemerke for norsk film, men «Syk pike» gjør et friskt opprør mot den trygge traurigheten – mens den samtidig føles som en spesifikt norsk film. Eller i alle fall Oslo vest-film. Kristoffer Borgli eksponerer de mest uspiselige sidene av den «kreative» snøfnuggsgenerasjonen på vestkanten, som basker seg i skamløs selvskryt under lange lunsjer på Kunstnernes Hus, tar det som en selvfølge at de er skapt for berømmelse, ruser seg på oppmerksomhet i sosiale medier og instinktivt inntar offerrollen så fort de kan dra fordeler av det.
Borgli drar denne mentaliteten ut til sitt mest sykelige ytterpunkt, på en måte som parallelt minner om Ruben Östlund og David Cronenberg; syrlig slapstick-sosialantropologi-satire spleiset sammen med burlesk «body horror». En frisk kombinasjon, som jevnlig er skikkelig morsom (på en «burde jeg egentlig le av dette?»-måte) og til tider temmelig ekkel.
Til tross for de drøye overdrivelse føles ikke «Syk pike» så altfor usannsynlig. Jeg har møtt folk som dette. De er slett ikke unike for Millenniumsgenerasjonen; og omtrent like selvparodisk selvsentrerte, patologisk overfladiske og fascinerende ufyselige som Kristoffer Borgli skildrer dem. Men han avdekker samtidig det sårbare og stusslige som skjuler seg bak fasaden; den numne usikkerheten som driver deres umettelige sult etter oppmerksomhet. Siden Borgli nå bor i USA er det ikke utenkelig at «Syk pike» dessuten er litt inspirert av folk han har møtt i Los Angeles. Du finner sannelig nok av dem der, også.
Signe (Kristine Kujath Thorp) og Thomas (Eirik Sæther) har et veldig usunt samboerforhold, men fortjener virkelig hverandre. Begge er narsissistiske oppmerksomhetshorer som konstant prøver å undergrave hverandre med smålige stikkpiller. Thomas har gjort sin entusiasme for kleptomani til et slags konseptkunst-prosjekt, der han stjeler svindyre designstoler, stabler dem oppå hverandre og stiller resultatet ut som galleri-installasjoner. At den spektakulært selvsentrerte kjæresten begynner å få ufortjent mye medieoppmerksomhet tærer skrekkelig på Signes selvbilde, og fratar henne verdifull oppmerksomhet.
Det er jo hun som fortjener å bli sett. Til daglig jobber Signe som servitør på en kaffebar, og en formiddag stormer plutselig en skrikende dame inn i kafeen. Hun har blitt bitt i halsen av en hund, og spruter blod over hele Signe. Denne hendelsen gir tilstrekkelig næring til Signes selvhevdelsesbehov i flere uker, men etter hvert går vennegjengen lei av å høre de samme historiene om hennes uselviske heltemot.
[ Alle faller for Ingrid Arvolas barske kjærlighetshistorie ]
Å lyve på seg nøtteallergi under et middagsselskap gir Signe et kortvarig endorfinkick, men snart trenger hun sterkere saker. Løsningen blir det russiske svartebørs-medikamentet Lidexol, som i større doser kan forårsake groteske hudsykdommer. Endelig en gyllen mulighet til å plassere Signe tilbake i sentrum! Hun gafler i seg disse lykkepillene som sukkertøy, og starter en selvdestruktiv spiral preget av stadig mer vaklende virkelighetsoppfattelse – mens hun påfører seg selv grusomme lidelser i håp om endelig vinne sympati, beundring og berømmelse. Vi får gradvis noen hint om hvorfor Signe er som hun er; egoistiske foreldre, lav selvtillit og udiagnostiserte depresjoner. Kanskje hun bare er fortapt i en kald verden der oppmerksomhet så ofte blir forvekslet med omtanke. Men den enkleste forklaringen er trolig at Signe er en patologisk lystløgner, med narsissistiske personlighetsforstyrrelser og dårlig personlighet.
[ Nicolas Cage klar for komedie i regi av «Syk pike»-regissør Borgli ]
Kristine Kujath Thorp («Ninjababy», «Nordsjøen») gjør en krevende kraftprestasjon her, og tilbringer store deler av spilletiden med fjeset dekket av bandasjer, masker og et assortert utvalg av sminkeeffekter. Thorp faller aldri for fristelsen av å gjøre Signe sympatisk, men klarer samtidig mot alle odds å forhindre at vi virkelig misliker henne. En essensiell årsak til at «Syk pike» fungerer så bra som den gjør.
Kristoffer Borgli har skapt spennende saker under radaren i flere år: kortfilmer, reklamesnutter og musikkvideoer, som er vel verdt å spore opp på YouTube og Vimeo. Pluss metasatiren (eller hva vi nå skal beskrive den som) «Drib». «Syk pike» føles som en evolusjon av temaer han har lekt med tidligere: reklamebransjen, kunstverdenen, narsissistiske influensere, usunn selvmedisinering og sære raringer som oppfører seg skrekkelig pinlig. Han fanger opp en veldig spesifikk tone her, som sørger for at «Syk pike» ikke ligner på noen annen film jeg har sett før. Borgli makter ikke å hale alt i land med en tilfredsstillende slutt, men et trist antiklimaks er trolig et helt bevisst valg. Hvordan kunne ellers dette ha endt, liksom? Borgli har skapt noe skikkelig særegent her, som dyrker ubehaget – og til tross for sine sporadiske svakheter føles relevant, smart, skarpt observert og som starten på noe virkelig spennende.
[ Pia Tjelta: – Bransjen går i knestående, basert på hva det mannlige geniet mener og vil (+) ]
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
