Sensurert kinomagi

---

4

FILM

«Et sekunds lykke»

Regi: Zhang Yimou

Kina/Hongkong – 2020

---

I sommer fikk vi sjansen til å se «Filmtyven», som ble markedsført som en indisk variant av «Cinema Paradiso» - og nå kommer den kinesiske motsvarigheten. «Et sekunds lykke» skulle opprinnelig ha hatt verdenspremiere under Berlin-festivalen tilbake i 2019, men ble i siste liten trukket fra programmet. Offisielt på grunn av vage «tekniske problemer», noe som ofte er et uoffisielt synonym for «problemer med den kinesiske statssensuren». Det er vanskelig å begripe hva som kan ha provosert Kinas strenge sensorer, men de kan ha blitt forarget av at filmen våger å berøre et betent tema: den dype fattigdommen, hungersnøden og desperasjonen som preget tiden etter kulturrevolusjonen. Like etter at «Et sekunds lykke» ble produsert tok kommunistpartiets propagandadepartement kontrollen over underholdningssektoren i Kina, så det er godt mulig at de bare ville statuere et eksempel.

[ Stor styrke i et sårbart sinn ]

Her i vesten er regissør Zhang Yimou kjent for prisvinneren «Bak den røde lykten» (1991), pluss de elegante wuxia-eposene «Hero» (2002), «Flyvende Dolker» (2004) og «Slaget om Den forbudte by» (2006). Han er allment ansett som en av Kinas fremste filmskapere, men har samtidig skapt store kontroverser i hjemlandet. Yimou ble dømt til å avtjene tid i en «omskoleringsleir» under kulturrevolusjonen, og hans Cannes-vinner «Å leve» (1994) ble totalforbudt i Kina. Senere ble Yimou offentlig kritisert av president Xi Jinping, og holdt opp som et skrekk-eksempel på kinesiske filmskapere som ikke promoterer «de rette verdiene». I 2014 ble regissøren dessuten bøtelagt over tolv millioner kroner for å ha begått forbrytelsen av å ha fått tre barn.

På den annen side ble Zhang Yimou hyret inn for å iscenesette de spektakulære åpnings- og sluttseremoniene under sommerolympiaden i Beijing 2008 og vinterolympiaden tidligere i år. Så vi kan nok trygt si at hans forhold til kinesiske myndigheter har gått litt opp og ned i årenes løp. Siden kommunistpartiets propagandadepartement ikke først og fremst er kjent for sin frie flyt av informasjon er det uansett vrient å si akkurat hvordan eller hvorfor «Et sekunds lykke» ble rammet, eller i hvor stor grad filmen måtte sensureres før den til slutt så dagens lys. I sin nåværende form er det uansett ingen antydninger til samfunnskritikk å spore i denne hjertevarme historien, og Zhang Yimou bøyer seg langt bakover, til det knaser i ryggmargen, for å behage kommunistpartiet. Noe som inkluderer: en positiv skildring av hva arbeidsleire kan gjøre for å få brysomme dissidenter på rett kjøl, og scener det folk blir rørt til tårer av gamle propagandafilmer som hyller den kinesiske hærens krigsinnsats.

[ Disse filmene kan bli norske Oscar-kandidater: – Kan skille seg ut ]

Historien er skildret gjennom øynene til to marginaliserte outsidere. I 1975 rømmer Zhang (Zhang Yi) fra en arbeidsleir, i håp om få se en filmjournal med propaganda-nyhetsopptak før visningen av en gammel kinofilm. Kona forlot Zhang og stakk av med datteren etter at han ble arrestert av myndighetene, men denne filmjournalen skal inneholde et lite klipp av datteren hans – som bærer tunge rissekker for å gjenvinne familiens ære i statens øyne. Komiske forviklinger oppstår etter at denne filmrullen blir stjålet av en rampete, fattig jentunge kjent som «foreldreløse Liu» (Liu Haocun), som planlegger å bruke filmremsene for å lage en lampeskjerm til sin lillebror.

Zhang tar opp jakten på filmrullen, mens de prøver å finte hverandre ut med stump slapstick-vold, kreative løgner og taskenspill. Til slutt ender begge opp i en avsidesliggende ørken-landsby i Dunhuang, der den lokale kinomaskinisten Mr. Movie (Fan Wei) planlegger en visning av (det høyst virkelige) melodramaet «Heroic Sons and Daughters» (1964). Flere komplikasjoner oppstår etter at kinomaskinistens utviklingshemmede sønn klarer å ødelegge en av filmrullene, og hele landsbyen settes i sving for å møysommelig vaske filmremsene i håp om å redde kinokvelden. I mellomtiden knytter Zhang og foreldreløse Liu et slags far/datter-bånd, mens de prøver å forsikre at han får oppleve «Et sekunds lykke» ved å endelig se sin elskede datter på kinoduken.

[ En drøm av en David Bowie-film ]

Alt dette har et mye mer beskjedent format enn filmene vi forbinder med Zhang Yimou (som inkluderer de internasjonale storproduksjonene «The Flower of War» med Christian Bale og «The Great Wall» med Matt Damon). «Et sekunds lykke» føles mer som et beskjedent drama strømlinjeformet for å appellere til et lokalt publikum: noe som betyr en betydelig dose sentimentalitet med tårevåte kinn, oppbyggelige kjerneverdier og folk som klasker hverandre i skolten med jevne mellomrom.

Yimou er en så rutinert filmskaper at han får dette til å fungere, men det merkes at han jobber med minst en arm bundet bak ryggen her. Historien er basert på en roman av Geling Yan, som selv havnet i klammeri med kinesiske myndigheter tidligere i år etter at hun våget å offentlig kommentere en menneskehandel-skandale. Det føles deprimerende at kinesiske kunstnere i stadig sterkere grad blir kneblet av statssensuren, og at de er nødt til å spille på lag med propagandaministeriet for å få finansiert prosjektene sine.

I tiden som har passert siden opptakene av «Et sekunds lykke» har Zhang Yimou rukket å regissere tre nye filmer, som alle bærer sterkt preg av å være sentralstyrt av statsapparatets særinteresser. Vi får håpe at han med tiden gjenvinner sin kreative frihet, og kan skape flere mesterverk som ikke er kladdet helt ned med de klissete fingeravtrykkene til den drakoniske, kinesiske statssensuren.

[ Kristoffer Joner om krigsseileren i storfilmen: – Han er ingen helt ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen