---
6
FILM
«Moonage Daydream»
Regi: Brett Morgen
USA, 2022
---
Kaos. Det er stikkordet som stadig vekk bringes på banen i Brett Morgens rike og psykedeliske kaleidoskop av en dokumentarfilm om David Bowie. Han som hyllet kaoset og benyttet det for alt det var verdt i alle de valgene han tok og måten han hele tiden drev seg selv videre for kunstens skyld. Kaoset inspirerer også måten kinodokumentaren «Moonage Daydream» foredler historien om David Bowie på, men ønsker du en «steg for steg»-forklaring på livet og karrieren til sin generasjons kanskje viktigste stemme i spennet mellom kunst og populærkultur, finner du vel så mye i en fyldig wikipedia-artikkel.
Brett Morgen er ikke interessert i å snakke med gamle bekjente om hvordan Bowie var som barn, eller musikerne hans om hvordan det var å stå på scenen med han. Morgen vil bore i Bowies kunst, og gjennom den utforske liv, gjerning og hvorfor og hvordan han ble som han ble. Her er ingen selvsentrerte snakkehoder eller oppramsing av salgstall, listeplasseringer og ekskjærester. «Moonage Daydream» fanger i stedet selve essensen av David Bowie og kunsten han skapte.
Som dokumentarfilmskaper er Brett Morgen en kunstner i seg selv, som gjerne benytter seg av egne inspirasjonskilder i arbeidene sine. I «Moonage Daydream» benytter legger han seg på det samme energinivået, om ikke et hakk høyere, enn i tidligere prosjekter som «Kurt Cobain: Montage of Heck» og «The Kid Stays In The Picture», om den legendariske filmprodusenten Robert Evans. Men når det gjelder Bowie-dokumentaren har han et helt annet og unikt kildemateriale. Han hadde møter med Bowie selv om en dokumentarfilm allerede i 2007, men det er etter hans død, gjennom de siste fire årene, filmen har tatt form etter at Bowies etterlatte og The Bowie Estate ga han nøkkelen til arkivene, over fem millioner gjenstander, lydopptak, låter, filmer, fotografier, nedtegnelser, klær og alt mulig annet.
[ «Kristin Lavransdatter» på Det Norske Teatret kan ta pusten fra noen hver (+) ]
Morgen bruker det for alt det er verdt. Selv den mest samlemaniske Bowie-fan vil finne ting her som aldri har sett dagens lys før det nå er en del av en montasjelek med et så rikholdig perspektiv at man ikke har sett maken.
Morgen er en filmfreak selv, og ved siden av alt materiale han har funnet av eller med utgangspunkt i Bowie selv, er det særlig sammensatte animasjoner samt filmklipp fra de store kulturelle markørene opp gjennom filmhistorien som han indirekte knytter til denne fortellingen. Selvsagt har han med filmer Bowie selv spilte i, samt opptak fra «Elefantmannen»-oppsetningen på Broadway, men også tidlige B-filmer og science fiction-filmer lynklipt inn i hans egen films tittelsang, som «The Red Shoes» med Fred Astaire og Ginger Rogers, «2001 – en romodyssé», «The Image Book» av Jean-Luc Godard, Dreyers «Jeanne d’Arc», Bergmans «Det sjunde inseglet», Fritz Langs «Metropolis», Murnaus «Nosferatu», «A Clockwork Orange» og «Viljens triumf».
Noen var blant hans egne favoritter, og alle var filmer som satte et bumerke i sin kulturelle samtid, som drev kunsten videre som tagger i tannhjul som taktfast gnager videre. Slik Bowies egen musikk og kunst gjorde, album etter album, epoke etter epoke. Og han var i konstant bevegelse, i konstante «Changes». Som han sier: «Jeg kan være buddhist på tirsdag, og inni Nietzsche på fredag».
