«Robin faller» uten oppdrift

---

3

TEATER

«Robin faller»

Av Rolf Kristian Larsen

Regi: Moqi Simon Trolin

Musikk: Bendik Hovik Kjeldsberg. Basert på originalmusikken til Kristoffer Cezinando Karlsen

Med Fabian Christensen, Line Heie Hallem, Hege Aga Edelsteen, Vivid Falk Berg

Vega Scene

---

Rolf Kristian Larsen er fortsatt mest kjent som skuespiller, men utenfor lyset fra filmer som «Mannen som elsket Yngve» og «Nordsjøen» er han en dramatiker med et godt blikk for det mellommenneskelige. Han har en egen evne til å fange den emosjonelle pulsen i det han vil formidle med nærmest musikalsk presisjon. Som i de to siste stykkene han har skrevet, «Eggs n’ Bakey» og «Robin faller», begge satt opp på Vega Scene i Oslo.

På førstnevnte var Sondre Justads musikk utgangspunktet for en bokstavelig talt leken forestilling rundt livets mange fasetter. I sitt nye stykke «Robin faller» er musikken til Cezinando forelegget. Gjennom fortolkninger av tekstene og musikken til Cezindano skildrer han en generasjon på terskelen til voksenlivet, en gruppe som kanskje i enda større grad enn sine foreldre strever med å navigere videre i livet når alt føles fastlåst.

Kristoffer Cezinando Karlsen er på få år blitt en av norsk musikks sentrale nye stemmer, som setter ord på blant annet utenforskap og identitetssøken. Han viker ikke unna de store følelsene når de flommer over med ambivalent kraft. «Det er mange toner av grå» heter det i låten «Kristoffer Robin», som på mange vis blir en nøkkel til «Robin faller». Herfra har Larsen trolig hentet navnet på hovedpersonen, Robin, og kanskje er det også i passasjer som her at man finner utgangspunktet teaterstykket som handler om knuste forventninger og en dragning mot undergangen:

«Alltid har jeg ønsket meg en bror/Eller en søster fra min mor/Eller kanskje egentlig fra min far/En i samme båt som kan hjelpe meg å ro/Trodde aldri jeg skulle se 23/Til min kjære fetter, hvil i fred/Han ble ikke mer enn 26»

De fleste låtene som Larsen henter direkte eller fortolkede fragmenter fra, finnes på albumene «Et godt stup i et grunt vann» og «Noen ganger og andre». Dette er vel å merke ikke en musikal, selv om det finnes noen få sangnumre, da komponert av Bendik Hovik Kjeldsberg, eller Bendik HK. Musikken ligger under som stemningsskapende impuls, og innimellom som skildrende element. Som når Nattergalen hermer de fine «Kom og hold meg fast, jeg gråter»-passasjene fra «Uansett». «Robin faller» sikter seg inn mot en gitt generasjon, men Larsen breier ut grunnlaget med tydelige referanser til Cezinandos foreldregenerasjon. Det handler vel så mye om dem, som om Robin.

Den smarte måten Cezinando formidler usikkerhet og smerte, men også indre jubel på i tekstene, blir her reisverket rundt fortellingen om Robin (Fabian Christensen). Larsen har lagt persongalleriet med sine ulike egenskaper til faunaen. Robin er en påfugl, og påfugler kan ikke fly. Han står på toppen av et tak, eller et stupetårn, og konfronterer seg selv med livet han har levd. Det rimer godt med Kristoffer Robin-låtens linjer «Jeg er fortsatt suicidal, sånn annenhver dag/Jeg hadde tenkt til å ta meg sammen men det blir ikke i dag».

Alle rundt Robin er fugler som kan fly, mens Robin står fast, dels i egen forvirring, dels i selvmedlidenhet og følelsen av skyld, dels i skjebnens egen evne til å legge ut snarer for fugler som han, en som ville ta seg av alt, men snubla og falt. En som kan si at han er prangende, men som får til svar at det er bare utenpå. «Under er du hul».

[ Nationaltheatret presenterer «John Gabriel Borkman» som en avart av The Addams Family (+) ]

I overgangen fra tekst til scene er det imidlertid «Robin faller» som snubler og mister både identitet og oppdrift. I regigrepene til Moqi Simon Trolin («Så leste jeg Naiv. Super») stamper det hele av gårde på en måte som er alt annet enn finstemt. Skuespillerne beveger seg greit gjennom de tekstlige skiftene, men den brutalistiske trappa av et «visuelt konsept» (Trolin og Arne Kambestad) som skal agere både tak, hus, hjem, stupetårn, Botanisk hage og livet i seg selv, er som scenografi like uspennende som den er billedlig overtydelig. Dette skjer samtidig som Moqi Simon Trolin sliter med å finne balansen i uttrykkene han har valgt, og det i så stor grad at forestillingen formelig skriker etter hånden på skulderen til både regissør og Vega Scene som produsent, den som sier «slapp av, tenk gjennom det hele en gang til». Nå er det nesten så man applauderer de gangene de bevisste rimene i Larsens tekst ikke drukner i trapperenn og i skuespillernes hastige jag etter å komme videre når teksten tar helt andre og mer dempede retninger.

[ Gi Anne Krigsvoll en tekst, og hun forvandler den til gull (+) ]

Vi får vite at Robin er vokst opp med en mamma og en mor. Mammaen Alken (Line Heie Hallem) trakk tidlig til Syden suttende på en flasketut, og mor Strutsen (Hege Aga Edelsteen) måtte oppdra Robin alene. Det gikk dårlig, og nå har Strutsen kastet han ut. Robin har fått vite ting han helst ikke ville vite, som gjør savnet etter mammaen og et fellesskap med mor enda større. Han hjemsøkes av kjærester han har hatt, blant dem Nattergalen og Falken (begge Vivid Falk Berg), han preges av omveltende hendelser, forpliktelser, utskeielser og brudd. Tekstens umerkelige skifter i tid og sted drar oss fra det være seg raveparty i «Botanisk hage» med Hettemåken (Hallem) til Lanzarote med karaoke og paraplydrinker, til barndom og opprør. Men scenevisjonen berører oss med noen unntak mindre enn potensialet i teksten skulle tilsi.

[ «Kristin Lavransdatter» på Det Norske Teatret kan ta pusten fra noen hver (+) ]

Det mest påtakelige er at Trolin har låst den dramatiske temperaturen på middels masete, og volumet på Robin-skikkelsen på rett under ti. Deretter har han kastet begge bryterne slik at både forestillingen i seg selv og Fabian Christensens Robin mister det meste av nyanser.

«Robin faller» er produsert av Vega Scene i samarbeid med ulike regionteatre, og er et ambisiøst forsøk på å forene det allmenne og dels folkekjære med en kunstnerisk bearbeidelse, også inn mot det abstrakte. Larsen har igjen skrevet en tekst med fine betraktninger, originale innfallsvinkler og en sammensatt måte å formidle søken etter identitet og holdepunkter når alt rundt svikter. Men slik Robin famler i sitt mørke, famler dessverre det kunstneriske laget i prosessen med å omskape teksten til den teateropplevelsen dette kunne vært.

«Robin faller» vises på Vega Scene, skal også vises på Østfold Internasjonale Teater og Den Nationale Scene i Bergen.