Men først verdensrommet, og «Moonage Daydream» og den utenomjordiske selv, Ziggy Stardust. I unike konsertopptak som har en kvalitet ingen av de tidligere utgitte opptakene i andre dokumentar- og konsertfilmer med Bowie har hatt. Dette er ren energi, med «All The Young Dudes» svevende i bakgrunnen mens Morgen krydrer det med tidsrelatert «konfetti» fra arkivene. Blant høydepunktene er opptaket fra et TV-show i England på 1970-tallet der han sitter i en mildt sagt fargerik og androgyn habitt, så sjarmerende at programlederen smelter. Til datiden å være er han svært åpen og utleverende om å være biseksuell, om masker, klær og det å gjemme sitt virkelige jeg samtidig som han søker oppmerksomhet. Programlederen ser på skoene hans og spør om det er damesko, herresko eller biseksuelle sko. Bowie sprekker i et bredt smil og svarer uten å tenke seg om, «det er skosko, dummen».
Gjennom det voksende mylderet av bilder, opptak, intervjuer og situasjoner blir Bowie fortellerstemmen i måten Morgen setter sammen lydopptakene på. Dette er opptak hvor han reflekterte over karrieren, livet og kunsten, også den billedlige. Opptak av han selv som maler, og snakker om at han ikke er rede til å stille ut maleriene ennå, blir bare sterkere når Morgen viser dem. Bare når det faller seg naturlig ut fra hans egne kommentarer, handler det om barndom eller private anliggende. Og selv da er det som en kontinuerlig strøm av impulser og fine sitater. Som det hentet fra et radiointervju når han forteller om hvordan de i 1971 ville skape det 21. århundre ved å skrote alt fra fortiden i erkjennelsen av at «everything is rubbish, and all rubbish is wonderful».
[ Den eneste gangen David Bowie så seg tilbake (+) ]
Slik viser personen bak maskene til rockestjernen og kunstneren vei gjennom sin egen samling. «I am a Collector», sier han, en samler på personligheter, figurer og inntrykk som kommer ut som tekster, melodier, malerier eller det være seg Ziggy Stardust, The Thin White Duke eller Aladdin Sane. Eller mot slutten, som seg selv.
Slik blir «Moonage Daydream» en film på Bowies egne premisser, laget med den samme nysgjerrigheten som lå til grunn for at gutten fra Brixton aldri ble en del av det han var født inn i, men søkte seg videre hele tiden, gjemt bak stadige nye masker helt til han følte seg rede til å kaste dem på åttitallet.
Filmen følger en kronologi, men den starter først under Ziggy Stardust-perioden, fortsetter inn i Aladdin Sane-epoken og tar oss med til Los Angeles og senere Berlin. I bildene ser vi nøkkelspillere som Mick Ronson, Carlos Alomar og Brian Eno, men få av dem trekkes verbalt fram, med unntak av Eno. Så når vi kommer nærmere nåtiden snakker han åpent om Iman, og hvordan møtet med henne endret alt også kunstnerisk.
De vanskelige årene med dop ligger bare som vage antydninger, som når en reporter under lanseringen av «Let’s Dance»-albumet og den påfølgende «Serious Moonlight»-turneen beskriver det som at han er «tilbake og ser frisk ut». Tankene og erkjennelsene rundt «Serious Moonlight»-turneen, hans største suksess noensinne, men i åpenbar konflikt med de kunstneriske forventningene, er blant filmens beste. Så hopper filmen bukk over det neste drøye tiåret, gjør et nedslag i 1996 da Bowie dukker opp i Alexander McQueens Union Jack-frakk for comeback-turneen, men så handler det om slutten, om «Blackstar». Energien ligger der helt til det siste, men likevel følger Morgen filmens naturlige rytme også når det gjelder innlemmelse av arkivklipp, som når Berlin-sekvensene tar form etter stemningen på «Warszawa» fra «Low».
«Helt siden jeg var 16 år bestemte jeg meg for å leve ut det største eventyret noen noensinne har hatt», sier han i filmen. «Moonage Daydream» er en hyllest til oppnåelsen av dette eventyret. En hyllest av kaoset og mannen bak mytene han selv bidro til å skape.
